Debatt:

Disse tallene viser at det trengs mer journalistikk om selvmord

Et samfunnsproblem som trenger mer oppmerksomhet.

Publisert Sist oppdatert

Alle er enige om at selvmord er et stort samfunnsproblem, men jeg tror ikke at verken journalister eller folk flest egentlig forstår hvor stort dette problemet faktisk er.

Det gjorde heller ikke jeg. Jeg var en av mange som med medfølelse leste om noen som hadde tatt sitt eget liv, og jeg grøsset over tanken på hvordan de etterlatte hadde det. Nå vet jeg det. Det er akkurat like vondt som man tror det er. Lørdag 29. august tok min sønn selvmord. Da gikk selvmord fra å være et generelt samfunnsproblem til også å bli mitt problem. Slik er det for mange - alt for mange.

Knekke selvmordskoden

Som en del av arbeidet med å bearbeide sorgen bruker jeg mye tid på å samle informasjon og lese meg opp på hva vi vet og ikke vet om selvmord.

Det viser seg at selvmordsforskerne vet ganske mye, men på ingen måte nok. De jobber på spreng med å knekke selvmordskoden, men jeg sitter igjen med et inntrykk av at dette arbeidet ikke får nok oppmerksomhet.

Animert_selvmord637ed39df9464360.gif

For når jeg studerer statistikken i dødsårsaksregisteret hos Folkehelseinstituttet (FHI) slår det meg hvor stort selvmordsproblemet faktisk er når man sammenligner med andre dødsårsaker.

I statistikken har de blant annet en oversikt over dødsårsaker fra 1951 og frem til 2018, og jeg brukte den til å lage en animert graf som viser hvordan det har gått med tre typer dødsfall som alle er svært opprørende for pårørende:

  • Trafikkdødsfall
  • Drap
  • Selvmord

Tallene går feil vei

Tallene for trafikkdødsfall inkluderer alle som har dødd i transportulykker. Her ser vi at det døde 400-500 personer i trafikken hvert år på 1950-tallet, og så nådde det en topp på 1980-tallet med 853 dødsfall i 1973. Etter det gikk det riktig vei, og i det foreløpig beste året, i 2017, var antall dødsfall nede i 152.

Antall drap har heldigvis alltid holdt seg på et relativt lavt nivå i Norge. Med unntak av 2011, da Norge ble rammet av terror, har det blitt drept et sted mellom 9 og 66 personer i året.

På 1950- og 1960-tallet lå antall registrerte selvmord på mellom 200 og 300 i året. Så økte det, og antall selvmord nådde en foreløpig topp med 677 i 1991. Deretter gikk det noe ned igjen, men kom aldri under 490 før antallet økte og nesten nådde rekordnivået igjen i 2018. Da tok 673 nordmenn selvmord.

Dette betyr at vi har gått fra en situasjon der det var 2-3 ganger så mange trafikkdødsfall som selvmord, til en situasjon der det nå er omtrent fire ganger så mange selvmord som dødsfall i trafikken. Samtidig er det 8-10 ganger så mange selvmordsofre som drapsofre.

Kommer som et sjokk

Det er vondt å miste noen uansett hvordan det skjer, men disse tre dødsårsakene har til felles at de kommer som et sjokk, og at de anses som store samfunnsproblemer. Det de ikke har til felles, er oppmerksomheten de vies i pressen. Her skiller omtalen av selvmord seg markant fra den flombelysningen som pressen står for når det er snakk om dødsulykker i trafikken eller drap.

For når noen blir drept i trafikken stilles det en rekke kritiske undersøkende spørsmål om hva som skjedde, og hva som vil bli gjort for å unngå at det skjer igjen. Det samme skjer når noen blir drept. Da følges det opp med spørsmål, og det avkreves svar.

Jeg er ikke i tvil om at mange av disse spørsmålene, og ikke minst mange av artiklene som skrives rundt slike dødsfall, kan oppleves som krevende for de pårørende som har mistet noen. Det er det selvsagt, men det gir også resultater. For tallenes tale er klar. Antall dødsfall i trafikken har gått kraftig ned, og antall drap har holdt seg på et lavt nivå.

Det er selvsagt ikke pressens fortjeneste alene, men jeg tror fullt og helt at pressen har spilt en viktig rolle. For selv om pressen ikke sitter på svar, er jeg overbevist om at mye av løsningen ligger i å stille de rette spørsmålene og i det å gi problemet oppmerksomhet.

Lite journalistikk

Slik er det dessverre ikke med selvmord. Det gjøres journalistikk på selvmord, og det har også vært noen virkelig gode journalistiske prosjekter som har tatt for seg selvmordsproblematikken på en konstruktiv måte de siste årene. De er dessverre unntakene som bekrefter regelen.

Det er ikke uten grunn at pressen er tilbakeholden med å skrive om selvmord. Det er en stor og reell fare for at ubetenksom omtale kan føre til den såkalte smitteeffekten, det vil si at andre blir inspirert til å gjøre det samme.

Det er også et sårt og vondt tema, og mange etterlatte ønsker derfor å slippe en ekstra belastning i form av ubehagelig omtale og oppmerksomhet.

Det er fullt forståelig, men det er også problematisk. Selv er jeg blant de pårørende som opplevde et selvmord som ikke var varslet. Så vidt jeg vet ble selvmordet gjennomført på første forsøk. Det er ikke unikt. Gode tall på dette er ikke tilgjengelig, men jeg har lest om estimerte anslag som tilsier at rundt 40 prosent av selvmord blant menn ikke er varslet på forhånd.

Med tanke på at menn hvert år har utgjort mellom 68 og 82 prosent av alle selvmordene, betyr det at vi snakker om et betydelig antall helt overaskende selvmord. Dersom anslaget er korrekt, snakker vi om nesten 190 ikke-varslede selvmord bare i 2018.

Jeg vet nå mye mer om selvmord enn jeg viste før den 29. august, og jeg skulle ønske at jeg visste det jeg nå vet. Det er ikke sikkert at det hadde hjulpet, men jeg tror det ville gjort mer nytte enn skade om pressen hadde skrevet mer om selvmord.

Pressen må selvsagt trå varsom når det skrives om selvmord, men jeg mener at selvmordsstatistikken viser at vi må stille et vanskelig og krevende spørsmål:

Blir det flere selvmord av for lite selvmordsomtale enn av for mye pressedekning?

Ring hjelpetelefonen på 116 123 hvis du har selvmordstanker.

Powered by Labrador CMS