Dagens praksis duger ikke

Merking: Denne teksten ble til fordi redaktør i Journalisten kontaktet meg for å fortelle at dette kan det bli debatt av. Synspunktene er mine egne.

I debatten på Hauststormen i helga tok sjefredaktør Anders Nyland i Bergensavisen kraftig til motmæle da undertegnede foreslo at pressen bør merke tips fra kommunikatører. En så kategorisk avisninger av forslaget får meg til å lure på hvorfor synliggjøring av informasjonen er så dumt.

At det var det dummeste Nyland hadde hørt den dagen, står ikke til troende når vi vet at pressekorpset på Vestlandet fortviler over stadige nedskjæringer og utbyttefest for eierne. Åpenhet i media derimot, bør løftes og belønnes, ikke skjæres ned på.

Hva taper den seriøse delen av media på å merke tips? Ikke mye, skal vi tro Dagsavisen og Journalisten 27. oktober, hvor Presseforbundets Kjersti Løken Stavrum slår et slag for å utvide kildekritikken for journalister. Hun ønsker seg ikke bare generelt bedre kildekritikk, men nettopp merking av enkeltsaker i tillegg.

Dagens praksis duger ikke. Mediesubsidiering, hvor noen tar tekster og gir dem ut som egne, snakkes det sjelden høyt om i seriøse medier. Nyland synes å mene at det holder å vise til at journalistene skriver at de har vært på en nettside, eller hentet noe fra en pressemelding. Så enkelt er det ikke.

I tider hvor redaksjonene sparer penger, gjør kommunikatører mer research på forhånd med kilder og fakta. God journalistikk på færre arbeidstimer krever bedre merking. De praktiske og grafiske løsningene på slik merking må være en sak for journalistene og redaktørenes egne organer.

Kommunikasjonsforeningen ønsker åpenhet, og synes åpenheten godt kan være gjensidig. De drøye 4000 medlemmer i foreningen er en sammensatt gruppe, som gjør mye mer enn å tipse pressen. Kommunikatører er uansett avhengige av gode kanaler, og at stoffet blir lest. Tilliten går begge veier, og er basert på åpenhet.

Mens vi venter på bedre etiske retningslinjer for kommunikasjonsbransjen, ruster prinsippene i media. Det holder ikke med vær varsom-plakat og prinsipper, så lenge vi får medieaktører som ikke bryr seg om PFU, og publisering blir allemannseie.

Det er i enkeltartiklene det er avgjørende om journalisten har styr på kilder og tips, ikke om redaktøren i Bergensavisen eller Buzzit sverger til en redaktørplakat.

[quote:1-left]

Ofte er tips fra kommunikatører helt vanlig, offentlig tilgjengelig informasjon, satt sammen på en ny måte, med forslag til vinklinger og bildemotiv. Veldig ofte toppes slike tips med mennesker journalisten kan snakke med - som kommunikatører vet om fra sin arbeidsplass.

I debatten om PR-bransjen får vi inntrykk av at alt var så mye bedre før - med mer makt i pressen og færre rådgivere. Men, med mer åpenhet, flere konsulenter og tøffere offentlig debatt kommer den tiden aldri tilbake.

”For lett å komme på trykk?” var tema for debatten i Bergen, og argumentene kretset rundt journalistenes integritet og rammevilkår som avgjørende for god journalistikk. Mye kunne vært lettere hvis vi løfter på sløret over PR, politikk og påvirkning.

Medias nye kampanje «Hvor har du det fra?» kan imidlertid være med på å gi en ny generasjon innsikt i god presseskikk og offentlig debatt. Hvis vi ønsker å åpne mediehusene for at folk skal få et blikk inn i de redaksjonelle arbeidsmåtene, kan vi også merke tipsene bedre.

Fjortisene, som nå skal fristes til å betale for å lese solid, redaksjonelt stoff har vært ute en web-vinterdag før, og tror ikke journalister sitter i upåvirkelige elfenbenstårn.

Jeg tror ikke leserne er så dumme at de tror artikler med tips merket kommunikasjonsavdelinger favoriserer tipseren. Ingen kommunikatører kan gi bedriftene ufortjente fordeler ved innsalg, så lenge journalistene gjør jobben de er satt til.

Jeg tror at leserne vil sette pris på å vite at en kommunikasjonsavdeling tipset og startet saken. Når premissene er på bordet, er det også lettere å gjøre seg opp egne tanker om hvor saken ender.