Under 20 prosent av faste fotojournalister er kvinner: – Kan godt hende jeg har blitt litt hardhuda av det

Hun husker følelsen av å ville bevise at hun var god nok og tøff nok, behovet for å passe inn, redselen for å vise svakheter.

– Det kan godt hende jeg har blitt litt hardhuda av det. Det har jo vært en naturlig del av livet mitt, det å jobbe med menn.

Som ung og helt nyutdanna fotograf kom Line Møller inn i VG for snart 30 år siden. Den da 21 år gamle fotografen kom rett fra pressefotografskolen i Fredrikstad, og følte den gang et behov for å bevise at hun klarte å ta alle de samme jobbene som sine mannlige kollegaer.

Spisse albuer, men godt samhold

– Jeg var mye redd altså, men jeg sa det ikke til noen. Sikkert til mamma og pappa, men ikke til noen i redaksjonen, sier Møller og tenker tilbake på den tida.

Som kvinne var hun en sjeldenhet i fotoavdelinga, som ellers stort sett var en gjeng med menn. Sånn er det fortsatt, den dag i dag – ennå er fotoredaksjonene blant de mest mannstunge i medie-Norge.

Av fotoredaksjonene med over tre fast ansatte fotografer, er i gjennomsnitt litt over 16 prosent av fotografene kvinner. Tar vi med redaksjonene med én og to fotografer er tallet 18 prosent.

Hvorfor er det slik? Hvordan påvirker det arbeidsmiljø, kultur og selve fotograferinga? Journalisten undersøker dette nærmere, i en serie saker om kvinnelige fotojournalister i Norge.

Denne første saken handler om arbeidsmiljø og kultur. De vi har snakket med beskriver en kultur som ofte oppleves som tøff, med spisse albuer, hard konkurranse og noen ganger ubehagelige opplevelser i møte med kilder, men også godt samhold og støtte av kollegaer.

Så redd at hun gråt

En sen kveld for mange år siden, satt Line Møller helt alene i bilen og venta på en kriminell. Hun var gravid med sitt første barn, og var så redd at hun gråt, men fikk til slutt tatt bildene, og hun fikk jubel fra desken. Men det føltes ikke verdt det.

– Jeg husker jeg tenkte at dette er ikke noe å juble for, for jeg har hatt det så vondt inni meg.

I dag ville hun ha sagt ifra. Siden 1990 har hun jobbet som fotograf i Norges største avis. Politikk, sport, katastrofer, drapssaker – og gladsaker – har vært en del av hverdagen. Hun har ledd og grått. Møtt tusenvis av folk. Levd seg inn i sterke historier. Reist i lille Norge og i det store utland. Fremkalt film på toaletter. I perioder stått på døgnet rundt.

– Når du er ung og skal jobbe deg inn i en avis, så biter du tennene ganske mye sammen. Kanskje litt for mye.

Det finnes mange flere kvinnelige fotojournalister i dag enn den gang, men de fleste er frilansere. Det er krevende å finne ut et nøyaktig tall, men medlemmene av Pressefotografenes klubb kan gi en pekepinn – der er 42 av de 151 medlemmene kvinner, altså i underkant av 29 prosent.

På de fem siste kullene ved bachelor i fotojournalistikk ved Oslomet, er litt over halvparten av studentene kvinner.

Foretrekker balanse

Møller jobber ikke lenger med nyhetsfoto, som hun gjorde i årevis, men mest med feature. Noe er likevel fortsatt det samme. I dag er det bare to kvinner blant VGs 19 fast ansatte fotografer – Line Møller og Janne Møller Hansen.

I tillegg kommer Annemor Larsen, som ble avisas første kvinnelige fotosjef i fjor, etter å ha jobba der som fotograf i en årrekke.

I andre aviser er ikke bildet så ulikt. Bergens Tidende har for eksempel to faste, kvinnelige fotografer av totalt ti, Aftenposten har én av åtte, Dagbladet har én av fem og Nordlys sin eneste faste fotograf er mann, i tillegg til én mannlig fotograf som også skriver.

– Jeg synes det er for få kvinner blant de faste, sier Line Møller.

I yrket hennes har det knapt vært ansatt fotografer i faste stillinger siden den gang det var regnet som et mannsyrke. Men for miljøet, holdninger og måten å snakke på, tror møller det er sunt å være både kvinner og menn. Nyere forskning bekrefter dette.

Ansatte i mange ulike næringer foretrekker å jobbe på kjønnsblandede arbeidsplasser, viser Fafo-rapporten Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet på virksomhetsnivå (2019), av forskerne Ragnhild Steen Jensen og Beate Sletvold Øistad.

Et hovedfunn i rapporten er at «det å ha både kvinner og menn blant de ansatte bidrar til at tonen på arbeidsplassen endres, og at arbeidsmiljøet bli bedre for alle». I noen bransjer mener arbeidstakere også at menn og kvinner kan utfylle hverandre på arbeidsplassen og bidrar til å gjøre kvaliteten på tjenesten bedre.

Mensen i Kashmir

Selv har Møller alltid følt seg trygg og passa på av mannlige kollegaer, og har aldri opplevd noe ubehagelig på reiser eller reportasjer. Samtidig setter hun stor pris på bevisstgjøringa metoo-bevegelsen har bidratt til.

– Det kan være en litt røff tone noen ganger, hvor det fleipes med ting som kan såre kvinner. Det er sikkert damer som også gjør det av og til, men jeg tror de unge har så mye å tilføre med sine holdninger, sier den erfarne fotografen.

– Det har hendt at jeg har gått inn på do og grått, for å si det sånn. Det tror jeg det er mange kvinner som har gjort.

Som ung sommervikar i VG ble hun sendt til Kashmir i India, og var omgitt av stort sett bare menn. På et hotell med rotter i veggene og uten lås på døra til rommet, fikk hun mensen.

– Da føler du deg veldig alene, og jeg skulle liksom ikke vise svakhet. Det synes jeg er veldig synd, for alle må jo kunne vise svakhet, men i alle fall tenkte jeg det. Det var crackdown i sidegata og jeg følte meg utrygg, men kunne ikke vise det, sier Møller.

– Men samtidig var det en veldig spennende jobb, som i ettertid har lært meg mye.

«Tør du være alene med tre menn»

– Det er en tøffere kultur å gå inn i. Du må ha bein i nesa.

Det sier en frilansfotograf som Journalisten har snakket med. Hun ønsker ikke å stå fram med navn, på grunn av sin tilværelse som frilanser.

For rundt ett år siden skulle hun fotografere tre eldre menn i dress. Med det samme den mannlige journalisten forlot rommet og hun skulle begynne å fotografere, skiftet undertonen til å være av seksuell karakter, forteller hun.

– Det var av typen «tør du å være her alene med tre menn?», i tillegg til kommentarer på utseendet mitt, og liknende. Dette er en gjenganger, som jeg ikke tror mine mannlige kollegaer vil oppleve.

– Hvorfor tror du det skjer med kvinnelige fotografer?

– Jeg tror de tre mennene ble ukomfortable med situasjonen. En kan ikke legge skjul på at en ung dame ikke passer inn i stereotypien av en fotograf.

– Som er?

– Som er en mann i midten av 50-årene.

LES OGSÅ:

At det er flere kvinnelige fotojournalister enn noensinne, gjenspeiles ikke i eksponeringen

Skikkelig irritert

Ikke sjelden finner hun seg i liknende situasjoner, hvor mannlige kilder prøver å heve seg over eller tøffe seg, med nedverdigende oppførsel. Hun har også blitt invitert med til hotellet av kilder. Som oftest går ikke kommentarene veldig inn på henne, men noen ganger blir hun helt satt ut. Da har hun fått høre fra sjefen at «du må ikke bry deg om det, det er bare å slenge med leppa tilbake».

Det var én av gangene hun ble skikkelig irritert på sin mannlige sjef.

– Det verste er at dette er en hendelse som han sikkert ikke en gang kommer til å huske. Han forstår ikke. Det er annerledes med kvinnelige ledere, sier hun og utdyper:

– Før vi får snudd trenden og det blir likevekt, vil alltid ett kjønn dominere. Kjønnsbalansen er viktig for hvem man kan henvende seg til på jobb, særlig i vanskelige saker, hvor kvinner kanskje synes det er enklere å snakke med andre kvinner og omvendt, fordi man forstår andre ting.

Også mannlige kollegaer har fulgt henne til rommet etter en jobbmiddag og prøvd seg.

– Så har vi de gangene kollegaer har sagt «Jeg håper det var greit at jeg sier det, men du ser fantastisk flott ut i dag». Det er selvsagt helt greit.

– Litt dritt må man regne med

Hva er løsninga? Ikke flere møter med lovnader om opprydding, ikke flere nye strategier – men flere kvinnelige fotojournalister og flere kvinnelige sjefer, mener frilanseren.

– Litt dritt må man regne med. Men med en gang det blir en trend, da har vi et problem. Mye av problemet ligger i at det ikke er flere kvinner. Da skulle man ha jobba med å forandra på det.

Universitetslektor Ellen Lande Gossner ved Oslomet er også sikker i sin sak:

– I utgangspunktet er det lettere for en kvinne å identifisere seg med en annen kvinne, og derfor enklere å si ifra. Selvfølgelig har det masse å si.

Det er viktig med kvinnelige ledere og andre kvinner i en redaksjon for å ha noen å snakke med, særlig om det oppstår noe ubehagelig, mener hun.

– Du stiller noen andre spørsmål, du ser ting på en annen måte. Vi har alltid lyst til å dytte ned kjønnsperspektivet og si at vi er like, men det er ikke sånn det er. Ikke i strukturene våre. Det er vi nødt til å forholde oss til, sier hun.

Den store endringa

Noe har riktignok endra seg med årene. Gossner takker metoo-bevegelsen for at seksuell trakassering og andre ubehageligheter, som både kvinner og menn kan oppleve, endelig snakkes høyt om og oftere tas på alvor av ledere. Fordi det handler om makt og kjønn.

– Jeg tenker at hvis jeg opplevde noe da jeg selv var student, på begynnelsen av 2000-tallet, så visste jeg ikke om et apparat for å si ifra. Nå skal du vite at det finnes et system som ivaretar deg, og at noe er sagt høyt. Det er en utrolig stor forskjell.

– Tenker du at det er tryggere for fotojournalistene som går ut i yrket nå?

– Ja, jeg håper det. Vi skal aldri slutte å snakke om dette, men metoo er den største endringa som har skjedd i arbeidslivet.

Regner man med frilansere, og dem i vikariater og engasjement, har både VG og de fleste av de andre fotoredaksjonene mange flere kvinner. Flere aviser nevner uoppfordret at kvinneandelen ser bedre ut blant frilanserne, når Journalisten spør om antall faste fotografer. Men de fleste av frilanserne får ikke fast jobb med det første, hvis utviklinga fortsetter som den har gjort til nå.

Det synes VG-fotograf Line Møller er trist.

For det første fordi mange av frilanserne kommer inn med nye impulser og har et helt unikt blikk, som hun beundrer. For det andre tror hun flere kvinner enn menn synes det er for usikkert å være frilansere, blant annet med tanke på familieplanlegging og foreldrepermisjon.

Diskriminerer kvinner

Det kan være vanskelig å komme tilbake i frilanslivet etter å ha vært borte fra markedet over tid. Selv har VG-fotografen tre barn, og var glad for å komme tilbake til tryggheten i en fast jobb etter permisjonene.

– Det at avisbransjen bruker mer frilansere og ikke ansetter fotografer, det tror jeg diskriminerer kvinner. Det er jo tross alt vi som må føde disse barna.

Det er fotosjef Anniken Mohr i Klassekampen helt enig i. Når det ikke ansettes fotografer fordrer det at avisene i det minste prøver å jevne ut gapet ved å bruke kvinnelige frilansere, mener fotosjefen. Samtidig mener hun avisene bør ha noen forpliktelser overfor langtidsfrilanserne.

– Man trenger å ansette kvinner for å få dem til å bli. Det er et problem at mange ikke holder ut frilanstilværelsen, at man må stå i det dilemmaet, sier Mohr, som er eneste kvinne av nesten tre faste stillinger på fotoavdelinga i Klassekampen.

Selv fikk hun barn da hun var sikra et treårs vikariat. Etter det fikk hun fast jobb, men fortsatt kjenner hun på utfordringene ved å være nyhetsfotograf og forelder. Skulle hun ha ansatt en ny fotograf i dag, ville hun gjerne brukt muligheten til å jevne ut gapet litt.

– Det ville jeg ha lagt stor vekt på, så klart. Det måtte også vært noen som ønsket å jobbe med det stofftilfanget som Klassekampen har – som hadde interesse og kompetanse til å jobbe nyhet. Men det hadde likevel veid tungt.

– Demotiverende

– Det var ikke noe jeg ikke var kjent med fra før, men det var noe annet å se inn i de redaksjonene jeg kunne tenke meg å jobbe. Fotoredaksjonene var en gjeng med gamle gubber, sier Guilia Troisi.

Førsteårsstudenten på fotojournalistikkutdanninga ved Oslomet forteller om første studieuke, da hun og de andre studentene besøkte flere av Oslo-redaksjonene.

– Det er stort sett ganske demotiverende, jeg vil nesten si deprimerende. På en måte gir det meg motivasjon til å kjempe mer og få til dette, men på en annen måte virker det motsatt, sier Troisi.

Hun flytta fra Italia til Norge i 2015, og er spent på framtida etter de tre årene på utdanninga.

– Personlig må jeg over et enda større gap, for når de ser navnet mitt kan det gjøre det vanskeligere å gå videre i prosessen. Men det betyr at jeg må prestere og jobbe enda hardere, sier hun.

Et lederansvar

Frilans fotojournalist Line Ørnes Søndergaard tror det finnes en mennesketype som det ikke lenger er så stor plass til i avisene slik de driftes i dag, inkludert henne selv.

– Jeg trenger fellesskap, trygghet, samhold og tid til å fordype meg i noen få ting for å ha det godt og kunne prestere. Om det er på grunn av kjønnet mitt, klassen min, alderen min eller personligheten min er vanskelig å si.

Søndergaard mener det finnes mange dyktige fortellere i alle kategorier, men at de «store kanalene» definerer hva som løftes opp og fram.

At det er ikke er like stor representasjon der mener hun først og fremst er et lederansvar.

– Hva slags avis vil man være? Hvilke verdier styrer man etter? Og da mener jeg ikke annonseinntektverdier. Og hvis man var like «hardcore» på å rekruttere for diversitet som man er med å «huske på annonsørene» i arbeidet med å utvikle avisa, hadde vi jo kommet et stykke på vei da.

RETTELSE: I en tidligere versjon av denne saken sto det at BT hadde én kvinnelig fotograf, det riktige er to. Alle regnestykkene er oppdatert med dette som utgangspunkt.

Senere i denne serien skal vi snakke med redaksjonelle ledere.

I førstkommende del spør vi: Hvordan påvirker ubalansen fotojournalistikken i norske medier?

LES OGSÅ:

Karina Jensens minnefond har støttet fotojournalister i 20 år. Les om hvem hun var og hva pengene har betydd

– Kvinnelige fotografer har nok enklere for å fortelle emosjonelt utfordrende historier