“Asylbarna – blir de eller vi i pressen brukt?” Dette var ett av temaene på den nordnorske journalistkonferansen Svarte natta, som fant sted i Tromsø i slutten av november. Willy-Tore Mørch, professor og spesialist i barnepsykologi ved Universitetet i Tromsø, deltok i panelet og overrasket de nordnorske mediefolkene i salen.
Mørch mener, i strid med advarsler fra andre fagfolk og fra asylbarnas støttegrupper, at følelsesladde intervjuer og vinklinger har en positiv effekt for barna som omtales.
– Det er sunt for barn at de er agenter for eget liv. Mediedekning med barn i hovedrollen og som intervjuobjekter er viktig og bra for barna, sier han.
I samme debatt advarte imidlertid Anna Grøndahl Larsen, medieviter fra Universitetet i Oslo, mot å gå for tett på barn i denne typen saker.
Barneombudet advarte
I Journalistens papirutgave nr. 14 i september i år advarte barneombud Anne Lindboe mediene mot å bruke asylbarn som frontfigurer. Det samme gjorde Norsk Organisasjon for Asylsøkere. Norske redaksjoner er pålagt å skåne og vise særlige hensyn ved omtale av barn, i tråd med Vær Varsom-plakatens punkt 4.8:
“Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. Dette gjelder også når foresatte har gitt sitt samtykke til eksponering. Barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barnevernssaker eller rettssaker.”
Hensikten med paragrafen er å forebygge negative konsekvenser for barna på kort og lang sikt.
Sterkt fokus
Mediene har de siste årene fokusert sterkt på asylsaker som involverer barn:
• Neda fra Jordan som ble utsendt etter ti år i asylmottak i Sandnes, men som har fått nytt håp etter avgjørelse i Oslo tingrett.
• Nathan fra Ytre Arna som fikk oppholdstillatelse etter dom i Oslo tingrett tidligere i år.
• I Tromsø har mediene fulgt elleve år gamle Yalda tett gjennom den årelange prosessen om oppholdstillatelse for henne og foreldrene. Oslo tingrett ga dem medhold 4. desember. Utlendingsnemnda (UNE) anket avgjørelsen 16. desember.
Mørch svarer nei på sentrale spørsmål som: – Blir barn brukt av mediene i omtalen av sakene? Svikter mediene i å beskytte barna mot seg selv? Kan barn bli skadet av medieeksponeringen?
Barnekonvensjonen
For å underbygge sitt syn viser til han til Barnekonvensjonen. Der heter det i artikkel 12 og 13: “Partene skal garantere et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter (…)” og “Barnet skal ha rett til ytringsfrihet; denne skal omfatte frihet til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer av ethvert slag uten hensyn til grenser (…)”.
– Barn har uinnskrenket ytringsfrihet som oss voksne. Å hindre dem eller neglisjere deres rett til å utrykke seg er brudd på Barnekonvensjonen, sier Mørch.
Han vektlegger at barns rolle i medieeksponering er å bidra til å skape et mer helhetlig bilde av sakene.
Barnets stemme
– Beslutningen om hva som er til barnets beste kan ikke tas uten å høre barnets stemme. Utlendingsmyndighetene snakker ikke med barna. Når asylbarna uttaler seg i mediene, retter de søkelyset mot sitt beste og bidrar til sakens opplysning. Det som skader asylbarna er den håpløse situasjonen barna befinner seg i.
– Ut fra samme resonnement, mener du at også barn som havner i barnevernssaker vil ha en positiv effekt av å bli intervjuet av mediene?
– Prinsipielt, ja. Barnevernsbarn har samme nytte av å aktivt kunne påvirke sin situasjon som asylbarna. Men situasjonen er noe mer komplisert for barnevernsbarna. Motparten i asylsaker er UNE og norsk asylpolitikk. Motparten i barnevernssaker er som regel barnas biologiske foreldre. Samtykkeproblematikken er større siden foreldrene er barnas fødte verge og skal samtykke i eksponering dersom identiteten skal røpes og dersom barnet ikke er myndig. Det er tvilsomt om foreldrene tillater det siden de er i søkelyset for omsorgssvikt eller overgrep og vold.
Ingen overtramp
Mørch sier til Journalisten at han ikke har registrert noen klare overtramp fra medienes side i dekningen av asylbarn-sakene.
– Man kan alltid diskutere hvor tett man skal gå inn på barn. Det har vært veldig nære intervjuer med noen av de mest profilerte asylbarna, både ved at de har vist følelser og i form av bilder. Det er en journalistisk-etisk vurdering hvor nær man skal gå innpå. Sett ut fra et psykologisk ståsted tenker jeg at barn i en så vanskelig livssituasjon har godt av å snakke om situasjonen og vise følelser. Det er viktig at barn får anledning til å delta i utviklingen av eget liv. Medieeksponering kan være en et bidrag i denne sammenhengen.
Mørch synes imidlertid at det er problematisk at intervjuer, bilder og filmer blir liggende ute på nett. Han mener dette innebærer en fare for at stoffet kan brukes senere, i andre sammenhenger enn den opprinnelige.
– Yalda og andre barn kan da oppleve å bli brukt i saker som strengt tatt ikke angår dem. Mediene bør være varsomme med la slike personlige vitnesbyrd og bilder bli liggende ute på nett.
– For tett på
Anna Grøndahl Larsen har studert nyhetsdekningen av asylbarn i Bergensavisen, Bergens Tidende, iTromsø og Nordlys. Hun har gjennomført intervjuer med journalister og redaktører i de fire avisene, samt med samt med personer i støttegrupper for asylbarn.
– Det er mulig å dekke slike temaer og å få fram barnas egne perspektiver uten å ha et så nært og tett fokus på enkeltbarn. Spesielt lokalt har oppmerksomheten og fokuset på enkeltbarn vært enormt, sammenliknet med alle andre saker som omhandler barn. Uavhengig av hva Mørch mener er det journalistenes oppgave å ta en selvstendig vurdering i alle saker som omhandler barn, sier Grøndahl Larsen.
Foreldresamtykke
Undersøkelsen hennes tyder på at journalistene, før de valgte å dekke sakene, i liten grad reflekterte rundt hvorvidt dekningen ville være belastende for barna. Vurderingen om å gå inn i sakene ser i hovedsak ut til å være basert på foreldrenes samtykke, ifølge Grøndahl Larsen.
Hun viser til at støttegruppene oppfatter det som en belastning for barna å være i mediene, spesielt i et slikt omfang som de aktuelle barna har vært.
Så godt som samtlige journalister og redaktører hun har snakket med framhever at et mål ved dekningen har vært å belyse situasjonen til asylbarn som gruppe og å bedrive en form for systemkritikk. Samtidig har de sett behov for et ansikt på disse sakene for å skape forståelse og engasjement.
– Allikevel ser man at mye av dekningen handler om noen få enkeltbarn og deres konkrete saker, mens de mer prinsipielle sidene ved temaet i mindre grad belyses, sier medieviteren.
– Gir et ansikt
Sjefredaktør Jørn Christian Skoglund i Mediehuset iTromsø er ikke overrasket over Mørchs synspunkter.
– Uten å være psykolog eller ekspert på barns psyke, er jeg av den oppfatning at det er til det beste for barna - i en sak som berører hverdagen, livene og framtiden deres – at de kan gi problematikken et ansikt, fortelle om sine opplevelser og reaksjoner.
Skoglund mener at Yalda-saken i Tromsø, eller andre saker om asylbarna, ville aldri fått den samme oppmerksomheten uten at barna og familiene ga situasjonen et ansikt.
– Jeg tipper vi, istedenfor å gi saken stor oppmerksomhet på nett og papir og mange forsideoppslag, ville nøyd oss med en sak eller to, dersom saken ikke hadde hatt et ansikt.
Balanseutfordring
– Hva er viktigst for mediene å være oppmerksom på ved dekningen av denne typen saker?
– Den største faren er å bli ubalansert i dekningen. At iveren etter å formidle strømningene i befolkningen, som går i fakkeltog og demonstrerer for at asylbarna skal få bli, blir så stor at den overskygger viktigheten av å gi dekningen en saklig balanse. Selv om vi på kommentarplass angriper myndighetenes kalde skulder i forhold til asylbarna, skal vi selvsagt drive en kritisk, men balansert journalistikk på temaet, hvor alle parter skal bli hørt.
