Anja Sletteland og Kristin Skare Orgeret på Oslomet har analysert pressedekningen av dansevideoen. Foto: Marte Vike Arnesen
Anja Sletteland og Kristin Skare Orgeret på Oslomet har analysert pressedekningen av dansevideoen. Foto: Marte Vike Arnesen

– Mediene har løpt i flokk, men de har sett veldig forskjellige ting

Har analysert pressedekningen av Trond Giskes dansesvideo.

Publisert   Sist oppdatert

Samfunnsgeograf Anja Sletteland og professor i medier og journalistikk ved Oslomet, Kristin Skare Orgeret, har analysert pressedekningen av Trond Giskes dansesvideo.

I den store bunken papirer som for øyeblikket ligger på gulvet under Orgerets kontorpult, har de funnet fram til tre hovedfortellinger. Tre leire, tre måter å tolke hva som egentlig skjedde på dansegulvet på Vulkan en lørdagskveld i februar.

– Det er nesten ingen som mener dansevideoen er seksuell trakassering, men man oppfatter den likevel veldig forskjellig avhengig av hvor man står. Sletteland har utviklet begrepet om politisk anomi, som forklarer hvorfor det er så vanskelig å finne et felles grunnlag for å diskutere saken. Hun har også introdusert retorisk topografi til prosjektet, som handler om hvordan fortellinger og diskurser fordeler seg i samfunnet som i et landskap, der noen fortellinger blir tydelige, sier Orgeret til Journalisten.

Mange påstår at mediene jager i flokk. De er jo ofte interessert i de samme sakene samtidig. Funnene til Orgeret og Sletteland viser noe helt annet.

– Vi fant ut at ingen egentlig var enige. Dansevideoen oppfattes veldig forskjellig, legger Orgeret til.

– De har løpt i flokk ja, men de har sett veldig forskjellige ting.

Slagmark

Å snakke om diskurser og topografier blir fort veldig akademisk. For å gjøre det mer forståelig kaller de tre diskursene for «leire».

Funnene baserer seg på rundt 1800 tekster fra riksdekkende papiraviser og Adresseavisa, alle dukket opp i Retriever-søk da de to forskerne skrev inn ordet «Giske». 519 av tekstene er fra perioden rundt dansevideo-saken, og er utgangspunktet for artikkelen «Game of Trond – en slagmark i kampen om #metoo», som kom ut i Nytt Norsk Tidsskrift forrige uke.

Mange tror deres syn på saken er det riktige, sanne og politisk nøytrale. Leirene vokser frem i løpet av saken, de utvikler seg over tid, og reagerer på hverandre.

Kristin Skare Orgeret

De tre leirene klarer ikke å enes om en felles sannhet i dansevideo-saken, påpeker Orgeret og Sletteland.

– Mange tror deres syn på saken er det riktige, sanne og politisk nøytrale. Leirene vokser frem i løpet av saken, de utvikler seg over tid, og reagerer på hverandre, forteller Orgeret.

Heksejakt på Giske

Den første leiren er kalt «#metoo-heksejakt på Giske». For denne leiren fremstår dansevideoen som en uskyldig selfie. VGs dekning av dansevideoen blir her oppfattet som et politisk attentat, der Giskes motstandere spiller på lag med mektige medier.

Heksejakt-leiren legger til grunn at prosessen som førte til at Giske ble avsatt som nestleder i partiet var urettferdig. I dansevideo-debatten er denne leiren spesielt bekymret for tette bånd mellom journalister og politikere, som den mener er et demokratisk problem.

VG lagde en rapport om hvordan de hadde dekket dansevideo-saken. Her kom de med selvkritikk av egen dekning. Foto: Berit Roald / NTB Scanpix
VG lagde en rapport om hvordan de hadde dekket dansevideo-saken. Her kom de med selvkritikk av egen dekning. Foto: Berit Roald / NTB Scanpix

Den andre leiren, «ny runde i Giske-saken», ser ikke på Giske som et offer, men som en maktspiller som ødela for seg selv. Denne leiren oppfatter dansevideoen som en forlengelse av varslingssakene, der den illustrerer at Giske ikke har tatt anklagene på alvor eller endret oppførsel. Her reagerer folk på at Giske igjen setter partiet i forlegenhet, og at opptredenen hans er et hån mot varslerne.

Den tredje leiren har Sletteland og Orgeret kalt «Nok et utslag av strukturell sexisme». Denne leiren legger til grunn at seksuell trakassering er et resultat av – og en metode for å opprettholde – kvinners underordning i samfunnet.

I dansevideo-debatten kom det nok som en overraskelse for mange at denne leiren var sterkt kritisk til VG-oppslaget. Men ifølge denne leiren er det at kvinners stemmer undertrykkes i media og brukes politisk en del av det samme problemet.

Derfor blir VG-saken tolket som maktmisbruk ovenfor Sofie, og hun blir sett på som offeret i saken.

Den journalistiske slagmarken slik Orgeret og Slettemark ser konflikten om definisjonsmakt i saken om Giskes dansevideo.
Den journalistiske slagmarken slik Orgeret og Slettemark ser konflikten om definisjonsmakt i saken om Giskes dansevideo.

– Modellen viser de forskjellige leirenes syn på forholdet mellom journalistikk og politikk, legitimitet, synet på videoen og hvem som er offeret i de tre fortellingene, forklarer Orgeret.

Maktkamp

Følger vi heksejakt-posisjonen ser det ut som om dekningen har vært et angrep på Giske, men et av de viktigste funnene til Orgeret og Sletteland viser at nesten hele dekningen har handlet om maktkampen i Arbeiderpartiet.

Posisjonen oppstod lenge før noen hadde blitt navngitt, og den oppstod i begynnelsen av metoo. Mange var redd for at metoo skulle føre til en gapestokk-kultur.

– Norske medier ble ufattelig opptatt av Sverige, kanskje fordi norske medier selv håndterte metoo veldig mye bedre. Problemet var at dekningen var så skjev, man var bare opptatt av mennene som ble uthengt i mediene. Jeg er helt enig i at store feil ble begått, men norske medier burde vært mer oppmerksom på konteksten. Metoo-motstanderne i Sverige var også ekstremt aggressive, og mye av debatten pågikk i krigsmodus , forteller Sletteland.

Hun mener at den skjeve forestillingen om «svenske tilstander» har påvirket den norske debatten.

– Det har vært med på å styrke heksejakt-posisjonen i Norge, lenge før noen var navngitt, legger hun til.

Lovløs prosess

Det var lenge kun en konflikt mellom strukturell sexisme og heksejakt-leirene, men med denne saken oppstod det en annen posisjon, som handlet om tillit og dømmekraft, og hvor seksuell trakassering ble definert langt utenfor loven.

– Loven tar utgangspunkt i subjektive opplevelser, der blant annet frykt for represalier kan være en vesentlig del av regnestykket. Mange begynte å kritisere Støre fordi han var så vag og vinglete, noe som ga han mye handlingsrom, forteller Sletteland.

– Når han endelig bestemte seg for noe, var det mange som ble lettet. Det bidro nok til at det ikke ble noe særlig debatt om løsningen han kom med var spesielt god.

– Hva er egentlig avklart? Hvor lenge er man i karantene? Når har man sonet ferdig? Ingen spørsmål er løst her, det gjelder ikke bare Giske-saken, det gjelder hele metoo, skyter Orgeret inn.

Å legge seg flat på egne premisser

Forskerne har funnet lignende mekanismer i de politiske og de journalistiske prosessene. Både Arbeiderpartiet og VG ønsket å ta eierskap til problemet og definere problemet selv, slik at de kunne legge seg flate på egne premisser.

– Det er noe med å unnslippe jussen for enhver pris, hvorfor er vi så redde for å holde jussen utenfor, spør Orgeret.

– Partiet skal bestemme og designe rammene, finne hva som er rett og galt, så skal noen legge seg flate og be om tilgivelse. Akkurat det samme skjer i VG. De oppretter en egen komité, ledet av sin egen nyhetsredaktør og skal selv definere rammene for hva de har gjort galt og eventuelt bestemme hvor de skal legge seg flate, også skjer det at selv rapporten blir felt i PFU, sier hun.

Sletteland mener dette må sees på som et utslag av politisk anomi.

– Hadde de hatt makt til å sette premissene selv internt i redaksjonene eller i partiene, hadde det vært synnomi, altså en situasjon med felles normer for konflikthåndtering. Da stiller folk seg bak det og man kan gå videre, sier hun.

– Her står samfunnet fullstendig i rift om hvem som har rett til å bestemme, både på et politisk plan og i journalistikken, det er ingen som har definisjonsmakten til å si hva som er hva, legger hun til.

Zoome ut

Orgeret og Sletteland mener bevisstgjøring er viktig, at du som journalist må bli bevisst din posisjon i landskapet, at alle kan ha godt av å finne ut av i hvilke leire de hører mest hjemme.

De mener det er viktig å gjøre diskusjonen om metoo til et nøytralt spørsmål. Å begynne en samtale med å se på alle problemstillingene åpner opp diskusjonen på et helt nytt nivå.

–Det må være et ideal at de som skal kommentere saken selv ser at de er en tydelig del av noe, eller så må du løfte deg ut av det. Du må være bevisst på at det eksisterer forskjellige posisjoner, for så lenge du tror at det finnes én objektiv fortelling om metoo, blir det vanskelig å komme videre, forteller Orgeret.

–Jeg har jobbet med dynamikken i konflikter i 13 år, jeg tar utgangspunkt i demokratisk pluralisme. Det er mange som har gode poenger i denne saken, det kommer fram innvendinger som er viktige, legger Sletteland til.

Maktkamp er politikk

Å anerkjenne maktkamp som en del av konfliktbildet mener forskerne er viktig.

– Vi i Norge har en tendens til å glatte over, ikke snakke med utestemme inne, det gjør nok at det sjokkerer mange når konflikten blir tydelig. Det er mange som mener at vi må bli ferdig med Giske og metoo nå, at det er på tide å diskutere politikk igjen, som om dette ikke var noe av det mest politiske noensinne, sier Orgeret og ler.

Journalister må bli flinkere til å zoome ut, se hele bildet.

Anja Sletteland

– Akkurat nå fremstår heksejakt-leiren som vinneren i den offentlige samtalen, de står i hvert fall sterkt etter Vulkan-saken. Se, for eksempel på førstesiden av Se og Hør med bryllupsbildene av Haddy og Giske: «Trond Giske og Haddys mareritt endelig over». Historien har fått sin lykkelige slutt, sier professoren og viser fram et nummer av sladrebladet.

– Jeg aksepterer ikke at heksejakt-folkene skal få definere det spørsmålet. Journalister må bli flinkere til å zoome ut, se hele bildet, legger Sletteland til.

– Det som er et poeng her er at vi er ikke ferdige med metoo. Mange tror vi har satt punktum, men det kommer nok til å skje mer i denne saken, avslutter Orgeret.

For ordens skyld: Frilansjournalist Marte Vike Arnesen har tidligere gjennomført et større metoo-prosjekt sammen med professor Kristin Skare Orgeret. Prosjektet skjedde i samarbeid med Journalisten, og var støttet med 150.000 kroner fra Stiftelsen Fritt Ord.