Skrev at Bent Høie hadde forsvunnet: – Etterlatte inntrykk er noen ganger litt vanskelig å få kontroll på

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Magnus Kallelid er journalist i Dagbladet. 

Her kan du lese flere Morgenrutinen.

Kaffe eller te?

– Kaffi.

Hva har du på nattbordet? 

– To uåpnede bøker av Michel Houellebecq og Jan Kjærstad. De må gang på gang se slaget tapt mot Harry Potter. De lydbøkene er jeg overraskende intenst hekta på for tida.

Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?

– Rundt 20 minutter etter at jeg våkner, prøver jeg å tenke ut en måte å angripe dagens nyhetsbilde på. Jeg prøver å få med meg P2s Nyhetsmorgen, Politisk kvarter, Klassekampen, NTB og mitt eget Dagblad. Med trykk på «prøver».

Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag? 

– «Stavangerdialekt blir eget fag i Oslo-skolen».

Hva er ditt beste tips for å finne gode saker?

– Jeg er medlem av en haug med svære Facebook-grupper for ting jeg ikke er: bønder, tegneseriesamlere, lærere, youtubere, ørretfiskere. Men det viktigste er nok ikke hvor man leter, men å være litt påskrudd etter vinklinger i hverdagen.

Hva er den tynneste saken du noen gang har laget, og hvorfor ble den likevel publisert?

– Jeg hadde en gang et litt tvilsomt oppslag om at Bent Høie er «forsvunnet». Som jeg presiserte inni saken: Han hadde bare sladdet Facebook-profilen sin, i en «forsvinningskampanje» til støtte for skeive. Men etterlatt inntrykk er jo noen ganger litt vanskelig å få kontroll på.

Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt, og hvorfor?

– Hadde du spurt meg for cirka 25 år siden, ville jeg sagt sjefen over alle sjefer, barndomshelten over alle barndomshelter, Asgeir Borgemoen. Jeg velger å stå ved det.

Hva er din viktigste egenskap som journalist, og hvordan bruker du den? 

– Jeg tror jeg er i stand til å fange opp potensielle strømninger og trender tidlig, innen politikk og samfunnsliv. Klimademonstranter som bruker heftigere og heftigere metoder, motvillige trøndere i Arbeiderpartiet, og reindriftssamer som ikke føler seg sett og hørt. Det er også politikk.

Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben? 

– Det rareste: Jeg sa ja til å spille en rolle som «falsk journalist fra Stavanger», i en sketsj hos NRK Underholdning. Bjarte Tjøstheim skulle pranke Karsten Blomvik ved å bli mer og mer ubehagelig under intervjuet mitt, og til slutt sette ham ut av spill. Jeg ble minst like satt ut av spill selv. Det var nok min første og siste dag som improskuespiller.

Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor? 

– Reportasjen «Operasjon Endgame» om Fosen-opprøret, skrevet av VGs Martin Lægland. Et interessant innblikk i Jonas Gahr Støres hektiske diplomati. Samtidig får den fram de menneskelige konsekvensene for aktivisten Ella Marie Hætta Isaksen. Politisk journalistikk trenger mer god historiefortelling.

Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber? 

– Norske medier kan ofte bli litt kjedelige. Vi må huske å ikke bare rapportere siste nytt i NTB-stil, men også ta med leseren på innsida av politiske prosesser. Fortelle historier og overraske. 

– Stavanger Aftenblad klarte for eksempel gjøre kommunesammenslåing spennende, i saken «Kampen om Preikestolen». Her blir leseren lovet «spill i kulissene, politiske bomber og kaos». Det handler ikke om å skrive mindre om kjedelige ting. Det handler om å skrive morsommere om kjedelige ting.

Hva kan journalister og mediehus gjøre for å bedre tilliten til de redaksjonelle mediene? 

– Vi journalister må passe oss for å la folk føle seg uvitende og dumme. Det skaper avstand. Jeg tenker ofte at mange nettaviser serverer altfor omstendelige vinklinger om en eller annen siste utvikling. 

– Leseren må hjelpes til å forstå: Hvorfor skal jeg bry meg om dette? Hva er saken? Politiske podkaster kan bli litt vel interne og jazzete, og jeg tror en del folk utenfor medie- og politikkbobla raskt kan falle av. Jeg kjenner selv at jeg kan bli blind for «stammespråket» når jeg har jobbet en stund med samme tematikk. 

– Noe av det mest ærlige jeg har hørt i bransjen, er dette: En journalist som dekket innenrikssaker, innrømmet å ikke forstå hva Ukraina-nyhetene handler om lenger. 

Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?

– Jeg så nettopp et bilde av min evig unge farmor, på tur til turistforeningshytta Skåpet i Rogaland. Sittende på en stein med turstaver, sekk og røde kinn. Farmor er 87 år, men legger bak seg kilometer på kilometer i bratt terreng. Et forbilde på mange vis.

Når logger du av for kvelden?

– Det svaret kommer an på om jeg har klart å holde kaffigrensa mi, som er nøyaktig klokka 19.00. 

LES OGSÅ:

– Jeg glemte å spise, gå på do og ta på deodorant