Denne artikkelen er over ni år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
Jeg blir alltid i litt dårlig humør om noen går løs på NRK. Jeg må innrømme det. Men så lenge kritikerne har ting på stell, aksepterer jeg at det er mulig å mene ulike ting om lisensfinansiert allmennkringkasting. Men dubiøse metoder og slett håndverk, det finner jeg meg ikke i. Hør på dette:
Pressens etiske retningslinjer
Norske medier har felles etiske retningslinjer for journalister, den såkalte Vær Varsom-plakaten. Sammen med Redaktørplakaten skal Vær Varsom-plakatens 42 paragrafer sikre kvaliteten på arbeidet media gjør.
Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke!
Motto fra Vær Varsom-plakaten
Dersom media bryter med disse retningslinjene, kan enhver som ønsker det innklage en artikkel / et TV-program e.l. til PFU, Pressens Faglige Utvalg.
Når jeg tenker det er viktig å skrive saken du nå leser, gjør jeg det delvis på grunn av ledd 2 av Vær Varsom-plakatens ledd 1.4: «[…] Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.» Og det var samme paragraf som gjorde at jeg hadde en lengre moralsk debatt med meg selv om jeg skulle innklage saken vi snakker om til PFU.
Denne saken lå på forsiden av VG søndag for en uke siden:
Etter litt graving i saken mener jeg den inneholder ett eller flere brudd på Vær Varsom-plakaten. Mer om det etter en gjennomgang av saken:
Annonse
Hva er egentlig fundamentet?
Artikkelen lenket ikke til undersøkelsen den lener seg på, men med litt googling fant jeg den: SIFO-survey: Forbrukstrender Økonomi 2015 (p. 20-23). Det aktuelle kapittelet i rapporten var fire sider langt, og det som ble beskrevet virket logisk nok. Men jeg klarte ikke med min beste vilje å finne igjen artikkelens ganske bastante påstander i rapporten.
Slik jeg leste undersøkelsen var hovedkonklusjonen:
«Husholdningene rapporterer at det er mangel på oversikt/forglemmelse som er hovedårsaken eller den medvirkende årsaken til problemene.»
Det står ingenting som antyder at «NRK-lisensen er en versting».
Hva i allfredens er dette?
La oss ta for oss artikkelen
Hvordan innsalget av saken så ut på VG-forsiden ser du over.
Artikkelens overskrift og ingress på undersiden E24 er slik:
Og første avsnitt ser slik ut:
Faksimile fra E24
Annonse
Ikke slik å forstå at flertallet ELSKER lisensfakturaen
Faksimile fra E24
For å klare opp dette med en gang: Jeg er ikke forbauset over at folk med betalingsproblemer prioriterer hva de betaler først. Eller at NRK-regningen kan havne lengre ned i bunken enn strømregningen. Jeg er ikke forbauset over at mange synes NRK-lisensen gjør vondt. Eller for den del at det sikkert er hundretusener som synes de ikke får tilstrekkelig valuta for lisensen, selv om 3 av 4 heldigvis sier de erfornøyd.
Og for å sette det i perspektiv; ja, 2 765,- i året er endel penger, men vi snakker om rundt 6 promille av median husholdningsinntekt i Norge, og jeg våger påstå at man får ganske mye for pengene.
Her er det veldig mye rart
Inntrykket som ble etterlatt da jeg sammenholdt artikkelen med rapporten holdt ikke standarden jeg er vant til fra VG – et medium jeg vanligvis har svært høy tillit til. Jeg bestemte meg for å sjekke presisisjonsnivået helt til bunns.
Min obduksjon av artikkelen starter med Sifo-undersøkelsen journalisten refererer til 5 ganger. Slik jeg forstår både intervjuobjektene og E24 tar intervjuene med begge forbrukerøkonomene jeg har snakket med utgangspunkt i undersøkelsen.
OK, over til mitt intervju med SIFO-forsker Torvald Tangeland, mannen bak undersøkelsens kapittel 3: Betalingsproblemer – hvordan disse løses og hvilke regninger som prioriteres:
SPØRSMÅL 1: Tittelen er «Undersøkelse: Dette er verstingen i regningsbunken». Er det dekning for denne beskrivelsen i undersøkelsen?
Torvald Tangeland (Sifo): Nei det er ikke dekning for denne beskrivelsen i undersøkelsen. Husholdningene med tilbakevendende betalingsproblemer rapporterer at det er en rekke forbruksområder som betalingsproblemene har vært knyttet til. På topp fem finner man NRK-lisensen, strøm, mobiltelefon, forbrukslån/avbetalingskjøp/kredittkortgjeld og årsavgift bil. Dette er regninger/utgifter som kommer med ujevne mellomrom og/eller som varierer i størrelse. Funnene tyder på at denne typen utgifter som kommer med ujevne mellomrom og/eller som varierer i størrelse i større grad øker sannsynlighet for å kunne gi husholdninger med en presset økonomi betalingsproblemer.
Man kan ikke konkludere med at NRK-lisensen er det største «problemet» for husholdningene. Bakgrunnen for det er at det er en relativt lav andel husholdninger som har tilbakevendende betalingsproblemer i 2014 (5,8%)og 2015 (6,8%). Spørsmålet knyttet til betalingsproblemområde ble i 2014 besvart av 94 respondenter og i 2015 ble det besvart av 88 respondenter. (Dette var husholdninger som hadde tilbakevendende betalingsproblemer.) Man kan ikke med tilfredsstillende statistisk sikkerhet hevde at den observerte utbredte rangeringen av betalingsproblemene blant husholdningene med tilbakevendende betalingsproblemer kan generaliseres til alle husholdninger med tilbakevendende betalingsproblemer. Det kan være tilfeldigheter knyttet til utvalget som gjør at NRK-lisensen havner på toppen av listen.
SPØRSMÅL 2: Ingressen sier: «Av alle regningene som dumper ned i postkassen til Ola Nordmann er NRKs lisensavgift den minst velkomne.» Er det dekning for dette i undersøkelsen?
Tangeland: Nei det er ikke dekning for denne påstanden. Vi har ikke spurt respondentene i disse to undersøkelsene om hvilke regninger de ønsker «velkommen». Vi har spurt respondentene (de med og uten tilbakevendende betalingsproblemer) hvilke regninger de ville ha prioritert å betale først og sist i en situasjon hvor de ikke hadde penger til å betale alle regningene og avdragene på lån innen fristen. Vi ba dem prioritere de to første regningene de ville ha betalt først og hvilke to de ville ha prioritert å betale sist. Svarene på disse spørsmålene sier noe om hvilke forbudsområder respondentene mener er viktigst for å «leve». Folk prioriterer utgifter til å bo (boliglån og strøm). Småbarnsfamilier prioriterer utgifter til barnehager. I denne sammenheng kommer NRK-lisensen høyt opp på den nedprioriterte listen for forbruksutgifter sammen med privat gjeld og mobiltelefon. Dette er utgifter som man kan «klare» seg uten. Man trenger ikke tv i en situasjon hvor man ikke har nok penger.
Poenget er at dette spørsmålet er knyttet til en krisesituasjon i en husholdning. Man har ikke nok penger. Svarene sier ingen ting om hvilke regninger man ønsker «velkommen» under en normalsituasjon hvor man har nok inntekter til å dekke alle utgiftene sine.
SPØRSMÅL 3: Artikkelen starter: «Ferske tall fra Statens institutt for forbruksforskning (Sifo) viser at mange nordmenn anser NRK-lisensavgiften som den største bidragsyteren til betalingsproblemer.» Er det dekning for dette i undersøkelsen?
Tangeland: Nei, se svar over.
SPØRSMÅL 4: Avsnitt to i artikkelen åpner: «Ifølge undersøkelser fra Sifo sier 56 prosent at lisensavgiften er den eneste, eller en av , årsakene til at de har betalingsproblemer. Dermed er den omdiskuterte lisensavgiften vanskeligere å håndtere enn forbrukslån og kredittkortgjeld, ifølge undersøkelsen.»
Er det slik at «sier 56 prosent» i denne setningen sannsynligvis betyr «56% av de 6,5% av husholdningene som hadde tilbakevendende betalingsproblemer?» Altså at setningen ville vært mer etterrettelig om den sa «Ifølge undersøkelser fra Sifo sier 3,64 prosent at lisensavgiften … osv ?»
Tangeland: Ja
SPØRSMÅL 5: Er de to konklusjonene (årsaken til betalingsproblemer) og (vanskeligere å håndtere enn) i overensstemmelse med undersøkelsen?
Tangeland: Nei, se svar på 1.
SPØRSMÅL 6: Til selve undersøkelsen: 19% oppgir (tabell 3-3) at de ville gitt betaling av NRK-lisensen lavest prioritet. Har du noen teori om hvorfor nest flest av de spurte gir denne regningen lavest prioritet?
Tangeland: Se svar på 2.
SPØRSMÅL 7: Har journalisten snakket med dere i arbeidet med artikkelen?
Tangeland: Nei
SPØRSMÅL 8: Alt i alt, i hvilken grad synes du artikkelen formidler forskningsfunnene dine på en etterrettelig måte?
Tangeland: I svært liten grad. Høy grad av unøyaktighet. Kommentarene og tolkningen av funnene er gjort av folk som ikke har innsyn i datagrunnlaget. De kommer med udokumenterte påstander og synser i vei.
Jeg ville gjerne bore litt dypere i hvilke størrelser de snakket om her og ba forbrukerøkonom Elin Reitan være litt mer presis på hva begrep som «mange» og«ofte» betydde. Du kan lese hennes mer detaljerte svar i lenken under, men hun oppsummerer det godt selv:
Elin Reitan (Nordea): Generelt sett kan jeg si at i ettertid ser jeg at bruken av «mange» og «ofte» kan bli litt generaliserende her. Bakgrunnen for intervjuet var å finne årsaker til at NRK-lisensen er en regning som mange ikke betaler innen fristen, og svarene var generelle ut fra de erfaringer jeg har gjort meg og observert og ikke basert på empiriske studier, noe som også ble gjort klart i intervjuet.
Faksimile fra E24
For ordens skyld kan jeg nevne at jeg gladelig betaler NRK-lisensen, og ser også mye på NRK. Men utgangspunktet for intervjuet var altså å finne årsaker til sen betaling.
På spørsmål om å kvantifisere «ofte» i sitatet over svarer Reitan:
– Jeg har heller ikke noen nøyaktige prosentandeler her. Mitt generelle inntrykk er at det er mange som irriterer seg over NRK-lisensen. Uttalelsen er basert på det jeg har observert i kommentarfelt, grupper, artikler og i samtaler med folk generelt sett.
Faksimile fra E24
På spørsmål om å gi noen grove ballpark-overslag (snakker vi om 1%, 50% eller 99% av befolkningen, liksom) over hvor mange som har slik privatøkonomi at de overraskes av regninger på 1400,- 2x i året, eller for hvor stor andel av befolkningen 1378 kr er «en stor utgift å plutselig skulle ut med» svarer forbrukerøkonomen:
– Jeg ønsker ikke å gi noen anslag, da dette ofte kan misforstås og misoppfattes.
Hva sier NRKs egne undersøkelser?
Det er kanskje ikke så veldig mange som er interessert i å kvantifisere hvor glade folk er i å betale NRK-lisensen, men for oss i NRK er det ganske viktig å vite det, så vi undersøker det grundig hvert år. Dermed kan vi her skyte inn at fordelingen mellom ulike grader av fornøydhet med NRK-lisensen var slik ved forrige måling:
Hva sier Storebrands forbrukerøkonom?
SPØRSMÅL: Det står i artikkelen at du «støtter Reitans teori om at regningen ofte anses som upopulær blant norske husstander», kan du si litt om det?
Kristina Picard (Storebrand): Jeg ble ikke presentert for noen teori fra Reitan, men journalisten spurte om hvorfor jeg tror mange nedprioriterer akkurat lisensen. Dette var utgangspunkt for resten av intervjuet.
SPØRSMÅL: Hvordan forløp telefonintervjuet?
Picard: Journalisten refererte til en Sifo-rapport, som jeg allerede selv hadde lest. Fra denne rapporten snakket vi om to funn; at det er lisensen flest ville nedprioritert og at – som journalisten var opptatt av – det er den regningen som leder flest opp i betalingsanmerkninger.
SPØRSMÅL: Hvordan er det å være ekspertkilde?
Picard: Å være ekspertkilde er både spennende og utfordrende. I noen tilfeller opplever jeg at journalisten er ute etter et fasitsvar som ikke finnes, for eksempel hvor mye penger folk bør bruke på ferie. Men i de fleste tilfeller går det veldig fint.
SPØRSMÅL: I hvilken grad tenker du det som endte opp i saken er representativt for din innsikt?
Picard: Jeg mener det noenlunde stemmer overens med det jeg sa. I et indirekte sitat står det imidlertid at «til tross for at fakturaen kommer sjeldent, er det en utgift som kan ha store konsekvenser for økonomien til mange», mens jeg mente at det nettopp derfor er en utgift som det er lett å glemme i det månedlige budsjettet. Det blir imidlertid oppklart i det neste sitatet, synes jeg. Overfor journalisten var jeg opptatt av å være nøytral til tv-lisens som finansieringsform, noe jeg føler er ivaretatt.
Intervjuene med de to forbrukerøkonomene er lengre enn dette. Jeg har tatt med det jeg tenker er det mest sentrale her, resten av intervjuene kan du lese her og her.
Hva sier journalisten selv?
Jeg har også stilt journalisten noen spørsmål. Nyhetssjef Eric Brekstad Utheim i E24 svarer:
SPØRSMÅL: Tittelen er «Undersøkelse: Dette er verstingen i regningsbunken» [«dette» = NRK-lisensen]. Hvor finner du dekning for denne beskrivelsen i undersøkelsen?
Eric B. Utheim (E24): Undersøkelsen tar for seg nordmenn som har betalingsproblemer, og som forklart på side 22 i materialet, så pekes det hyppigst på nettopp lisensen av regningene det fokuseres på i utvalget. Kilder vi snakket med bygger opp under inntrykket,
Faksimile av epost
SPØRSMÅL: Ingressen sier: «Av alle regningene som dumper ned i postkassen til Ola Nordmann er NRKs lisensavgift den minst velkomne.» Hvor finner du dekning for dette i undersøkelsen?
Utheim: Her er vi upresise. NRK-lisensen er blant de som rangeres nederst i tabell 3-3 i materialet, men vi kan ikke slå fast at den er den som skyves på lengst.
SPØRSMÅL: Artikkelen starter: «Ferske tall fra Statens institutt for forbruksforskning (Sifo) viser at mange nordmenn anser NRK-lisensavgiften som den største bidragsyteren til betalingsproblemer.» Hvor finner du dekning for dette i undersøkelsen?
Utheim: Tabell 3-1.
SPØRSMÅL: Og ca hvor stor andel av befolkningen legger du i formuleringen «mange nordmenn» ?
Utheim: Mange nordmenn betyr at det er snakk om en større gruppe nordmenn.
SPØRSMÅL: Avsnitt to i artikkelen åpner: «Ifølge undersøkelser fra Sifo sier 56 prosent at lisensavgiften er den eneste, eller en av , årsakene til at de har betalingsproblemer. Dermed er den omdiskuterte lisensavgiften vanskeligere å håndtere enn forbrukslån og kredittkortgjeld, ifølge undersøkelsen.» Er det slik at «sier 56 prosent» i denne setningen betyr «56% av de 6,5% av husholdningene som hadde tilbakevendende betalingsproblemer?« (undersøkelsen s 20) Altså at setningen ville vært mer presis om den sa «Ifølge undersøkelser fra Sifo sier 3,6 prosent at lisensavgiften … osv ?
Utheim: Her burde det vært presisert at det gjelder 56 prosent av de spurte med betalingsproblemer i undersøkelsen. Vi ser at denne formuleringen åpner for tallene kan tolkes dit hen at det gjelder hele befolkningen.
SPØRSMÅL: Tenker du avsnittets to konklusjoner (årsaken til betalingsproblemer) og (vanskeligere å håndtere enn) er i overensstemmelse med undersøkelsen?
Utheim: Vi kan ikke se at poenget om at «56 prosent at lisensavgiften er den eneste, eller en av, årsakene til at de har betalingsproblemer» er ukorrekt referert, men som nevnt i svaret over, burde det blitt presisert at dette gjelder de med innrømmede betalingsproblemer.
SPØRSMÅL: Har du vært i kontakt med SIFO-forskeren i arbeidet med artikkelen?
Utheim: Nei, artikkelen er basert på rapporten som skriftlig kilde – samt uavhengige eksperters forståelse av materialet.
SPØRSMÅL: Alt i alt, i hvilken grad synes du artikkelen formidler forskningsfunnene på en etterrettelig måte?
Utheim: Med unntak av de påpekte unøyaktighetene, formidler artikkelen forbruksmønstrene tatt opp i rapporten.
Om du har kjempet deg gjennom hele denne gjennomgangen (beklager lengden) bør det være tydelig at jeg mener det er mer som er feil enn riktig i denne artikkelens fremstilling av NRK-lisensen.
Kanskje skinner det også gjennom at jeg mener kombinasjonen av ubegrunnede påstander fremsatt under dekke av å være forskningsbasert og ekspertbelagt fremstår spekulativt og sverter omdømmet til lisens som finansieringsform for allmennkringkasting og Norsk Rikskringkasting.
At NRKs Jon Espen Lohne slipper til som fjerdemann gjør svært lite forskjell, all den tid de øvrige spikrene allerede er slått såpass grundig inn og hans (faktabaserte) argumenter ikke tas inn i noen av de foregående resonnementene.
Det deprimerende er at en relativt rask gjennomlesning av forskningsrapporten artikkelen utgir seg for å være bygget på burde avdekket at premisset for VGs forsidevinkling, premisset for artikkelens overskrift, ingress og påstander – hele artikkelens grunnpremiss – mangler rot i virkeligheten.
Det hele blir for meg et oppkonstruert rammeverk for synsing på områder avgrenset og risset opp av journalisten.
So what?
Men det er vel ikke så uvanlig å se slurv og unøyaktigheter i forskningsbasert journalistikk? Kan jeg ikke bare la det ligge? Sette det på kontoen for at alle har feilskjær innimellom?
Jo. Hvis det hadde vært hvilketsomhelst annet tema ville jeg latt det fare.
Nulltoleranse
Men jeg er personlig dypt opptatt av konseptet allmennkringkasting. Det er en av de vesentligste samfunnsverdiene vi har i Norge. En fullstendig magisk ting fra en annen tid som aldri igjen vil gjenoppstå om noen sabber det til. Jeg vil ikke at NRK skal bli hakket til døde av ender. Jeg vil ikke at underlige agendaer, syke mødre eller slett journalistikk skal få villede publikum til å tro det eksisterer problemer som ikke er der. Forvrenge oppfatninger og flekke til allmennkringkastingens omdømme.
Jeg vil ikke enellerannen dag i fremtiden måtte se enellerannen person stå i en debatt eller på Stortingets talerstol, legge ansiktet i alvorlige folder og si «Jeg leste det på VG: Forskning viser at NRK-lisensen bla bla syke og svake». Da er jeg ikke lenger tilgivende for menneskelige feil. Da krever jeg presisjon. Og nitid oppretting av skade.
Fra dette punkt og videre har jeg nulltoleranse for upresis journalistikk om lisensfinansiert allmennkringkasting. Jeg vil gjerne at NRK diskuteres, men aldri med annet enn ryddig og godt håndverk. Fra idag er hanskene av når det gjelder alt annet. Det samme gjelder selvsagt journalistikk om kommersielle medier – også den som utføres av NRK-kolleger. Men dette landet er for lite til å holde på sånn.
Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke!
Jeg har det aller meste av tiden ekstremt stor faglig respekt for VG, holder dem høyt som eksempel i diskusjoner og mener de stadig vekk gjør NRK rangen stridig som Norges fremste folkeopplyser. Nettopp derfor har jeg ingen skrupler med å forlange at de holder høyeste standard også når de dekker en bedrift endel kanskje ser på som en konkurrent, snarere enn en kollega.
4.4. Sørg for at overskrifter, henvisninger, ingresser og inn- og utannonseringer ikke går lenger enn det er dekning for i stoffet
Derfor var jeg idag – som privatperson og svoren tilhenger av lisensfinansiert allmennkringkasting – på vei for å innklage VG og E24 til PFU for brudd på Vær Varsom-plakatens paragraf 4.4. Jeg vurderte også å slenge inn 4.1, 3.7 og 2.3 basert på det jeg hadde lest og hørt.
PFUs klageskjema
Men jeg snudde i døren etter å ha begynt å sette meg inn i klageskjemaet.
Årsaken er såpass banal som at jeg tenker det gir lite mening at norske medier skal drive og innrapportere hverandre. Vi har større problemer å hanskes med.
4.14. De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger. Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt.
Du kan lese all min korrespondanse med de intervjuede ved å klikke på lenker gjennom teksten. Alle som er intervjuet har fått lese den ferdige artikkelen og hatt anledning til å be om endringer, justeringer og presiseringer.
VG, Journalisten som skrev E24-artikkelen og hennes nyhetssjef har også blitt gitt anledning til å komme med en såkalt samtidig imøtegåelse – svar på artikkelen som skal være en del av artikkelen. Jeg stiller samtidig et siste oppfølgingsspørsmål:
SPØRSMÅL: Har dere en bias mot NRK? Er det enklere å konkludere negativt om NRK enn andre bedrifter?
Nyhetssjef Eric Brekstad Utheim svarer: – Bekrefter mottatt og lest mail. Vi har sagt det vi ønsker å si i første mail, hvor vi vedgår at det var unøyaktigheter i den omtalte artikkelen. På oppfølgingsspørsmålet «Har dere en bias mot NRK?» er svaret selvfølgelig nei.
Vaktsjef Robert Simsø i VG svarer: – Jeg har ikke vært inne i denne saken, men fikk nå vite fra nyhetssjef Eric Utheim i E24 at han har gitt dere et tilsvar. Artikkelen er publisert på deres plattform, E24 har egen ansvarlig redaktør og vi lar dem håndtere denne saken. Tusen takk for profesjonell oppfølging.
