Få kvinnelige sportsjournalister:
– Det er trist, både for redaksjonene og for idretten

Norske sportsredaksjoner er mannstunge. Slik har det vært lenge, og den største kjønnsubalansen finner vi i avisredaksjonene.

– I dag har vi et bredt perspektiv, og skriver om både kvinner og menn. Jeg tror jeg har bidratt til at det har blitt sånn. På mange måter har jeg nok kjempa kvinnenes sak.

Det sier Mette Bugge, Aftenpostens sportsjournalist gjennom 42 år, som er fortsatt den eneste kvinna blant de fast ansatte i sportsredaksjonen. På det meste var de 20 menn, og henne. I dag er de totalt fem faste i redaksjonen.

Aftenposten er ikke alene om at kvinnelige sportsjournalister er i mindretall. For litt siden skrev Journalisten om «rekordhøy kvinneandel» i Norske Sportsjournalisters Forbund, som likevel bare såvidt bevegde seg over 10-tallet, med 11,6 prosent kvinner.

– Jeg tenker at det er for få, og at det er trist, både for redaksjonene og for idretten, sier Bugge.

– «Ørten sider herrefotball»

Hva skjer når sportsjournalistikken er så prega av menn? Hvilket stoff blir plukka ut og hvordan blir det vinkla? Hvordan er det for kvinnelige sportsutøvere som for det meste blir intervjua av menn? Hvordan leser kvinnelige mottakere disse sakene? Hva gjør det med interessen for sport blant kvinner, altså 50 prosent av leserne?

Journalisten har tidligere denne høsten sett på kjønnsubalansen i fotoredaksjonene, der faste, kvinnelige fotojournalister er i mindretall med under 20 prosent.

I de største avisenes sportsredaksjoner er kvinnene enda færre.

I VG utgjør kvinnene 4 av totalt 23 sportsjournalister. Dagbladet har ingen kvinner blant sine ni faste sportsjournalister, NTB har heller ingen blant sine åtte, mens Bergens Tidende har ei kvinne av seks journalister i sportsredaksjonen.

Ifølge Norske Sportsjournalisters Forbund har medlemstallet deres ligget stabilt med en kvinneandel på 10 prosent i veldig lang tid.

– Det er interessant at det har ligget så stabilt så lenge. Økninga vi har sett nå kommer først og fremst fra etermediene, sa leder Reidar Sollie for en stund siden.

I «gamle dager» var store deler av Aftenpostens sportsredaksjon fotballinteresserte, forteller Mette Bugge, og dermed ble det også mye fotball på sportssidene. Hun tror hun har bidratt både til flere kvinner i spaltene, og til en større variasjon av idretter, uten at sistnevnte trenger å ha direkte med at hun er kvinne å gjøre.

– Mye går på bakgrunnen du har med deg, og vi kan ha erfaringer fra noen områder, som for eksempel ikke gutta har, sier Bugge, som selv har bakgrunn fra håndball, og i tillegg elsker å skrive om de mindre idrettene, og gjerne de litt finurlige.

– Vi har ikke «ørten» sider herrefotball i hver avis, ikke nå lenger.

Elsker menneskemøtene

– I utgangspunktet er vi kvinnelig journalister som alle andre, men innimellom har vi nok noen andre synspunkter og andre ideer til saker, sier Bugge.

LES OGSÅ:

Under 20 prosent av faste fotojournalister er kvinner: – Kan godt hende jeg har blitt litt hardhuda av det

Hun er på telefon fra Japan, der hun følger håndballjentene i VM, som hun synes er veldig gøy. Korte netter, mange intervjuer, mange håndballkamper og mange menneskemøter. Det er disse hun liker aller best med jobben – menneskemøtene.

– Jeg elsker å prate med folk. Jeg er veldig glad i gode menneskehistorier, sier Bugge.

Fortellende journalistikk er noe av det hun liker aller best å jobbe med, og trives godt når hun får skrive saker som blir langlesing i A-magasinet. Hun tror hun som kvinnelig sportsjournalist kan ha noen fortrinn når hun intervjuer kvinnelige sportsutøvere.

– Jeg tenker at det noen ganger kan være enklere å prate med ei jente, så det kan være en fordel.

– Tror du kvinnelige og mannlige journalister stiller forskjellige typer spørsmål?

– Ja, det tror jeg.

De dumme spørsmålene

Fra VM i Japan skrev hun blant annet en sak om håndballkvinner som reagerer på «baby-spørsmål» fra journalister, og avistitlene disse skapte, som «Herrem venter tøft VM uten sønnen», «Tok med baby», «Slik holder hun kontakten med barna».

– Det er noen dumme spørsmål, sier landslagsspiller Camilla Herrem i saken.

– Det er noen spørsmål journalister lettere spør kvinner om, sier medspiller Marta Tomac, noe også landslagstrener Thorir Hergeirsson sier seg enig i:

– Menn blir sjelden spurt om det samme, men jeg har sett spillerne på herrelandslaget som har signalisert at de kunne tenke seg å ha med unger i mesterskap. Det er fint, sier han til Mette Bugge i Aftenposten-saken.

Bugge har i alle år har trivdes «utrolig godt», og gjør det fortsatt, takket være en spennende jobb og gode kollegaer. For tre år siden ble hun kåra til «Årets seniorprofil» i Norge, og er nå den nest lengstjobbende sportsjournalisten i Norge, men gir seg ikke helt ennå.

– Det er en mann foran meg. Jeg pleier litt fleipete å si at jeg skal holde på til jeg blir nummer én, ler Bugge fra hotellrommet i Japan.

– Har vært tøft

NTB scanpix-fotograf Berit Roald har siden 1994 fotografert både sport og nyheter i bildebyrået. Hennes opplevelse er at dét ikke har vært en selvfølge, og at hun ofte heller har blitt satt til kommersielle og mindre profilerte jobber. Det har vært en spennende jobb, men også veldig tøft, mener hun.

– Siden jeg har vært i et veldig mannsdominert yrke har jeg en del ganger følt meg ganske alene, sier Roald.

– Jeg synes det har vært steintøft. Men på tross av det trives jeg også veldig godt. Grunnen til det er at jeg har så mange gode kollegaer, både kvinner og menn.

Som én av to kvinnelige fotografer i NTB har hun ofte følt seg tilsidesatt på de to viktigste stoffområdene i nyhetsbyrået, og i løpet av de 25 årene i yrket kan hun bare huske å ha vært på reise med en kvinnelig journalist én eneste gang.

– Det viktigste hos oss er sport og nyheter. Hvis en blir satt til side på det mest viktige, så blir en mer usynlig. Den følelsen har jeg slitt med en del ganger.

– Tror du det er fordi du er kvinne?

– Ja.

Roald blir stille ei stund, før hun fortsetter:

– Men jeg tror ikke det er bevisst fordi jeg er kvinne. Jeg tror det er mange ubevisste handlinger.

Har ikke sett forandringer

Hun understreker at hun bare kan uttale seg på vegne av seg selv, ikke på vegne av alle kvinner.

Det har ikke blitt lagt til rette, mener hun, og selv om det stadig blir sagt at en ønsker flere kvinnelige fotojournalister og sportsjournalister, så blir det ikke prioritert.

– Jeg har prøvd å ta opp denne problematikken internt, men opplever at jeg ikke har blitt møtt, heller tvert imot – det har vært vanskelig.

Men hun mener også at det har vært en del forbedringer den senere tid.

Når hun snakker om mangel på kvinner er det overhodet ikke et angrep på mennene hun jobber med. Det er på grunn av, og ikke på tross av, kollegaene, både menn og kvinner, at hun trives så godt i jobben.

– Men det er en ubalanse der, og da må man tenke på konsekvensen av den ubalansen.

Denne ubalansen opplever Roald er med på forme den journalistikken som lages. På samme måte som at kjønnsubalansen i fotoredaksjonene gjør noe med fotojournalistikken, som flere har påpekt overfor Journalisten, kan ubalansen i sportsredaksjonene påvirke sportsjournalistikken.

«Et interessant PS»

Roald synes det var interessant å lese svarene til redaktørene da de ble spurt om de hadde akseptert en kvinneandel på 20 prosent i nyhetsjournalistikken.

«Det tror jeg ville vært uheldig. Det handler ikke bare det ferdige produktet, men også om diskusjonene og arbeidsmiljøet. Mangfold er viktig for oss, men vi må også se en helhet i dette, og må jobbe med det i hele organisasjonen», sa for eksempel sjefredaktør Gard Steiro i VG.

Fotografen har samlet endel avisutklipp gjennom de siste par årene. Det er saker hun har bitt seg merke i, eller som har berørt henne på en eller annen måte. Om kvinnefotball, om andre kvinnelige sportsutøvere, om kvinneandel i sportsledelse, om kjønnsubalanse generelt.

Nederst i én av sakene om ubalanse har en mannlig Aftenposten-journalist skrevet en liten merknad:

«PS! Sportspressen er uten tvil også mannsdominert. I år er tre av 11 i VM-samarbeidet Aftenposten er en del av i Seefeld, kvinner. Det er én mer enn sist. Og to mer enn for 10-15 år siden».

– Vi er forskjellige, det handler om at vi ser ulike ting, vi stiller ulike spørsmål. Jeg har lurt litt på hvordan sportssidene hadde vært om det det hadde vært flere kvinner i sportsredaksjonene og hvordan er det for kvinnelige sportsutøvere å bli intervjua og fotografert av så få kvinner.

– Hvis det kom flere kvinner inn i særlig sport- og nyhetsfoto, hva tror du det hadde tilført?

– Dette er en selvfølge i likestillingslandet Norge. Balansen er så viktig, og det er jo så naturlig på andre områder at vi forventer balanse. Så hvorfor skulle vi ikke ha balanse i journalistikken?

Nesten 50/50

Tilnærmet balanse finnes, også i sportsredaksjoner. I Adresseavisen er tre av sju i sportsredaksjonen kvinner, og én av dem er sportsleder i avisa.

– Jeg synes det er kjempeartig. Vi er en veldig digital gjeng, det er veldig variert, med høyt tempo og hard konkurranse, sier hun, Charlotte Ø. Sundberg, som tok over som sportsleder for et års tid siden.

Vel, kvinnene utgjør 2,5 årsverk, men én av mennene er også ansatt som kommentator. Før 2018 var det bare én kvinne i redaksjonen. Sundberg starta i Adresseavisen som nyhetsjournalist, med krim og samfunnsstoff som hovedområder, men omskolerte seg og ble sportsjournalist i januar i fjor. Et knapt år senere ble hun leder for avdelinga.

Hun tror ikke dette har endra måten de jobber på i særlig stor grad.

– I prioriteringene våre har det egentlig ikke det. Vi skal jobbe analyse- og innsiktsbasert, det er viktig for oss uansett. Vi har prøvd å få opp noen flere nyhetssaker fra breddeidretten, men vi skriver også mye om RBK.

Sportslederen er enig i at det er for få kvinner i sportsjournalistikken, og tror det har mest med rekrutteringa å gjøre. På grunn av de mange nedbemanningsrundene har det heller ikke vært så mye nyrekruttering, påpeker hun.

– Jeg synes det er positivt at det er bedre balanse i TV-redaksjonene. Det er kjempebra at de går litt foran, de kan påvirke ganske mye, siden de er på skjermen. Jeg håper det kan inspirere flere damer til å komme inn i sportsredaksjonene i avisene også, sier Sundberg, og legger til at balanse er viktig når Adresseavisen skal rekruttere i framtida.

– Det gjør journalistikken bedre. Jeg tenker det gjelder uansett kjønn eller andre typer bakgrunn. Å få inn flere perspektiv og flere innfallsvinkler er bare en styrke.

LES OGSÅ:

Få kvinnelige fotojournalister har fast jobb. Det påvirker bildene vi ser i norske medier

Slik svarer redaktører og fotosjefer på kjønnsubalansen

Sportsjournalistene med rekordhøy kvinneandel