Denne artikkelen er over tre år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
Trond Giske fikk for første gang en klage behandlet hos Pressens Faglige Utvalg, og var selv til stede på Pressens hus i Oslo da publiseringer hos Adresseavisen, Aftenposten, Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende og Fædrelandsvennen skulle vurderes onsdag morgen.
Etter at utvalget hadde tvilt seg fram til frifinnelse etter en såkalt samlet vurdering, i en diskusjon der flere uttalte at de helst ville gå for fellelsen kritikk, gikk Giske til frontalangrep på resonnementet han hadde vært tilskuer til.
– Ny og lavere standard
– En helt uforståelig konklusjon. Utvalget sier at kildegrunnlaget er tynt, at anklagene ikke er dokumentert, og at det ikke er tatt nødvendige forbehold. Likevel konkluderer de med at god presseskikk ikke er brutt. Det henger jo ikke på greip, sier Giske til Journalisten.
– Man kan ikke påpeke alt dette, og likevel si at det skal være greit. Da har man lagt en ny og lavere standard for norsk presse.
– Er dette en viktig sak for deg?
– Selvfølgelig, men ikke bare for meg. Det er viktig for alle som blir utsatt for alvorlige anklager. Det PFU nå gjør, er i praksis å oppheve kravet i Vær varsom-plakatens punkt 3.2 om å kontrollere at opplysninger er korrekt. De sier i diskusjonen at punktet ikke er oppfylt, og likevel frikjenner de.
Den erfarne mediepolitikeren og tidligere kulturministeren antyder at han har mistet troen på pressens selvdømmeordning:
– Noen sier at PFU er mer til stede for å beskytte mediene enn for å beskytte de som omtales, og det mener jeg denne konklusjonen bærer preg av. Jeg mener det aktualiserer en debatt om et medieombud. Jeg er ganske ressursterk, kan skrive klage og jobbe med det. Vanlige folk som utsettes for sterke anklager vil stå maktesløse med terskelen som nå er lagt.
Annonse
Opprørt etter behandling
Giske havnet i diskusjon med generalsekretær Elin Floberghagen i Norsk Presseforbund før han tydelig frustrert forlot lokalene.
– Hva diskuterte du med Giske, Floberghagen?
– Jeg tenker at klager er misfornøyd med konklusjonen. Det er ikke så veldig overraskende når den ble som den ble. Så jeg ser diskusjonen i det lyset, sier Floberghagen til Journalisten.
Hun legger til:
– Dette har vært en vanskelig sak. Det handler om hvor langt mediene må sannsynliggjøre påstander, og hvilke forbehold de tar når det ikke er sannsynliggjort. PFU lå i et mellomrom der de er kritisk til deler av dekningen. Samtidig er det stor offentlig interesse rundt saken, som gjør at de totalt har landet på at dette, under tvil, ikke er brudd på god presseskikk. De kunne ha landet på den andre siden. Det var en viktig sak og en god runde i PFU.