Denne artikkelen er over fem år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
De siste ukene, og mange ganger det siste året, har vi sett et behov for å klargjøre og minne om hva det er #metoo handler om.
I forlengelsen av undersøkelsen vår av hvordan norske medier dekket #metoo, har vi fått henvendelser fra journalister og redaktører med spørsmål om konkrete saker er en #metoo-sak. Mange har spurt oss om hva som er greit, eller snarere ikke greit, å gjøre i et post-#metoo samfunn, der mye som tidligere var stilltiende akseptert ikke lenger er det. Overraskende mange lurer på om det er lov å gi en kollega en klem.
Derfor lanserer vi i anledning kvinnedagen, #metoo-plakaten, en sjekkliste til bruk i diskusjoner om #metoo. Den kan være til hjelp i arbeidet med å diskutere grader av uønsket seksuell oppmerksomhet. For å klargjøre, rydde opp og muliggjøre prinsippfasthet. For redaksjoner og andre.
Plakaten er inspirert av arbeidet vårt med norske mediers #metoo-dekning, med å skrive om #metoo for Store Norske Leksikon og av Anja Sletteland og Hanna Helseths gode diskusjoner om seksuell trakassering i boka, Det jeg skulle sagt.
Fakta metoo-prosjektet
Professor Kristin Skare Orgeret ved Oslomet har sammen med frilansjouranlist Marte Vike Arnesen gjennomført et større forskningsprosjekt på metoo-dekningen i norske medier.
Prosjektet har skjedd i samarbeid med Journalisten, og har fått 150.000 kroner i støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.
Resultatene fra forskningen vil bli publisert i løpet av våren/sommeren.
I de snart 17 månedene som er gått siden emneknaggen #metoo fikk eget liv, har usikkerheten om hva #metoo er, og dermed hva en #metoo-sak egentlig er, vært konstant.
I Frankrike signerte Catherine Deneuve og en rekke andre kvinner i januar i fjor et opprop i Le Monde, som forkastet #metoo-bevegelsen som et angrep på «fransk galanteri og forførerkunst» og tok til orde for «menns rett til å plage». Og selv om Deneuve etter noen dager så seg presset til å beklage overfor «ofre som følte seg støtt», har ikke #metoo-bevegelsen hatt særlig suksess i Frankrike.
I landet der en kvinnelig representant må finne seg i å bli høylydt plystret og hoiet etter når hun går på nasjonalforsamlingens talerstol i sommerkjole, hisser man seg opp for å forsvare «retten til å forføre» i stedet for å ta et oppgjør mot at de som bedriver seksuell trakassering og overgrep svært ofte får gå fri.
Også i norsk politikk er det flere som ikke helt har skjønt hva #metoo handler om. Det gjelder ikke bare Trond Giske. Et raskt blikk på plakaten vi lanserer i dag gjør det klart at Giskes siste dans på Vulkan ikke er en #metoo-sak, men snarere blir stående som et kroneksempel på dårlig dømmekraft mot et bakteppe av en rekke klare #metoo-saker.
De som inviterte Kristian Tonning Riise (H) og Ulf Leirstein (Frp) til å lede hvert sitt årsmøte i fylkeslagene Innlandet og Viken kunne også trengt en påminnelse om hva #metoo er. Marie Simonsen påpekte nylig i VG at så snart mektige menn er felt av #metoo, begynner de å jobbe for å komme tilbake igjen ved å følge det samme mønsteret: så tvil om varslerne, så tvil om pressedekningen, nekt for alt som ikke kan dokumenteres i retten og kall #metoo for nypuritanisme igangsatt av mannevonde feminister.
Nok et blikk på #metoo-plakaten viser at #metoo-kampanjen ikke handler om et ønske om å fjerne verken flørting, eller promiskuøs oppførsel for den saks skyld. Utgangspunktet for #metoo-kampanjen er seksuell trakassering. Slik trakassering har vært forbudt ved lov i Norge i over 22 år, og er ifølge loven:
«enhver form for uønsket seksuell oppmerksomhet som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom.»
I «seksuell» ligger at det spiller på kropp, kjønn og seksualitet. «Oppmerksomhet» omfatter både verbal og fysisk atferd.
Kjønn og makt er sentrale bestanddeler i hele #metoo-kampanjen, som handler både om hvordan makt misbrukes og hvordan asymmetriske relasjoner øker muligheten for slik maktmisbruk. Etter år med arbeid for å bli kvitt smale, stereotype forestillinger av kjønn, frykter noen at #metoo tar oss tilbake til en type mediedekning der menn er de handlende, aktive og kvinner er passive ofre.
Naturligvis kan kvinner også bedrive seksuell trakassering, og trakassering rammer uansett kjønn. Hva omfanget angår, er det likevel slik Wencke Mühleisen påpekte i Klassekampen i fjor, at trakassering og seksuelle overgrep verken har noen rase, klasse, religion eller nasjonalitet, men den har faktisk et kjønn som er sterkt overrepresentert. #Metoo handler om makt og kjønn.
Asymmetriske maktforhold kan gjøre det vanskelig for den «svakeste» part å sette grenser. Derfor finner vi det åpenbart at den med mest makt må ha hovedansvaret for grensesettingen. Om hendelsene stadig gjentas, og om man enkelt kan unnslippe vil være avgjørende for alvorlighetsgraden. Slik vil de fire punktene i sjekklisten sammen kunne si noe om graden av uønsket seksuell oppmerksomhet.
Det første punktet er avgjørende, de andre påvirker alvorlighetsgraden. Med en slik tilnærming ser vi at #metoo-hendelser kan inkludere et bredt spekter handlinger, fra mildere former for seksuell trakassering til grov vold. Det er noe av det kompliserende med begrepet. Samtidig viser erfaringene med #metoo at det å ha et enkelt begrep å henge personlige erfaringer om trakassering og undertrykkelse på, både gjør det lettere å si fra og blir en mulighet til å se det strukturelle problemet.
For mange er det blitt en vekker og en mulighet til å endre holdninger. Jobben med å endre normene og sørge for at vi ikke sklir tilbake til «før #metoo-normalen» igjen er ikke over.
Vi har laget #metoo-plakaten for at vi ikke skal glemme hva #metoo handler om. Vi oppfordrer alle til å bruke den. Trykk den gjerne ut og heng den opp, i redaksjonsrommet, på kjøleskapsdøren eller på do der du jobber.
