– Hverdagen er multimedial, utdanner du deg til å kun skrive er du plutselig ikke attraktiv for noen

Ved Mjøsas bredder er det kaldt. Gradestokken viser minus 16 grader i Brumunddal. Noen få har våget seg ut på de speilglatte veiene. To eldre damer står og prater, mens en annen rydder i butikkvinduet sitt litt lenger ned i den folketomme hovedgata. Det er stille i byen. Så stille var det ikke for en måned siden.

Brumunddal fikk hele Norges oppmerksomhet da Janne Jemtland ble meldt savnet av mannen sin på nyttårsaften 2017. Dagen etter skulle Ingunn Klævahaugen starte i praksis i Ringsaker Blad. 

Janne-saken

– Janne-saken var ikke akkurat det jeg satt og ventet på 1. januar i år. Jeg begynte jo praksisen min dagen etter. Hun studerer til daglig journalistikk på Høyskolen Kristiania. Tenk at saken den ble så stor som den ble i denne knøttlille byen, sier Ingunn Klævahaugen, og retter seg opp i stolen.

Klævahaugen ble kastet ut i det fra første dag. Hun var med på pressekonferansen som ble holdt et steinkast unna redaksjonen, og ser tilbake på den første tiden som praktikant som ganske annerledes og lærerrik.

Vanskelig å få folk til å prate

Klævahaugen skrev to enqueter til Janne-saken, der hun loddet stemningen blant innbyggerne. Å få folk til å prate ble ikke like lett som hun hadde sett for seg. 

– Det er ikke sånn at alle kjenner alle her, men alle kjenner noen som kjenner noen, så da er det vanskelig å få dem til å prate. Du skal kunne stå inne for det du skriver ovenfor de som bor her. Jeg er glad for at jeg slapp å jobbe med selve saken. Det er lett å trå feil, sier hun og ser ut av vinduet.

Hun tar ofte ekstravakter i helgene for å spe på økonomien, og hadde vakt den helgen mannen til Janne Jemtland ble pågrepet.

– Jeg husker jeg tenkte at dette kom jeg ikke til å klare å dekke alene. Heldigvis var mange på jobb allerede da jeg kom på kontoret, så da slapp jeg å ta ansvaret for det, forteller hun.

Klævahaugen har alltid vært nysgjerrig, og har siden ungdomsskolen villet jobbe med journalistikk. Da hun flyttet fra Brumunddal etter videregående skulle hun ut å lukte på verden, kjenne på den, få nye inntrykk, men erkjenner nå at det er godt å være tilbake igjen. Hun var veldig klar på at hun ville ha praksisen sin i en lokalavis. 

–  Det er mange ting jeg ikke kan noe om, så nå har jeg muligheten til å lære litt om mange forskjellige ting og etterhvert finne ut av hva jeg liker å skrive om. Dette er et fint sted å utvikle seg på, smiler hun.

Har du lappen, har du jobb

Redaksjonslokalet til Ringsaker Blad ligger midt i sentrum av byen, der deler de hus med byens begravelsesbyrå. Selv om byen er liten, er området som dekkes av avisen stort. Med hele Ringsaker kommune som nedslagsfelt blir det fort et par timer i bil på de ansatte. 

—Det blir mye kjøring i jobben. Så langt i år har jeg reist ut til Sjusjøen seks ganger, det ligger fire mil unna. Vi har kun en bil med piggdekk, så da må vi se an hvem som skal hvor i løpet av dagen før vi bestemmer oss for hvilken bil vi skal ta. De tuller ofte med at det eneste du trenger av kompentanse for å jobbe her er lappen, ler hun. 

Neste sommer er Klævahaugen ferdig utdannet journalist. Å skulle finne seg en jobb synes hun er skummelt med tanke på dagens marked. Selv om hun skulle ønske at hun fikk fast jobb med en gang, ser hun for seg at den første tiden som nyutdannet vil være som frilanser eller vikar. 

– Skolen forbereder oss ikke på en potensiell frilanstilværelse. Praktiske utfordringer som økonomi og prissetting har vi ikke snakket noe om, legger hun til. 

Lik i søplekasser

I et skinnende nytt glassbygg i Bjørvika i Oslo sitter Mari Linge Five. Hun studerer journalistikk i Volda, og har fått praksisplass i TV 2 denne våren. 

– Vi fikk se et lik første dag på jobb, hvisker hun i det hun leder vei inn i det nye lokalet. Sola skinner og i enden av det som visstnok skal være norges lengste desk, har Five plassen sin. Lokalet er stort, svart og fylles av dempede stemmer. 

Første dag i praksisen ble hun og en annen praktikant dratt med ut på jobb av fadderen deres, Margrethe Håland Solheim. En kvinne var funnet død i en søplekasse.

– Vi kom dit ganske sent, så vi regnet med at åstedet var ryddet, men liket av kvinnen lå der fortsatt da vi kom. Det er ikke akkurat hverdagskost å se døde personer på jobb, så jeg sendte Five en melding den kvelden og spurte om hun hadde det bra, smiler Solheim. 

40 prosent av minstelønn

I ti uker skal Five jobbe i TV 2. I den perioden får hun 40 prosent av minstelønn, noe som gjør at hun akkurat har råd til å betale husleie i Oslo og i Volda. 

– Her i Oslo bor vi i egne hybler. Hadde jeg ikke fått betalt kunne jeg ikke ha vært her, men vi er unge og frie så det går jo rundt på et vis, sier hun og smiler. 

Journalisten møter Five den andre uken av praksisen. Den første uken er forbeholdt kursing, den andre uken har hun en fadder som støtter henne, men fra den tredje uken må hun klare seg selv. Denne dagen har hun fått i oppgave å skrive en oppfølgingssak om influensa. Da er det godt å ha noen som kan gi råd om hvem som bør ringes.

– Jeg føler jeg er klar for jobben. Det beste med Volda er at det er så innmari mye praksis i utdanningen, den er virkelighetsnær. Jeg ble bare kasta ut i min aller første jobb. Fikk ansvar fra første dag, og sånn må det bare gjøres, men uten erfaringen fra Volda hadde jeg nok ikke klart det like bra, forteller hun. 

Hun er ferdig utdannet til våren. Det er skummelt å tenke på. Hun legger ikke skjul på at hun er livredd. For dem som søker journalistjobber nå, er det stort sett sommervikariater som gjelder. Det er de eneste jobbene som lyses ut. 

– Det er kun dette jeg vil, så jeg må bare prøve, så får vi se hvordan det går. Jeg har alltid hørt at det ordner seg for flinke folk, så håper jeg bare inderlig at jeg er en av dem, sier hun

Kvinnelig sportsjournalist

Det er sport som ligger Fives hjerte nærmest. Hun har allerede fått sommervikariat i VG-Sporten, og håper at hun klarer å klamre seg fast der så lenge som mulig. Hun merker hvor ettertraktet hun er som kvinne i en mannsdominert del av yrket. Har hun fått jobben kun fordi hun er kvinne, er spørsmål hun stiller seg selv. 

– Jeg har jo fått jobben, men det er vanskelig å ikke tenke på det. Det er en kampsak for meg at kvinner skal inn i sporten. Jeg har mange kompiser som ville ha dødd for å få en liknende jobb og de føler nok at jeg stiller svakere når det gjelder sport enn det jeg gjør. Men som jeg sa da jeg var på intervjuet i VG, så er ikke jeg den typiske sportsnerden, jeg kan kanskje bidra med litt andre ting, sier hun.

Bedre tider

At det er få faste jobber som venter, kan Lars Richard Bache bekrefte. Han er studieleder i journalistikk på Høyskolen Kristiania og har i år sendt ut ca 60 studenter i praksis. Samtidig mener Bache ting ser lysere ut enn mange har inntrykk av når de begynner på studiene, at krisen i mediene i størst grad dreier seg om tradisjonelle papiraviser.

– 80-90 prosent av studentene våre får lov til å fortsette i det mediet de er i praksis i, forteller han. Praksisordningen i dag er en fantastisk ordning hvor mediebedriftene i stor grad utdanner neste generasjon journalister, legger han til. 

Hvor de forskjellige studentene til slutt ender i praksis er ofte opp til den enkelte student. Bache oppfordrer studentene til å søke praksis i lokalavis, men forteller at mange av dem helst vil jobbe i de større riksdekkende mediebedriftene. 

– På generelt grunnlag er jeg personlig glad i lokalavisene. Der får studentene stor tillit og varierte arbeidsoppgaver, men vi tar hensyn til hva de har lyst til, ikke minst når det kommer til området de vil jobbe innenfor. Alle redaktører og ledere har jo startet i lokalaviser en gang i tiden, sier han. 

Viktig å være multimedial

I Bjørvika er Five godt igang med å forberede dagens sak. Influensa har blitt byttet ut med omgangssyken, og hun tar på seg headsettet for å ta enda en telefon til smittevernoverlegen i Oslo. Hun er fornøyd med opplæringen hun har hatt i TV 2 så langt. Den har fokusert på TV, ikke kun skriving. For hverdagen er multimedial, om du utdanner deg til å kun skrive er du plutselig ikke attraktiv for noen. 

– Visse ferdigheter er ettertraktet, som for eksempel digital historiefortelling og koding, forteller hun. Problemet er at vi ikke lærer dette på utdanninga. De egenskapene de etterspør har ikke vi, så utdanninga er litt utdatert. Det må jeg innrømme, legger hun til.

Den fremtidige mediehverdagen

Five er usikker på hva fremtiden bringer. Det hun vet sikkert er at mediehverdagen ikke ligner på den vi har i dag. Den største utfordringen blir hvordan vi skal presentere nyhetene for de unge så også de klarer å følge med. Mari har alltid lest nyheter, men hørte ofte i oppveksten at det ikke var kult å følge med på nyhetene. 

– Vi går inn i en tid der vi skal være med på å forme hvordan media skal se ut i fremtiden. Papiravisen er i ferd med å dø ut, lineær tv er i ferd med å dø ut. Hvordan vi skal presentere journalistikk på en spennende måte i fremtiden aner jeg ikke, sier hun tenkende. Jeg håper vi skal klare å knekke koden.

Til sommeren flytter hun til Oslo. Der skal hun prøve å klamre seg fast så lenge hun klarer. 

– Det blir spennende, skummelt og artig, avslutter hun. 

Likrøver

Tilbake i Ringsaker er Klævahaugen på vei ut i bilen. En garasje brant, og nå trenger hun et bilde til saken hun skriver. Hun har allerede intervjuet brannmennene som slokket brannen i morgentimene. Saken er at garasjen kun lå 20 meter unna den lokale brannstasjonen. En lett jobb for det lokale brannvesenet som kunne rykke ut til beins.

Hun parkerer den røde bilen i oppkjørselen, og begynner å fotografere i det eieren av garasjen kommer løpende ut. Ganske truende hytter han med neven mot den unge journalisten før han roper;

– Likrøvere, kom dere vekk herfra! 

Vanligvis kjører hun rundt alene. Denne gangen er hun glad for at hun har med seg Journalisten i bilen. Å skulle dekke ting som skjer i ditt eget nærområde kan by på utfordringer, ihvertfall om du skriver en kritisk sak om en du kanskje treffer på butikken dagen etter. 

– Å bli truet fordi du gjør jobben din er en god erfaring å få med seg, men kanskje ikke den hyggeligste, sier hun i det vi sitter i bilen igjen. 

– Nå har Ingunn fått kjeft igjen roper ansvarlig redaktør i avisa, Gaute Freng, i det hun kommer inn døra. Det er høyt under taket i den lille redaksjonen, men når latteren stilner tar han opp telefonen.

– Jeg skal ta en telefon til fyren jeg, fortelle han at han ikke kan oppføre seg sånn, sier Freng med et smil.