Debatt:

«Flere medlemmer beskrev artiklene som viktige å publisere, og at det lå et grundig journalistisk arbeid til grunn», skriver Kristi Husby, sjefredaktør i Adresseavisen.
«Flere medlemmer beskrev artiklene som viktige å publisere, og at det lå et grundig journalistisk arbeid til grunn», skriver Kristi Husby, sjefredaktør i Adresseavisen.

PFUs avgjørelse senker ikke den presseetiske standarden

Trond Giske klaget fem medier inn til PFU. Konklusjonen de landet på, er viktig for alle som driver med maktkritisk journalistikk.

Publisert Sist oppdatert
  • Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Onsdag behandlet Pressens Faglige Utvalg (PFU) klagen fra Trond Giske mot Adresseavisen, Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen.

PFU konkluderte etter en samlet vurdering med at de innklagede artiklene ikke brøt med god presseskikk. Utvalget hadde noen kritiske merknader til artiklene. Denne kritikken lytter vi til og tar lærdom av.

Kritikken har fått mye oppmerksomhet, ikke minst av Giske selv. Det har overdøvet andre elementer ved behandlingen, som det er verdt å minne om.

For det første var det aldri aktuelt for utvalget å felle artiklene som brudd på god presseskikk. Det lengste enkelte medlemmer ville gå, var å vurdere «kritikk», som er en mildere form for fellelse.

Flere medlemmer beskrev artiklene som viktige å publisere, og at det lå et grundig journalistisk arbeid til grunn. Giskes påstand om at det lå et motiv i å ramme ham i en bakenforliggende politisk maktkamp, ble under utvalgets behandling beskrevet som en konspirasjonsteori.

Det mest sentrale er likevel dette: Giskes syn på presseetikk ble avfeid av utvalget.

I klagen argumenterte Giske for at påstandene om hans oppførsel på nachspiel ikke var dokumentert, og dermed ikke kunne publiseres. Han gikk langt i å hevde at mediene må føre bevis for at påstandene er riktige, for at de skal kunne publiseres.

Denne forståelsen av presseetikken ble avvist av PFU.

Utvalget slår fast at presseetikken åpner for at varslere og andre kan stå frem med påstander om kritikkverdige forhold uten at det kan legges frem håndfaste bevis. Det betyr ikke, som Giske har hevdet, at hvem som helst kan anklage ham for hva som helst i pressen. Utvalget understreker at det kreves et grundig journalistisk arbeide, hvor mediene undersøker om det er grunnlag for å fremsette påstandene

Dette er ikke nytt. Vi kan ikke se at PFU har flyttet noen grenser med sin uttalelse, slik Giske og tidligere VG-redaktør, Bernt Olufsen, påstår.

PFUs konklusjon var at åpne kilder som var tydelige på sine motiver, avisenes undersøkelser og kildekritikken gjorde at publiseringen var presseetisk akseptabel.

Skulle man ha lagt Giskes forståelse til grunn, ville mediene vært avskåret fra å omtale saker som skjer i lukkede rom. Det er en slik forståelse som ville ha flyttet grenser og satt den maktkritiske journalistikken langt tilbake.

Se PFUs behandling av Trond Giske klage:

Powered by Labrador CMS