For Jan Tystad ble London en lyttepost til verdensbegivenhetene. Foto: Otto Ersland
For Jan Tystad ble London en lyttepost til verdensbegivenhetene. Foto: Otto Ersland

Fra ti til én korrespondent i London

På 15 år har antall norske korrespondenter i London gått fra ti til én. Tragisk, sier veteran Jan Tystad.

Publisert Sist oppdatert

For 15-20 år siden var det en selvfølge at en norsk riksavis skulle ha korrespondent i London. Britiske politikere, kongelige - og norske fotballspillere måtte oppleves med norske øyne og ører. England var midt i verden for norske medier. Helt sånn er det ikke lenger.

I 2000 hadde ti norske aviser fotfeste i London. Journalistene var utsendt fra redaksjoner i Norge og hadde bopel i den engelske hovedstaden. De dekket Storbritannia for aviser som Aftenposten, VG, Dagbladet, Dagens Næringsliv, Bergens Tidende, Adresseavisen og Stavanger Aftenblad. NTB hadde to medarbeidere bosatt i London.

LES OGSÅ:DN gjenåpner i New York og London

I 2016 er det én norsk korrespondent igjen, NRKs Espen Aas. Ti er blitt til en. Ingen aviser har base her. Noen frilansere finnes, men færre enn man kan telle på én hånd. Og de sliter hardt for å få spalteplass hjemme.

LES OGSÅ: Aftenposten legger ned London-kontoret

«Tragisk», mener veteran

«En tragisk utvikling», sier journalist Jan Tystad (80). Han kom som Dagbladets korrespondent til London i 1969. Han etterfulgte gullrekken Roald Storsletten, Karl Emil Hagelund, Markus Markusson og Trygve Moe. Å ha folk i London var med andre ord en selvfølge for en stor norsk avis - den gang.

LES OGSÅ: Snart ingen korrespondenter igjen: Rykker ut dit nyhetene skjer – når de skjer

«Avisene kutter ned på korrespondenter. De erstattes av deskmedarbeidere som driver rene avskrivningsbyråer», mener Tystad. «De skriver av hverandre, og de skriver av BBC, Sky, CNN og nyhetsbyråer», tilføyer han. Ganske forarget på Englands vegne.

Et liv i London

Jan Tystad var Dagbladets mann i London fra 1969 til 1975, i seks år. Han reiste hjem, men kom tilbake i 1986, og var høyt og lavt både i UK og i verden ellers for avisen fram til han ble pensjonist i 1997.

Korrespondenter
får bedre innsikt

Som pensjonist bosatte han seg deretter like godt i Big Ben-byen, og forble Dagbladets sommervikar i mange år. Reportasjer og intervjuer leverer han til sin gamle avis fremdeles. Så sent som i sommer reiste han til Hellas for å rapportere om flyktningekatastrofen.

LES OGSÅ:VG legger ned London-kontoret

At norske aviser fortsatt ville vært tjent med å ha korrespondenter i et nyhetssentrum som London, er han ikke i tvil om:

«Fordelen er åpenbar. Korrespondenter får bedre innsikt, i tillegg kilder, kontakter og venner, og dermed en bedre forståelse av begivenhetene enn noen journalist eller deskmedarbeider kan få i Norge.»

Ser man norsk tv, hører norsk radio og leser norske aviser, så fortoner Norge seg nesten som verdens navle. Mer feil kan det ikke bli, mener han.

 London en lyttepost

Jan Tystad opplevde Lockerbie-katastrofen i 1988, da et amerikansk passasjerfly ble sprengt av en terrorist og styrtet i Skottland. Han var i London da byen ble rammet av islamske terrorister ved bombeangrepet på Undergrunnen og busser i 2005. Han var i Londonderry i Nord-Irland dagen etter «Bloody Sunday» i 1972. Han har på tett hold fulgt alle skandalene i britisk politikk opp gjennom årene. At man må være på stedet for å levere fullverdige rapporter hjem, er han ikke i tvil om.

For Tystad ble London også en lyttepost til verdensbegivenhetene. Derfor var han blant de første journalistene som rapporterte fra krigsområdene i Biafra, Bangladesh og Angola. Han reiste fra London i skytteltrafikk til borgerkrigen i Nord-Irland. Førti-femti reportasjereiser dit er det blitt i årenes løp. Dagbladets lesere har vært godt orientert. Hans reportasjer fra apartheidens Sør-Afrika førte til at Dagbladet ble nektet innreise til landet – noe han fremdeles er stolt over.

Gjennom intervjuer til Dagbladets kultursider opparbeidet han vennskap med berømtheter som forfatterne John Le Carré og Doris Lessing. Å være korrespondent har sine interessante sosiale sider også.

«Trist utvikling»

I sin biografi Korrespondentliv, som kom i august i år, kaller han utviklingen i norsk presse for trist. Norske redaktører er for lite opptatt av utenriksstoff, mener han. «Det er ekstra tragisk at det skal ramme London», synes han.

Når han er hjemme i Norge på ferier sjokkeres han over hvor tynn utenriksdekningen i avisene er. «Vi lever i en verden som henger sammen. Et fast norsk korrespondentkorps må bygges opp igjen, både i London og andre steder. Uten en bred utenriksdekning blir vi selvopptatte og selvgode. Og London er et av de stedene det må rapporteres fra.»

Satt på kontoret

Sine første år som korrespondent minnes Tystad med lun humring. «Nesten ingen av de norske journalistene som den gang var i London forlot kontorene sine. De fleste satt på sine stoler og skrev av The Times og The Daily Telegraph og sendte avskriften hjem. De drev klipp og lim-journalistikk.»

Hendte det en sjelden gang at korrespondentene var på en pressekonferanse, gikk de deretter først til nærmeste pub, før de gikk tilbake til kontorene. Det hadde ikke alltid den største hast med å få rapportene sendt hjem. Verden gikk i sakte fart – den gang.

«Må kunne kodene»

«Journalister og fotografer som skal rapportere fra utlandet, må kunne kodene der de skal jobbe. De lærer man ikke ved å bo i Norge.»

I 1988 ble Nina Eirin Rangøy norsk pressehistorie, 22 år gammel. Fersk fra Norsk Pressefotografskole gikk hun hen og vant den gjeveste fotoprisen som kan vinnes i Norge - «Årets Bilde». Pressefotografene hadde delt ut prisen i 25 år, og Nina var den første kvinne som stakk av med den. Det gjorde hun med en serie bilder fra løsgjengermiljø i Oslo.

At en jente hadde snytt gutta for «Årets Bilde», vakte oppsikt. Faktisk så stor oppsikt at Nina i Aftenposten ved århundreskiftet ble rangert som en av de seks viktigste kvinnene i Norge i siste halvdel av forrige århundre.

Deretter flyttet hun karrieren til England. Hun har fotografert for norske og skandinaviske aviser, byråer og blader; VG, Aftenposten, Bergens Tidende og svenske Expressen inkludert. Det Norske Veritas sin hovedfotograf har hun vært i en årrekke.

Som pressefotograf har hun vært tett på terror og tragedier, møtt filmens stjerner og idrettens guder. Hun er blitt kysset av Bono, har fått en rett høyre av statsminister John Major - og blitt sett dypt i øynene av Tony Blair og Paul McCartney. Hillsborough-tragedien i 1989, der 96 fotballsupportere omkom i Sheffield, var hun midt oppe i.

Men først og fremst har hun lært seg at det å jobbe som fotograf i England, på ingen måte kan sammenliknes med å jobbe i Norge.

Må kunne spillereglene

«Som fotograf i Norge er det mye lettere å få tatt de bildene du vil. Husk, i London er hele verdenspressen på plass. Konkurransen om tilgang er enorm. Dessuten har kjentfolk mye større skepsis til media her. Ofte må man først gjennom pressekontakter, managere, sekretærer eller agenter - og de sier ofte nei. De ser gjerne ikke noe poeng med PR i en norsk avis. Men helt håpløst er det ikke – vel å merke når man kan spillereglene. Og for å lære dem, må man bo her»

Men helt håpløst er det ikke – vel å merke når man kan spillereglene. Og for å lære dem, må man bo her

Nina lærte seg at kunsten var å stå på. Å sende en forespørsel og deretter vente på et svar, holdt ikke. Man måtte følge opp, legge press, men på en helt bestemt engelsk måte; med tydelighet og høflighet. Det finnes spilleregler – og en kode i språket man må kunne.

«Derfor burde det være viktig for norske medier å ha korrespondenter i London, ikke bare «Utsendt medarbeider» når det skjer noe – enten det er terror, tragedier, sport eller kongelige fødsler.» Nina er ikke i tvil. Ikke hun heller.

Selv om hun fremdeles har en del fotojobber for norske aviser, har hun vært nødt til å livnære seg på andre fronter også. En tilleggsutdannelse har hun tatt, og hun arrangerer hvert år en Street-foto-samling i Venezia.

LES OGSÅ: Å løpe med Harehjerte - reportasje om korrespondentlivet i London

Bare NRK igjen

NRKs Espen Aas er den eneste gjenværende norske korrespondenten i London. Han er glad for at NRK fremdeles vurderer London som så interessant, at man vil ha base der.

«Men det er veldig trist for dekningen av Storbritannia, at det ikke er flere norske korrespondenter her», sier han.

Espen Aas venter på å slippe til på Dagsrevyen.<br>Foto: Martin Huseby Jensen
Espen Aas venter på å slippe til på Dagsrevyen.
Foto: Martin Huseby Jensen

«Det er ganske sykt når man tenker på hvor mye som skjer her, at norske medier er så tynt representert. Brexit og folkeavstemningen i juni er det siste eksempelet. Selv fikk jeg en kongelig arveprins i fanget straks jeg kom over her for tre år siden.»

Det er på puber og gatelangs man kommer under huden på denne nasjonen, ikke fra en desk i Oslo, mener Aas.

Han har bodd seks år i London, først fra 1996 til 1999 som student, så fra 2013 som NRKs korrespondent. Han er blitt fascinert av både i land og folk. Derfor har han «tigget» seg til et ekstra korrespondent-år, fram til neste sommer.

Men han må leve med at et norsk korrespondent-miljø ikke lenger eksisterer. Ambassaden inviterer ikke norske pressefolk til halvårlige sammenkomster, slik som før. «Antakelig fordi det er for få av oss», sier han. Noe korrespondent-julebord arrangeres ikke lenger, heller ikke sommerfester. Norske journalister går heller ikke sammen på pub og sladrer. Også der har Facebook overtatt.

«Blir aldri helt stille»

«Det er vanskelig å forstå at norske medier ikke prioriterer å være her. For her skjer jo ting hele tiden. Det blir aldri helt stille. Er det rolig på nyhetsfronten, så kan det lages feature. Det eneste som er helt sikkert, er at det aldri er en dag med tom avtalebok. Skal det ikke lages reportasje, skal det planlegges reportasje. Twitter, Instagram og Facebook krever også korrespondenttid», sier Aas, og har et bestemt inntrykk av at interessen for London og UK er stor hjemme, både hos lyttere, seere og lesere.

Det eneste som er helt sikkert,
er at det aldri er en dag med tom avtalebok

På «fritiden» har han opprettet en Facebook-side der han presenterer Londons Undergrunn-stasjoner i tekst og bilder. Det er 270 slike stasjoner, han har 170 på plass så langt. Alle er besøkt av NRKs mann.

«Men jeg skal få med meg alle 270 før jeg reiser hjem til Norge om et år», forsikrer ham. Han er et godt eksempel på hva en norsk journalist kan gjøre – når adressen er London SW 19, og ikke Majorstuen, 0340 Oslo.

Powered by Labrador CMS