Mediene må opptre ryddig og ha evne til å granske og avsløre seg selv når det er nødvendig, skriver kommentarforfatteren. Foto: Jim Pennucci/Flickr.com
Mediene må opptre ryddig og ha evne til å granske og avsløre seg selv når det er nødvendig, skriver kommentarforfatteren. Foto: Jim Pennucci/Flickr.com

Den sløve vaktbikkjen

KOMMENTAR: Tror du virkelig at en lokalavisredaktør eller vaktsjef aldri har grepet inn og stoppet – eller dempet – en viktig sak fordi det var personlige interesser inne i bildet? spør TV 2-reporter Haakon Eliassen.

Publisert   Sist oppdatert

Det handler om plagiat. Stofftyveri. Fiksjon og fri diktning. Daniel G. Butenschøn har oppnådd det han og mange av oss ønsker: Skape debatt, påvirke og sette dagsorden.

Kranglevorne samfunnsdebattanter og besserwissere har siden avsløringen skjelt ut plagiatører og rufsete stofftyver. Hoder bør rulle, konsekvensene er alvorlige og vår yrkesstolthet har fått seg en kraftig kilevink, mener noen. Mens journalistikkens vesen ligger nede og tar telling, raser diskusjonene rundt etikk og pålitelighet. Men folkens, dette er gammel nytt.

Så jeg lener meg tilbake. Blir det ikke verre enn dette så bør vi alle vurdere å sprette champagnen på neste årsfest.

Latskap og forfengelighet

Forstå meg rett. Det er selvsagt ille – og alvorlig - at journalistikk baseres på «lånte fjær» og fri diktning. Renommégevist på bekostning av den som opprinnelig står bak verket, rammer pressens troverdighet.

Men spør deg selv hvilke konsekvenser dette får utover omdømmesvikt og at syndere stilles i gapestokk. Slenger vi åndsverksloven i bordet kan vi også enes om at det surt for de som frarøves, fremfor å bli sitert. Og publikum kan føle seg snytt ja, men sakene som er omtalt så langt den siste tiden får ingen merkbare konsekvenser. Det skal kraftigere lut til enn en serie med plagiatsaker for svekke pressen omdømme nevneverdig.

Som min egen nyhetsredaktør Jan Ove Årsæther uttalte på TV 2 Nyhetskanalen; «Dette handler ikke om økt arbeids- og leveringspress.» Enig. Om vi må løpe fortere og produsere mer, så er det ingen forklaring. Eller unnskyldning.

Fusk er først og fremst et produkt av latskap, forfengelighet, svak etikk og anledning. Her plagierer jeg fritt Journalisten-redaktør Helge Øgrim.

Større bekymringer

Det er andre ting som trolig bør bekymre langt mer. For hvor er sakene om journalister, redaktører eller andre i pressen som har misbrukt sin posisjon og sitt yrke?

Hvor er førstesideoppslagene og headlines-toppene med avsløringene og presseskandalene som virkelig smeller? Vi kommenterer og jobber systematisk med å følge de tre statsmaktene. Den fjerde statsmakt leverer mye trivielle saker på seg selv, kjendisstoff i bøtter og spann. Og skryt for mye viktig og godt kultur- og mediepolitisk stoff. Men å systematisk granske seg selv…

Hvorfor blir tips med overlegg forkastet og derfor aldri til viktige avsløringer av samfunnsmessig betydning? Hvilke ufortalte historier snakker vi om? Dokumenter og tipsmeldinger har havnet i søpla fordi det av ulike årsaker var mer opportunt enn å grave videre. Historiene om journalistikk basert på vennetjenester og korrupsjon må ligge der. Dette er neppe utopiske påstander.

Internasjonalt har vi flere eksempler på stygge overvåkingsskandaler og grove lovbrudd. Pressen i Danmark og Storbritannia er to relativt ferske eksempler dette.

Utelukker du lovbrudd?

Utelukker du at smøring og ulike bestikkelser har medført at noen har fått vinklet en sak slik de ønsker? Pressen har jaget legemiddelkonsulenter, kommunepolitikere og en rekke andre aktører for de samme mistankene i årevis. Det er neppe kun spindoktorer og PR-folk som tar side og jobber på oppdrag for en aktør som ønsker å påvirke eller tildekke?

Tror du virkelig at en lokalavisredaktør eller vaktsjef aldri har grepet inn og stoppet – eller dempet - en samfunnsmessig viktig sak fordi det var personlige interesser inne i bildet? Eller i motsatt fall, noen har presset på og fått en sak på trykk eller på luften, fordi det var opportunt for noen. Ikke basert på god presseetikk og ønske om å lage en viktig sak – men fordi noen kunne profittere på dette uten at offentligheten fikk vite om det.

Oppslag – eller mangel på oppslag – kan få store konsekvenser for lokalsamfunn, næringsliv og enkeltpersoner. Økonomisk, juridisk eller på annet vis.

Spørsmålet er om vi er selvkritiske nok? Tør vi å grafse i forhold på konkurrentens arbeidsplass. Eller vår egen arbeidsplass? Hvor går grensen mellom moral og illojalitet? Når satt man sammen på et redaksjonsmøte og stilte følgende spørsmål: utøver pressen sin makt og sitt samfunnsoppdrag på en akseptabel måte? Hva og hvem har sviktet. Og hvilke konsekvenser har det fått? Når gikk en gravegruppe i gang med selv å granske vaktbikkjen?

Tusenvis av journalister, redaktører og mediefolk klekker daglig ut ideer til saker, diskuterer, forkaster og prioriterer. Drevet frem av sitt sterkeste gen jager og gransker pressen makteliten døgnet rundt. På bakgrunn av dette er drøssevis av priser for fremragende journalistikk og oppsiktsvekkende avsløringer delt ut til flinke journalister, fotografer og redaksjoner.

Sløv vaktbikkje

Det er nedfelt i Vær Varsom-plakaten, og er pressens soleklare plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle. Men hvor er de viktige sakene og avsløringene knyttet pressen selv? Hvordan skjøtter vi egentlig vårt arbeid? Vi er mange. Vi utøver makt. Vi omsetter for milliarder. Vi påvirker. Vi ryster.

Er det ingen som tørr? Er det ingen som ser? Eller er det ingen som vil? Mangler man en kultur og aksept for dette?

Eller er det rett og slett slik at ingen grove overtramp eller lovbrudd er begått. Og ingen skandaler ligger og venter. Her er nemlig alt i skjønneste orden.

For å presisere: Dette handler ikke grafsejournalistikk hvor en utleverer kolleger som enten er dømt for vold mot sjefen sin, har kjørt ruset til jobb eller er tatt for grovt tyveri eller brukt ulovlige rusmidler på fritiden.

Dette dreier seg om å påse at pressen opptrer ryddig og har evne til å granske og avsløre seg selv, når det er nødvendig.

Den underliggende trusselen som virkelig vil ryste journalistikken og bryte ned alle positive verdier knyttet til vårt yrke handler neppe om plagiering og stofftyveri. Men inntil videre lar avsløringene vente på seg.

Og jeg tar kanskje ikke feil når jeg spår at det blir bloggere og privatpersoner på sosiale medier som vil lede an her…

Haakon Eliassen jobber som reporter i TV 2.