Skjermdumpt fra VG-artikkel 18.01.2016
Skjermdumpt fra VG-artikkel 18.01.2016

«Den som roper høyest vinner»

Kommentar: Journalistene lar seg styre av hvem som har den sterkeste og mest tårevåte historien. 

Published   Updated

Den siste uken har flere medier dekket situasjonen for de utenlandske statsborgerne som befinner seg i Kirkenes i påvente av å bli returnert til Russland tett. Journalistikken ser ut til å være ekstremt kildestyrt.

En stikkprøve av hvilke kilder avisene bruker indikerer at pressen favoriserer dem som er kritiske til utsendelsene av utlendinger som er kommet fra Russland og fått avslag på behandling av asylsøknaden.

Av VGs saker på nett publisert fredag 22.01 med emnekategorien ”Flyktningkrisen i Europa” og som omhandler tematikken, har avisen intervjuet eller referert 33 kilder som er kritiske til utsendingene. 16 kilder er positive og åtte kilder kan sies å være nøytrale.*

Dagbladet refererte uttalelser fra 32 kilder som kan sies å være negative til utsendelsene, 17 som kan sies å være positive og syv nøytrale.

Det er altså en klar overvekt av kilder som er negative til utsendelse. Begge aviser har publisert saker der det kun er kritiske røster som slipper til.

Holdningsendring i pressen

Tallene indikerer en holdningsendring i pressen. I august tegnet avisene et bilde av at asylsøkerne som strømmet til Norge og andre europeiske land alle var forfulgte og trengte beskyttelse.

I november snudde det til at den norske politikken hadde vært for liberal og Fremskrittspartiet kunne seile på en plutselig bølge av positiv omtale, etter å ha varslet en rekke innstramminger.

Men straks det igjen begynner å handle om menneskeskjebner, vender journalistene tilbake til det samme gamle scriptet der asylsøkerne er forfulgte og fortjener å få bli. 

Når journalister skal skrive om asylsaker, lar de seg styre av hvem som har den sterkeste og mest tårevåte historien. Det er et “belønningssystem” som dessverre også inviterer til beretninger vi ikke kan stole på. 

LES OGSÅ: Vi sjekket NRKs asylsak om “Aisha”

Uenighet kommer ikke fram

Et eksempel en NTB-sak fra Jan-Morten Bjørnbakk. Han siterer advokat Brynjulf Risnes, som sier det ikke finnes noe asylapparat i Russland.

”Man får ikke noe støtte, man er overlatt til et veldig dårlig fungerende system, og man er avhengig av frivillige organisasjoner hvis man i det hele tatt kommer borti noen som hjelper en, sier Risnes. Ingen andre kilder er intervjuet.

Det kommer heller ikke at jurister er uenige om det er et krav til retur at et land må ha en fungerende asylbehandling. Flere mener det sentrale er om personer står i fare for å bli torturert, drept eller risikerer å bli sendt videre til et land der de risikerer dette (non-refoulment-prinsippet). 

I en annen byråsak fra samme journalist er Marek Linha fra NOAS intervjuet. Hun forteller at utlendinger som har søkt kirkeasyl er sjokkert over at Norge vil sende dem ut. Heller ikke her er andre kilder intervjuet. Det kommer heller ikke frem noen detaljer om situasjonen i russland for familiene hun uttaler seg om. **

Det er vanskelig å ta stilling til om sakene jeg har referert journalistfaglig sett krever motstemmer. Men i begge tilfeller er det vanskelig å se hvordan saken ville blitt dårligere om flere nyanser var kommet frem.

”Den lille manns stemme”

Dekningen av utsendelsene fra Kirkenes har en klar parallell. For fem år siden arbeidet jeg i VGs redaksjon da nyheten tikket inn om at Maria Amelie, en profilert såkalt «papirløs» flyktning, skulle sendes ut fra Norge. Jeg husker et planleggingsmøte samme dag for arbeidet videre.

Elisabeth Skarsbø Moen, daværende debattredaktør i VG, var til stede. Hun refererte fra et møte i kommentargruppen, der hun hadde argumentert kraftig for at avisen måtte støtte Amelie.

«VG er den lille manns stemme. I denne saken må vi være klare», sa hun.

Tonen var satt. De neste dagene fulgte pressen Amelies bevegelser tett og det ble et kappløp om å formidle hennes tårer og følelser.

Og det var ikke bare i VG det gikk over styr.

Følg debatten om medienes asyldekning! Lik Journalisten.no på Facebook og få nyhetene i strømmen din:

 

Selv tilhengerne var kritiske

For eksempel viste en masteroppgave fra 2013 som gjennomgikk dekningen til TV 2 og NRK at ”kildene som støttet Maria Amelies kamp mot utvisningsvedtaket fikk uttale seg dobbelt så ofte som forsvarerne av utvisningsvedtaket” og at ”over en tredjedel av innslagene utelukkende inkluderte kilder som støttet Maria Amelies sak.”

Dekningen av Maria Amelie-saken ble kritisert for å være sterkt følelsesladet og egnet til å vekke sympati. Det ble fokusert mindre på bakgrunnen hennes, situasjonen i Russland og hvorfor hun i utgangspunktet ikke hadde fått asyl.

Det ble gjennomført demonstrasjoner og fakkeltog for Amelie. Men selv om engasjementet var sterkt, mente mange likevel at pressens dekning var overdrevet.

En meningsmåling gjennomført av en forskergruppe ved Universitetet i Oslo viste at et flertall av befolkningen  mente at ”det sterke fokuset på en slik enkeltsak skygget over de mer prinsipielle sidene ved temaet”.

Også mennesker som eksplisitt uttrykte sin støtte til Maria Amelie og ønsket at hun skulle få oppholdstillatelse, var kritiske til dekningen og mente at mediene «ikke oppfylte sitt samfunnsoppdrag på en god nok måte».

I slike saker kan det se ut til at journalistenes ønske om å være medspillere i kampen for den ”gode sak” trumfer ønsket om en objektiv dekning. En som har forsket på Amelie-saken og flere liknende saker er Kjersti Thorbjørnsrud ved Universitetet i Oslo.

”Grunnstoryen i alle disse fortellingene er det lille mennesket mot byråkratiet, et menneske i kamp mot systemet. Det er en historie som appellerer til det journalistiske instinktet. Journalistene får en mulighet til å kjempe de svakes sak”, har hun uttalt.

Voldsomme adjektiver

Måten pressen i Amelie-saken brukte følelser og empati er lett gjenkjennelig også i reportasjene fra Storskog. Det er bare å kaste et blikk på nettavisene. NRK og NTB har brukt begrepet ”deportasjoner” i artikler som omhandler utvisningene.

Ordbruken gir sterke assosiasjoner. Store Norske Leksikon definerer deportasjoner blant annet slik: ”I nyeste tid har deportasjon i stor målestokk vært brukt av okkupanter og diktaturstyrer for å eliminere motstand og politisk uenighet, dels også for å skaffe tvungen arbeidskraft.”

Andre aviser går ikke like langt, men beskriver blant annet flyktningene som ”livredde” blant annet i en sak om de utviste utlendingene (VG kaller dem konsekvent “flyktningene”), som befinner seg i Vestleiren i Kirkenes. De “frykter” en ny busstransport. Den eneste kilden til påstanden om asylsøkernes dødsfrykt er Gyri Mentzoni, en frivillig hjelper i Refugees Welcome to Norway.

Påstanden om at asylsøkerne er grepet av frykt synes ikke å være spesielt godt underbygd.

LES OGSÅ: Kjetil Rolness mener mediene er hårreisende lite opptatt av kildekritikk

Frykt og fare

Jeg har tidligere gjennomgått hvordan norske medier under flyktningkrisen i fjor høst i liten grad stilte kritiske spørsmål til asylsøkerne. Den siste uken har VG kun publisert ett intervju med utlendinger som befinner seg i Kirkenes, selv om de har reportere som befinner seg i området.

Les også Lars Akerhaugs analyse fra oktober: Asyljournalistikk uten kritiske spørsmål

I dette ene intervjuet fremkommer det at en syrisk familie med et autistisk barn (5) har oppholdt seg i Russland siden sommeren 2013.

Familien og deres advokat Halvor Frihagen hevder at de er i fare ved retur til Russland.

Om barn med diagnoser som autisme bør få opphold på humanitært grunnlag er selvsagt er viktig tema å sette under offentlig debatt. Men det kommer ikke frem at faren for deportasjon fra Russland til Syria må regnes som lav. 

Det finnes ikke offisielle tall på hvor mange syrere som oppholder seg i landet, men ifølge Moscow Times dreier det seg om rundt 100.000. Av disse er det under 10 prosent som har søkt asyl, andre har forskjellige former for oppholdstillatelse.

Likevel er det kun blitt rapportert om én sak der to syrere og en statsløs palestiner skule tvangsreturneres til Syria. Returen ble stanset av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD).

Slike nyanser finner imidlertid ikke VG plass til. Avisen har i stedet intervjuet en representant for Refugees Welcome To Norway, som uttrykker frykt for hva som vil skje med de syriske familiene ved retur til Norges naboland.

Heksa i eventyret

Noen ganger er kampanjejournalistikk bevisst, i den forstand at redaksjonene har tatt et aktivt standpunkt i en sak. Det gjelder ikke VGs dekning av utsendelsene fra Storskog. I denne saken har faktisk avisen på lederplass tatt stilling for utsendelsene, uten at dette reflekteres i dekningen.

Det dreier seg heller om et tilsynelatende instinkt, der journalistene i flokk velger å fremstille flyktninger og asylsøkere som ofre. Bakgrunnen er selvsagt at dette narrativet bidrar til dramaturgien, kjent fra eventyret hvor verden er en kamp mellom gode og onde krefter.

Problemet er selvsagt at alle gode historier om ofre også krever en antagonist. Her er det Sylvi Listhaug trer inn, etter å ha blitt først bejublet og så fordømt for sine «brutale» instraminger. Hun er den perfekte heksa i historien om de stakkars flyktningene på grensen til Russland.

I ett intervju med VG 19. august er det åpenbart meningen at statsråd Sylvi Listhaug skal filleristes. Utgangspunktet var at Audun Lysbakken hadde stilt et spørsmål i Stortingets spørretime om utsendelsene til Russland.

VGs spørsmål var imidlertid av den mer agressive arten. Vurderingen av Russland som et trygt land for flyktninger presenteres som en “påstand”. Hele fem ganger, to ganger i spørsmåls form, bruker VGs journalist ordet «garantier», som for å hamre inn budskapet at Russland er utrygt.

Listhaug må selvsagt svare at hun ikke kan gi noen garantier, noe VGs journalist vet godt. At myndighetene faktisk gjør individuelle vurderinger av de forskjellige sakene før de avviser videre behandling kommer ikke like tydelig frem i artikkelen og Listhaug ser seg i etterkant nødt til å be VG om å ta inn denne opplysningen.

Alle andre kilder intervjuet i saken fremstiller det som om regjeringens utsendelse av flyktninger til Russland er et brudd på Norges internasjonale forsikringer.  

LES OGSÅ: Mener mediekjøret er sunt 

Kildene får bestemme

Det hevdes ofte at årsaken til at norske journalister i flokk presenterer flyktninger og asylsøkere som uskyldige ofre og myndighetene som slemme skurker, er at pressen er venstrevridd. Det kan ligge noe i denne påstanden. Men en like viktig forklaring kan være at journalistene ikke tar seg tid eller får mulighet til å gjøre selvstendige undersøkelser av sakene de skriver om.

Det ser for eksempel ikke ut som om VG de siste dagene har gjort noe forsøk på selvstendige undersøkelser av situasjonen for flyktninger og migranter som sendes til nabolandet i øst.  I mangel av kunnskap blir journalistikken kildestyrt. Og da er det gjerne slik at de med den sterkeste og mest tåredryppende historien blir vinneren.

*Jeg har kategorisert alle uttalelser fra Politiets Utlendingsenhet og Utlendingsdirektoratet som ”positive” til utsendelsene, ettersom disse organene er representanter for norske myndigheter. I flere av uttalelsene kommer imidlertid PU og UDI bare med faktaopplysninger, ikke normative uttalelser.

I kategorien ”nøytralt” har jeg kategorisert uttalelser fra lokalt politi, mottaksledere og menighetsrådet, kilder som ikke har noen åpenbar interesse i saken og som heller ikke uttrykker seg for eller mot utsendelsene. Dette må anses å være en skjønnsmessig stikkprøve og ikke en fullstendig undersøkelse. Jeg kan ikke garantere at jeg ikke har gått glipp av noen saker.

** Jeg har ikke hatt tilgang på NTBs arkiv og kan derfor ikke undersøke om sakene er blitt utvidet. Sakene jeg har sjekket er publisert på forskjellige nettaviser og er ikke blitt oppdatert der.