Allerede før tenårene drev årets Skup-vinner journalistikk på Forsvaret. Foto: Martin Huseby Jensen
Allerede før tenårene drev årets Skup-vinner journalistikk på Forsvaret. Foto: Martin Huseby Jensen

Nerden slår tilbake

Etter å ha vunnet Skup-prisen blir det nok en stund til han blir kalt Pentagon-journalist.

Published   Updated

En tidlig vår hilser Oslo god morgen. På veien til kaffebaren i Kvadraturen finner solen streif mellom byggene og treffer retina.

- Det var stående applaus da Kristoffer kom på jobb i går, sier en av Egebergs kolleger vi møter på veien stolt. Gravehelten er moteriktig forsinket. Dressen må renses for boblevann.

Det er tirsdag og det er gått et par døgn siden en ydmyk Kristoffer holdt godt rundt en liten gyllen kube. Beviset på at ett år med graving, krangling og avsløringer er verdsatt høyest av juryen.  Rapporten han vant med er hans tredje. Han håpet, men trodde ikke på seier.

Her finner du Journalistens Skup-dekning.

Fotoentusiast

Som 11-åring var han med faren på jobb på Oscarsborg så ofte faren orket. Der lagde han sitt eget blad, Tjenestebladet, på Forsvarets kopimaskiner. Og klarte selge unna opplagene og å få med seg noen skillinger. Kristoffer var bestemt på å bli journalist. Han knuste tidlig sparegrisen for sitt første pocketkamera. Med motor. Til konfirmasjonen fikk han speilrefleks av besteforeldrene. En Olympus OM1. Og da det nytårsaften samme år brant i et av nabohusene i Drøbak, la den aspirerende journalisten på sprang og fotograferte ilden. Bildet havnet på forsiden til Akershus Amtstidende.

- Jeg var den utrolig pågående 15-åringen som helt sikkert var fryktelig irriterende, og som de ikke klarte å bli kvitt.

Han jobbet på mørkerommet, fotograferte, var kopist, skrev artikler. Han steg i gradene og ble “uteksaminert” samtidig med videregående. Neste stopp; Østlandets Blad.

Metoderapporten finner du her.

Nyhetskampen

Salen var fullsatt da Kristoffer på lørdag formiddag fortalte om hvordan han metodearbeidet sitt. Og da hadde han ikke vunnet noen priser ennå. Foto: Martin Huseby Jensen
Salen var fullsatt da Kristoffer på lørdag formiddag fortalte om hvordan han metodearbeidet sitt. Og da hadde han ikke vunnet noen priser ennå. Foto: Martin Huseby Jensen

Vi har bedt Kristoffer liste opp hans favoritt søkesteder på nett og forklare hvorfor. Kanskje får du noen tips. Sjekk selv.

- Skup burde få mer oppmerksomhet om kompetanse, ikke bare at det er en pris, sier Kristoffer. Hendene marker engasjert punkter på lunsjbenken foran oss. - Skup-konferansen er den ene helgen i året hvor revir legges til side og man er rause med hverandre. Vi deler av hverandres erfaringer og gjøre hverandre faglig sterke.

Mange tror det krever minst to eller tre folk og et eget hjørne av redaksjonen

Da Kristoffer stod på scenen i Tønsberg var det nøyaktig ett år siden omorganiseringen flyttet ham fra redaksjonssjef til nyhetsjournalist. Skup var et must. Det var lenge siden han sist hadde jobbet som nyhetsjournalist. Han mener det er uaktuelt å komme på morgenmøtet uten å ha prosjekter. Da han var i Korea med kona, litt på ferie og litt som veskebærer, surfet han i et rolig øyeblikk innom OEP - Offentlig elektronisk postjournal - og bestilte en bunke dokumenter. Blant disse var salgsmeldingen til KNM Horten.

Siden den gang er det blitt utallige eposter til og fra departementer og Forsvaret. Det har vært begjæringer om innsyn, om intervjuer. Alene fram til årsskiftet.

- Mange tror det krever minst to eller tre folk og et eget hjørne av redaksjonen. Men tidvis er det en befrielse i å jobbe turnus. Det er tungt å jobbe med en sak så lenge. På kveldsvakta kan jeg skrive om noe annet. Jeg får publisert. Ikke minst får du får ut ting. Jeg har hatt flere forsideoppslag i avisen på andre ting i løpet av dette året enn med Nigeria-båtene. Den har vært på forsiden mange ganger, men bare én gang på oppslag. Men den har fått utrolig mye spalteplass.

At andre medier ikke kastet seg på saken synes han er rart, samtidig har det vært en fordel. Tempo bestemmer han selv, ikke konkurranse om å være først med nye momenter. Selv om han elsker nyhetskampen. Kristoffer sitter ytterst på stolsetet og er utrolig framoverlent, forteller kollegene.

- Det at Norge har solgt krigsskip til krigsherrer og paramilitære i Vest-Afrika burde være tabloid nok til at det engasjerer. Mange av dem jeg stod på scenen med under utdelingen på Skup har laget saker om ting fellesskapet ikke burde være så stolt av. Det handler om ting som er gjort på Norges vegne og forsøkt skjult for befolkningen. Men det er klart at det er vanskelig å kaste seg på en sak du selv ikke har gravd fram når du ikke har dokumentene og på en måte allerede føler du ligger et skritt bak. Resultat av mediehverdagen vi lever i er stadig strengere prioriteringer. I Dagbladet er vi blitt flinkere til det. Vi bruker heller tid på våre egne saker, ikke på å lete etter andres. Derfor er BT klart best på asylbarna. Vi andre kan bare applaudere dem og tenke at [email protected]- vi skulle vært best på det, og så gå videre.

Journalistens Dagblad-dekning finner du her.

Nerdens hverdag

Kristoffer beholder roen, sier en kollega. Her er navnet hans nettopp ropt opp under utdelingen av Skup-prisen. Foto: Marte Christensen/NTB Scanpix
Kristoffer beholder roen, sier en kollega. Her er navnet hans nettopp ropt opp under utdelingen av Skup-prisen. Foto: Marte Christensen/NTB Scanpix

Det er lett å få tunnelsyn når man graver i en sak over ett år. Selv om han etter jul ikke har vært helt alene. Da ble arbeidsmengden så stor at han måtte be om hjelp. Kristoffer forteller om en nyhetsredaksjon med stor raushet, hvor kollegene heier fram hverandres prosjekter. Det passer til karakteristikken flere av kollegene bruker på ham - omsorgsfull.

Jeg har jobbet ett år med denne saken uten å ha fått et eneste fritt intervju

- Men før jul bestod dagen som oftest av at jeg kom på jobb, sjekket mailen. Så at jeg ikke hadde fått respons fra Forsvaret, fra departementet eller fra UD. Sendte purringer og endte som regel med en setning i respons på flere konkrete spørsmål, og som ikke gir mening. Du får aldri svar på det du spør om. Du går gjennom loggen og konstaterer at du ikke har fått innsyn. Det er fem uker siden du purret. Så sjekker du bunken med papir, prater litt. Jeg har forsøkt å organisere de mange mindre sporene inn til ett for å unngå mange småsaker. Siden  andre ikke har kastet seg på saken, har jeg kunnet senke skuldrene og jobbe den fra rygg til rygg. Det har vært mye tolking av data. Bemerkelsesverdig få har turt å prate. Da har jeg måttet bruke dokumenter for å kartlegge. Et stort puslespill.

- En av kollegene dine sier du er lettere autistisk og henger deg opp i detaljer som du senere får journalistisk utbytte av.

- He-he. Det tar jeg som et kompliment. Jeg synes detaljer er viktig. Jeg har opplevd gang på gang at det fort er de små detaljene som fører til den store avsløringen.

Vant over kreften

Kristoffer har tenkt å følge Forsvarets bruktsalg med argusblikk. Lastebiler eller skip. Foto: Martin Huseby Jensen
Kristoffer har tenkt å følge Forsvarets bruktsalg med argusblikk. Lastebiler eller skip. Foto: Martin Huseby Jensen

På lørdag kveld kommer det flere overraskelser. Det begynner med IR-prisen. Kristoffer er stor beundrer av tidligere vinnerne som Kristin Solberg og Eskil Engdal. Og Maren Sæbø, som han deler årets pris med. Men den gylne kuben gjenstår. Han har en viss forhåpning om at han denne gangen kanskje vil få et diplom.

Her kan du lese mer om IR-prisen.

- Jeg har jobbet ett år med denne saken uten å ha fått et eneste fritt intervju. All kommunikasjon, selv med kommunikasjonsrådgiverne, skjer gjennom epost. Det er direkte udemokratisk.

Å vinne Skup- og IR-prisene for akkurat denne saken har en ekstra dimensjon for Kristoffer. For bare noen få år siden hadde han kreft. Han ble operert, slapp stråling, men det var touch and go en periode. Og den første saken han begynner på når han er tilbake på jobben er nettopp Forsvarets salg av båtene. Når han er engasjert og snakker om Skup, om Dagbladet, om faget - går munnen i ett. Nå, 40 minutter inn i samtalen, stanser den opp når vi spør om viktigheten av å få prisen, sett opp mot sykdommen. Øynene stirrer ut gjennom vinduet og hendene gestikulerer ikke lenger.

- Altså … for to og et halvt år siden lå jeg på sykehuset med veldig alvorlig kreftsykdom …. og så er det klart at da jeg stod på scenen i Tønsberg og ble hyllet, så kjente jeg på det. Det gjør jeg, det … ja, det er ingen tvil om at det var veldig spesielt. Livet har bydd på noen nedturer, men samtidig byr det også på oppturer. Du vet aldri når det kommer.

Sminkøren

Som produsent under Dagbladets valgsendinger i 2013 sminket Kristoffer politikerne før sending. Han hadde ifølge seg selv minst å gjøre. Derfor var det naturlig at han også tok ansvaret med å sminke blant andre Jens Stoltenberg. En stakket stund vurderte han å la Stolteberg passere, men bet tennene sammen og pudret ham opp.

Hun trodde jeg skulle ut av skapet. At hun skulle ha en virkelig personlig samtale

Kristoffer var godt på vei til å bli yrkesmillitær, akkurat som sin far. Han var tre kontigenter - eller halvannet år - geværsoldat i Libanon. Tilbake i Norge jobbet han en kort tid som journalist i Østlandets Blad. Så kom telefonen fra Forsvaret som ville bruke han som presse- og informasjonsoffiser i Bosnia. Da ba han om et møte med daværende redaktør Marit Aschehoug.

- Hun trodde jeg skulle ut av skapet. At hun skulle ha en virkelig personlig samtale.

Nesten ett år var han i Bosnia før karrieren brakte ham til et halvår i Kosovo. Kristoffer hadde ansvaret for interninformasjon. Dette var på samme tid som det ble oppdaget bruk av utarmet uran. Da fikk han erfaringen med stå på den andre siden for journalister. Ukeavisen han hadde ansvaret for ble av Robert Fisk beskyldt for å holde igjen. Hendene til Kristoffer markerer usynlige punkter på benken foran oss. Det var ikke slik, sier han. Oppdagelsen skjedde noen dager etter at avisen gikk i trykken. Utgaven etter hadde all informasjonen de satt på.

- Vi hadde fortalt om det. Vi hadde spesialutgave utgaven etter. Jeg var opptatt av åpenhet. Vi skulle ikke sminke på sannheten.

Øltørste Dagblad-journalister

Ikke alt i Bosnia handlet om interninformasjon. Også journalister skulle håndteres. Særlig noen [email protected]¤%#¤ vanskelige norske journalister. Her blir frøet til Kristoffers karriere i Dagbladet sådd. Siste uken hans i Bosnia fikk han telefon fra den norske ambassaden med spørsmål om han kunne gi Dagbladet logistikkhjelp og være guide for dem. På flyplassen møter han for første gang. Henning Lillegård og Terje Myklevoll. Kristoffer forteller om en morsom uke med to joviale nordlendinger. Myklevoll er tidligere presseoffiser i Bosnia tidligere og ville se områdene han hadde arbeidet i.

- De kaller meg løytant Futt konstant. På et tidspunkt den uken, mens vi kjørte fra Mostar tilbake til leiren: Det var seint og en lang biltur. Målet mitt var å rekke portforbudet, men hver gang vi passerte en bensinstasjon ville de to i baksetet jeg skulle stoppe og kjøpe øl. De roper “Vi vil ha øl. Vi vil ha øl. Du er så slem.” og da falt vel de berømte ordene “Hold kjeft eller så skyter jeg”. I dag kanskje ikke så politisk korrekt.

De kaller meg løytant Futt konstant

Tilbud om å forlenge engasjementet i Kosovo blir gitt, men seks måneder senere frilanser han i Østlandets Blad. Etter å ha mistet faren ble det viktigere å være hjemme med familien.

Oslo er en fin liten by, og andedammen enda mindre. Så, på en tur på Fornebulandet støter han på Henning Lillegård som umiddelbart kaller ham Løyntnant Futt igjen. Terje Myklevoll måtte ringes slik at Kristoffer fikk seg jobb i Dagbladet. Myklevoll var på det tidspunktet nyhetssjef.

- Myklevoll var streng: “Greit. Du kan få komme inn. Du kan få prøve deg i en uke. Går det bra, så går det bra. Går det dårlig er det takk og ha det bra.”

Han kom, så og vant. Allerede første dagen fikk Kristoffer oppslaget med en sak om likfunn på kirkegård. Det billigste oppslaget han har hatt i avisa, forteller han. Siden har vært Dagbladet.no og Dagbladet.

Bøtelagt på date

Kristoffer med grepet godt om Skup-prisen. Foto: Martin Huseby Jensen
Kristoffer med grepet godt om Skup-prisen. Foto: Martin Huseby Jensen

Her møtte han kona Sun Heidi Sæbø som er bokaktuell i disse dager.

- Det er kjempebra å jobbe sammen med henne. Vi jobbet sammen lenge før vi fant hverandre. Hun er utrolig spennende og tøff. Hun har vært en inspirasjon.

Det første stevnemøtet skjedde i all hemmelighet. Det tok en arbeidsdag å skrive tekstmeldingen om å møtes etter jobb på Dattera til Fru Hagen på Grønland. Han gikk først. Klokken ti over avtalt tid får han melding fra Sun Heidi som spør om det Fru Hagen på Grunerløkka er riktig sted.

Den håpefulle beileren haddde like gjerne slått sammen navnet på to restauranter i Oslo.

- På den tiden nektet hun å ta trikk om hun kunne gå. Men denne gangen tok hun trikken. Og selvfølgelig var det billettkontroll. Det ble bot. Men det var det verdt, sier Kristoffer og smiler bredt.

Sammen dro de til Kina for å kombinere Dagblad-jobbing og Sæbøs språkstudier. Da Torbjørn Jagland leste Liu Xiabaos navn, sendte de direkte fra utsiden av Xiaobos bolig. Netthuet Kristoffer var online fra en tesjappe ti meter unna. Noen dager tidligere intervjuet de fredsprisvinnerens kone Liu Xia, som sitter i husarrest. Ingen hadde særlig tro på at prisen ville gå til dissidenten som tok initiativ til charteret for frie valg i Kina. Takket være passord hadde Dagbladet nett, mens NRK og de andre internasjonale tv-stasjonene ikke kunne sende direkte.

En kort og intens periode.

Egeberg vs. Borgen

For fem år siden dokumenterte Gunnar Thorenfeldt og han feil i Erling Borgens bok “Fredsnasjonens hemmeligheter”. Borgen svarte med å kalle arbeidet deres Pentagon-journalistikk.

- Tror du at du blir kalt Pentagon-journalist igjen? Kristoffer ser på meg. Vi var nysgjerrige og ringte Borgen og spurte om han fortsatt oppfattet Kristoffer som en Pentagon-journalist. - Gratulerer med pris og godt journalistisk arbeid, svarer han. 

- Sier han det? Jeg sier takk. Jeg håper jeg ikke blir kalt det igjen. Jeg ble lei meg den gangen. Vi blir alltid beskyldt for ting. I enkelte saker jeg har vært for personlig i dekningen. Vi lar oss engasjere. Men jeg har hatt mange forsvarskritiske prosjekter.

Ikke alt handler om Forsvaret når nerden angriper fakta. For noen år siden var Infokeg kongen på Twitter lørdag formiddag.

- Hvor mange ganger har du sett alle episodene med Bonanza?

- Det kan hende jeg plaget mange med min tvtringen. Men det var dem som ble lei seg da jeg sluttet. Da hadde jeg sett alle episodene to ganger. Jeg mener det fortsatt er en av tv- og filmhistorikkens viktigste verk. Det er mange store og små navn som hadde sin debutt eller gjennombrudd i Bonanza. Jeg ser mye på tv-serier.