Er vi avhengige av økte offentlige bevilgninger til kvalitetssikret journalistikk for å fjerne behovet for betalingsmurer? spør innleggsforfatterne.
DEBATT:
Ytringsfrihetens infrastruktur er under press
Betalingsmurer kan bidra til et digital klasseskille, mener innleggsforfatterne.
- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentenes egne synspunkter.
Internetts fremvekst førte med seg en fremtidstro på demokratisering og
tilgjengeliggjøring av informasjon, kunnskap og, ikke minst, nyheter. En lang
periode så det også ut til at de mest optimistiske prognosene ville slå til. At
nettet ville bidra til å skape en mer opplyst verden.
De siste årene har imidlertid vist at denne optimismen var
overdreven, og at det å gi alle muligheten til å selv velge sine egne kilder
medfører en rekke utforutsette problemstillinger.
Det er utvilsomt i ytringsfrihetens tjeneste at terskelen
for å delta i offentlige debatter senkes, og at flest mulig stemmer får
anledning til å bli hørt. Dette gjelder spesielt de som tidligere har hatt
utfordringer med å sette sine saker på agendaen.
At flere får komme til orde har imidlertid ikke kun positive
sider. Det er vesentlig forskjell på kvaliteten av ulike ytringer, og enhver
ytring har ikke like stor verdi. Enkelte aktører opererer også med sine egne
agendaer, og sprer bevisst faktafeil og desinformasjon. Derfor er vi avhengig
av at noen har tid, vilje og de nødvendige finansielle ressurser til å
faktasjekke og kontrollere gyldigheten av påstander som fremsettes.
Her spiller etablerte medier, og både små og store, en
sentral rolle. Både på samfunns- og individnivå er vi avhengige av at noen tar
på seg den krevende oppgaven det er å gå i dybden i materien, og evner å skille
mellom fakta og propaganda. Dette forutsetter både at redaksjonene har dype nok
lommer til å kunne betale for det, og at de ser samfunnsnytten i det.
At flere får komme til orde har imidlertid ikke kun positive sider.
Stadig flere mediehus legger de mest gjennomarbeidede
artiklene sine bak betalingsmur. Slik sikrer de seg en levedyktig finansiering,
som gjør det mulig å fortsette å bruke ressurser på omfattende graveprosjekt og
faktasjekking.
Samtidig oppstår det her en ny utfordring: De mest
etterrettelige nyhetskildene blir i stor grad bare tilgjengelige for dem med
evne og vilje til å ville betale for nyheter – eller har arbeidsgivere som
betaler. I praksis kan dette skape et digitalt klasseskille. En lavtlønnet
eller uføretrygdet aleneforsørger vil for eksempel i større grad måtte
prioritere nødvendigheter fremfor tilgang til abonnement på nettaviser.
Forskningen indikerer en sammenheng mellom lav sosioøkonomiske status og tilbøyeligheten til å tro på
konspirasjonsteorier eller falle for agendadrevne påstander. Ulik
tilgang på nyheter er en sannsynlig årsak til dette, og det forsterkes jo mer
av den kvalitetssikrede journalistikken som havner bak betalingsmur.
For samtidig er det nok av aktører der ute som ønsker å spre
konspiratorisk tankegods, faktafornektelse og falske nyheter, for å fremme sin
egen agenda. De har alt interesse av at det de publiserer skal være så
tilgjengelig som mulig, for så mange som mulig. Antidemokratiske
regimer opererer med rene troll-fabrikker, for å spre falsk informasjon og
undergrave tilliten til politikere og de etablerte mediene.
Sosiale medier har bidratt til å forsterke disse
dynamikkene. De som ønsker å spre konspirasjonstenkning og propaganda, velger
seg formater som maksimaliserer sjansen for å gå viralt. Dette gir gjerne
spissede budskap som spiller på følelsesstyrte reaksjoner. Saker som blir delt
på grunn av en spekulativ overskrift, kanskje uten å engang være lest av de som
deler dem.
Aktørene som opptrer slik har gjerne en interesse av økt polarisering i samfunnet, og bidrar derfor aktivt og
bevisst til å forsterke den.
Et aktuelt eksempel er hvordan den forholdsvis lille Facebook-siden «Sørlandsnyhetene» ble
utslagsgivende for valgutfallet i Kommunevalget i Kristiansand i 2019. Og
dermed kastet en av landets største byer, og regionhovedstad i Sør-Norge, ut i
politisk kaos.
Det vi er vitne til er at ytringsfrihetens infrastruktur er
under press. Utviklingen blir utnyttet av krefter som gjerne misbruker både
ytringsfrihet og demokrati for å undergrave begge deler. Utfordringen for oss
som samfunn, er hvordan vi best kan møte trusselen fra slike aktører.
Er vi avhengige av økte offentlige bevilgninger til
kvalitetssikret journalistikk for å fjerne behovet for betalingsmurer? Eller må
vi forvente at mediene selv tar større grad av ansvar, og finner alternative
finansieringskilder?
18. oktober arrangerer Ytringsfrihetsforum
debatt om dette temaet på Youngs i Oslo, med Gunnar Stavrum, Marte
Ingul og Harald Klungtveit i panelet. Ytringsfrihetsforum er et samarbeid
mellom Human-Etisk Forbund og tenketankene Civita og Dømmekraft.