– Stiftelsene har ikke dette kvartals=kapitalistiske behovet for å levere resultater på kort sikt

Mandag ble det bekreftet at Sparebankstiftelsen DNB kjøper LOs og Telenors aksjeposter i Amedia. Presseveteranen Sven Egil Omdal var redaktør for den Fritt Ord-finansierte rapporten “Journalistikk og demokrati”, som ble lagt fram i 2013 og blant annet tok for seg stiftelser som bidragsytere til mediebedrifter. Omdal viser til at den som først sådde tanken var tidligere Fritt Ord-direktør Erik Rudeng.

– Han jobbet i flere år for å få sparebankstiftelsene til å ta et ansvar for lokaljournalistikken og se hvor ekstremt viktig den er for velfungerende lokalsamfunn.

2013-rapporten plukket opp forslaget fra Rudeng, som han opprinnelig skisserte i et intervju med Journalisten i 2008. Der etterlyste Rudeng spesielt nytenkning fra filantropiske aktører på det lokale og regionale nivået i Norge, for eksempel fra de mange sparebankstiftelsene.

Rudeng har ikke ønsket å kommentere ideen overfor Journalisten mandag.

Journalistisk mangfold

– Det er et behov for større journalistisk mangfold på lokalplanet, men de lokale filantropiske miljøene støtter i svært liten grad journalistiske prosjekter, sa Rudeng. Han så store muligheter for å finansiere nettbaserte alternativer, der oppstartskostnadene er mye lavere, sier Omdal.

– Vi skrev i rapporten at dette burde man se nøyere på. Stiftelsene har mye større midler enn Fritt Ord, og de har formål som definitivt burde kunne omfatte lokaljournalistikk som samfunnsgavnlig og samfunnsnyttig virksomhet. Vi tenkte ikke så langt at en stiftelse skulle kjøpe Amedia, men så for oss at stiftelsene kunne fungere noenlunde som Fritt Ord. Det vil si å finansiere prosjekter for lokalavisene, sørge for at de kunne opprettholde lokalkontorer og så videre.

Omdal viser til at de 30 millioner kronene som Fritt Ord har besluttet å bruke til journalistikk over tre år er en oppfølging av anbefalingene i rapporten “Journalistikk og demokrati”. I rapporten ble det antydet at sparebankstiftelsene kunne gjøre noe tilsvarende, i et enda større omfang.

– Overoppfylt

Omdal mener prinsippet om at stiftelsene bør kunne bruke av sine omfattende midler til å sikre lokaljournalistikken er overoppfylt, hvis Sparebankstiftelsen DnB i tillegg tar på seg ansvaret for hele floraen av lokalaviser som utgjør Amedia.

– Lokaljournalistikken er en helt vesentlig funksjon som for at et samfunn skal fungere, sier han.

Omdal viser til internasjonale erfaringer som han mener dokumenterer at stiftelseseide aviser strever like mye med forretningsmodellen sin som privateide aviser.

– Likevel har det vist seg at stiftelsene ofte har vært mye mer tålmodige med å la avisene forsøke å bevare og utvikle journalistikken. Stiftelsene har ikke dette kvartalskapitalistiske behovet for å levere resultater på kort sikt. Derfor mener jeg at stiftelsene - selv om det ikke vil løse de store problemene for pressen - vil kunne gi lokalavisene en større ro til å berge journalistikken over i et nytt digitalt landskap.

Gir teknologiutvikling forsprang?

– Men mediekonsernene argumenterer for at eierne må bidra til den teknologiske utviklingen. I hvilken grad ser du muligheter for at stiftelser kan være aktive på det området?

– Jeg kan ikke se at det noen vesentlig forskjell på de avisene som har brukt enorme summer på intern digitalutvikling, og de som bare har benyttet seg av hyllevareteknologi. Schibsted har utviklet enormt mye av sin satsing internt, men det er vanskelig å se at Schibsteds aviser i dag har noe digitalt forsprang på aviser som har hentet inn teknologi som brukes.

Omdal mener at hvert enkelt mediehus må finne ut hvordan det best kan oppfylle sine egne formål. Han minner om at mange av de som har gått foran er småaviser, som Hallingdølen, og at nisjeaviser som Klassekampen har funnet det riktig å skynde seg langsomt. Han oppfatter at det ikke finnes noen empiri i det europeiske pressebildet som tilsier at det å satse mye penger på teknologisk utvikling har gitt konkurransefortrinn.

– Jeg vil punktere denne påstanden om at det er ekstremt viktig for en lokalavis i Norge å være del av et stort konsern, av teknologiske grunner. Det er mye viktigere å kjenne sitt eget marked og tilpasse både teknologi og innhold til det markedet du skal betjene. Det avgjørende er at avisene er viktige for leserne. Da er leserne fleksible, også når det gjelder teknologiske løsninger.

TA-redaktøren positiv

Redaktørveteranen Ove Mellingen i Telemarksavisa er blant de som kjemper en daglig kamp om å tiltrekke seg og beholde lesere og brukere. Før nyheten ble bekreftet mandag sa Mellingen at han -med forbehold om at det var riktig at stiftelsen var kjøper - i utgangspunktet var positiv til Sparebankstiftelsen som ny eier av Amedia.

– Om det er riktig, så høres det ut som en fornuftig løsning. Jeg er i så fall veldig glad for at vi får norske eiere. Det som bør være viktig for oss som driver i disse avisene er at vi er i stand til å ivareta samfunnsoppdraget. Jeg kan ikke se noen motsetning mellom denne stiftelsens samfunnsengasjement og vårt samfunnsoppdrag.

– Amedia uttalte ved starten av salgsprosessen i fjor at konsernet trenger eiere som kan bidra til å utvikle det videre, ikke minst i form av digital kompetanse. Hva kan sparebankstiftelse bidra med på det området, tror du?

– Jeg mener at Amedia er i gang med en svært interessant og framtidsrettet digitalutvikling allerede. Jeg kjenner ikke til i hvilken grad denne stiftelsen kan tilføre slik kompetanse. Men jeg har veldig stor tro på det som skjer innenfor konsernet allerede.

– Men burde ikke en eier bidra til en videreutvikling, i tillegg til å plassere penger?

– Joda, og det kan godt hende at det finnes digital kompetanse hos den eventuelt nye eieren. Men det er jeg ikke kjent med.

Fordeler og ulemper

Tillitsvalgt Lars Døvle Larssen i Tønsbergs Blad har vært sentralt tillitsvalg i det tidligere Edda Media. Selv kom han inn i konsernet i 1996 gjennom Vestfolds største avis. Den gang het eierne Orkla. Siden har avisen hatt to nye eiere. I dag får den kanskje sin tredje.

Slik Larssen ser det er det både fordeler og ulemper ved stiftelsen som eier.

– Økonomien er nok sikker som banken. Det betyr at stiftelsen ikke vil måtte betjene gjeld ved hjelp av omsetningen i mediehusene, slik enkelte tidligere eiere har gjort.

Larssen forteller at frykten har vært en fattig eier med altfor høy gjeld som vil blåse opp tallene, for så å selge Amedia med fortjeneste.

– Samtidig setter jeg spørsmålstegn ved den mediefaglige kompetansen. Er de en eier som vil kunne være en aktiv pådriver i omstillingene vi nå er inne i, eller vil de bli en sovende partner som overlater det meste til administrasjonen?

Larssen legger til: – Jeg spør meg hva de vil rent mediefaglig. Hvilke visjoner har de for utvikling av selskapet og mediene disse utgir?

Vant til stiftelser

Publisher Gunnar Stavrum i Nettavisen er vant til å forholde seg til stiftelser. Amedia eier halvparten av mediehuset, Egmont den andre. Bak Egmont Norge står stiftelsen i Danmark. Stavrum sier at han kun kjenner til et mulig eierskifte gjennom mediene. Men ut fra det han har lest der, er det business as usual for Nettavisen.

– Det finnes flere gode erfaringer med stiftelser som eiere av medieselskaper. Den jeg kjenner best er Egmont. Der er mitt inntrykk at en stiftelse med et kvalifisert styre kan gi langsiktighet, samtidig som det også stilles krav til økonomiske resultater.

Stavrum sier han ikke vil uttale seg om en mulig ny eier spesielt. Han legger likevel til grunn at dersom medieselskapet har et kvalifisert og godt styre, tror han ikke det vil være annerledes å være eid av en stiftelse enn å ha Telenor eller LO som eiere.

Positiv økonom

– Dette er kanskje mer positivt enn vi hadde våget å håpe på, sier førsteamanuensis og medieøkonom Erik Wilberg ved BI til Journalisten. Han fryktet at et utenlandsk fond skulle komme inn på eiersiden og at slakt av Amedia ville være et nærliggende alternativ.

– Det ville vært uheldig for den digitale konverteringen. Og så gjør det vel heller ingenting at Amedia ligger an til å få en eier som har samfunnsansvar over gjennomsnittet.

Heller ikke Wilberg tror det har særlig å si at stiftelsen har lite med erfaringer og kunnskap fra mediebransjen. Han legger vekt på at det er styret som avgjør hvor godt et selskap vil gå. I dette tilfelle regner han med at stiftelsens ledelse vil rekruttere folk som kan medier og bransjen.