Adjø, solidaritet

Kravet om solidarisk kildevern er høyst problematisk. For det første kan jeg ikke se at det er hjemlet i pressens eget regelverk. I Vær varsom-plakaten står det:

“3.4. Vern om pressens kilder. Kildevernet er et grunnleggende prinsipp i et fritt samfunn og er en forutsetning for at pressen skal kunne fylle sin samfunnsoppgave og sikre tilgangen på vesentlig informasjon”.

Dette kan forstås som om alle skal verne om alles kilder, men det er antakelig ikke tenkt slik. Så langt jeg har kunnet finne ut, sier ikke forarbeidene til formuleringen av 3.4 noe direkte om vern av andre mediers kilder. Bestemmelsen ble innført i 1956 og litt omformulert 31 år senere. Trolig har ikke omtale av andre kilder vært tema underveis, og såkalt kildejakt har knapt vært behandlet i PFU.

Presseforbundets generalsekretær Per Edgar Kokkvold og hans kollega Nils E. Øy i Redaktørforeningen understreker begge  hvor viktig kildevernet er for at mediene skal utøve sin kritiske samfunnsrolle. Presseorganisasjonene har tatt til orde for at dette vernet blir lovfestet, og høyesterett har med henvisning til avgjørelser i den europeiske menneskerettighetsdomstolen slått fast at vernet skal være svært sterkt i Norge.

Før jul blåste danske Ekstra Bladet sin egen og konkurrenten BTs kilde i en politisk skandalesak der den første hadde forkastet kildens lekkasjer, mens BT hadde brukt den. Det fikk TV 2s nyhetsredaktør Jan Ove Årsæther til å understreke viktigheten av stor ryddighet i forholdet til kilder med en politisk agenda.

I den aktuelle saken om politiets etterforskning av advokat Sigurd Klomsæt, avtegner det seg foreløpig følgende bilde:

• Politiet merket dokumenter til bistandsadvokater (og andre?) for å avsløre lekkasjer som er brudd på lovpålagt taushetsplikt.

• Noen medier gjenga politiets bilder fra Utøya uten å oppdage at de var merket. Dermed ga de etterforskerne mulighet til å avsløre avsenderen, og politiet konkluderte med at det var Klomsæt. Advokaten hevder han verken har lest eller videresendt dokumentet.

•  Politiet ba Oslo tingrett om å tilbakekalle Klomsæts oppnevning til bistandsadvokat. Dette ble kjent gjennom Klassekampen og P4 tirsdag.

• Store aviser som VG og Dagbladet valgte å ikke omtale denne opplysningen, og etterlot dermed et inntrykk av at nettopp Klomsæt kunne være deres kilde. De samme mediene, og Aftenposten som ga saken bortgjemt omtale, takket nei til å delta i NRK-debatt, og er også tause i dag.

 Det er liten eller ingen uenighet om at medier skal verne sine egne kilder. Dagens Næringsliv fikk nylig en bot på 30.000 kroner for å ha nektet å vitne i retten med begrunnelsen at stevningen truet kildevernet.

Det er ikke like opplagt at kravet gjelder konkurrenter.

Frilanseren Toralf Sandåker skriver på Journalisten.no at norske presseorganisasjoner ønsker å gjøre det straffbart å blåse andres kilder, slik han mener mange medier gjorde i går. Det må bero på en misforståelse, hvis jeg tolker Kokkvold og Øy rett. Begge har uttrykt forståelse for Klassekampens beslutning.

Samtidig understreker de at det man tradisjonelt har regnet som kildejakt, altså gravejournalistikk for å avsløre konkurrenters kilder der de ikke havner i nyhetsbildet gjennom etterforskning eller på andre måter som ligger utenfor medienes arbeid, nesten alltid bør unngås. Slikt skjer trolig svært sjelden i Norge, men også her kan det trolig finnes aktverdige grunner. Noe absolutt forbud eksisterer altså ikke.

Den viktigste grunnen til det er at mediene har flere oppdrag og plikter.

I Varsomplakaten står det også at “Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle” (punkt 1.4). Et for sterkt krav til solidarisk kildevern bryter med dette kravet og ville tvinge alle til den pinlige tausheten som nå plager noen av våre største medier.

Det ville svekke pressens omdømme og styrke den kritikken som dreier seg om at vi journalister alltid dekker eller holder med hverandre, og at vi som krever åpenhet om samfunnsforhold, ikke er åpne om våre egne forhold. Jeg tror ikke avsløringene av svært tvilsomme og kanskje kriminelle metoder i britiske aviser ville kommet like langt uten journalister som var villige til å røpe hva de fant ut om konkurrenters relasjoner også til frivillige, anonyme kilder.