Debatt:
Hanna Relling Berg og Reidun K. Nybø i Norsk Redaktørforening
Foto: Foto: Sunnmørsposten og NTB scanpix
Vær på vakt mot glorifisering når kjente mennesker tar sitt liv
Mener omtalen i hovedsak har vært preget av åpenhet og respekt.
Innlegget ble først publisert på NRK Ytring.
Medieomtalen av Ari Behns dødsfall har vært preget av åpenhet og respekt for de etterlatte. Men det har vært eksempler på utsagn som kan bidra til å glorifisere selvmord. Redaktører og journalister bør lytte til kritikken og delta aktivt i den offentlige samtalen om temaet.
De etterlattes åpenhet om Ari Behns selvmord har åpenbart påvirket hvordan vi omtaler selvmord i norsk offentlighet og også i mediene. Det at vi fra første stund 1. juledag fikk vite at 47-åringen hadde tatt sitt liv, bidro til færre rykter og spekulasjoner og gjorde det enklere både for mediene og alle andre å snakke om dødsfallet.
Dette er ingen selvfølge. Selv om vi de seinere årene har sett en stadig større åpenhet om selvmord, er temaet fortsatt tabubelagt i det norske samfunnet. Fortsatt er det mange myter og mye uvitenhet rundt selvmord, og fortsatt får ikke selvmord som samfunnsproblem den oppmerksomheten det fortjener.
Norsk presse har historisk hatt en restriktiv holdning til omtale av selvmord. Fram til 2006 hadde vi en hovedregel i Vær varsom-plakaten om ikke å omtale selvmord, og fortsatt er regelen at vi skal unngå omtale som ikke kan begrunnes i et allment informasjonsbehov.
Vi vet at mange redaktører og journalister synes det er vanskelig å omtale temaet, og redaktørforeningen har mange henvendelser om selvmord. Dette og det faktum at presseetikken er i bevegelse, var bakgrunnen for at vi på høstmøtet vårt i november 2019 lanserte en ny veileder om selvmordsomtale med ti råd til mediene.
Vi vet at mange redaktører og journalister synes det er vanskelig å omtale temaet, og redaktørforeningen har mange henvendelser om selvmord.
Ett av rådene ble særlig aktualisert i kjølvannet av Ari Behns selvmord: Vær på vakt mot glorifisering når kjente mennesker tar sitt liv.
Nå vi ser tilbake på dekningen av Ari Behns selvmord, ser vi problematiske eksempler som kan ha bidratt til glorifisering og romantisering. Formuleringer der døden fremstilles som noe lyst og positivt og som en mulig utvei av smerten, kan bidra til glorifisering.
Det samme gjelder saker som forsterker myten om at de største kunstnerne dør for egen hånd. Både fagfolk ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning- og forebygging og i Verdens helseorganisasjon har advart mot glorifisering, og vi vet at selvmordsfrekvensen i USA økte i etterkant av Robin Williams selvmord i 2014 og i etterkant av publiseringen av Netflix-serien «13 Reasons Why». Vi registrerer også kritikk fra fagfolk og fra Landsforeningen for etterlatte ved selvmord (LEVE) de siste dagene.
Istedenfor å fremstille selvmordet som en positiv vei ut, rådes vi til å fokusere på de negative effektene av dødsfallet.
Derfor er det så positivt at flere av de som talte i begravelsen fredag fremhevet dette. Maud Angelica Behn har allerede fått mye og fortjent ros for sin tale der hun vektla farens langvarige psykiske problemer og viktigheten av å søke hjelp. I tillegg har vi merket oss viktige budskap fra Ari Behns bror, Espen Bjørshol, som sa at det å ta sitt liv ikke må forherliges, og biskop Kari Veiteberg som advarte oss mot å heroisere eller mytologisere det som har skjedd.
Dette var viktige budskap som vi håper mediene lytter til og lærer av.
Men i en tid da alle kan være sin egen redaktør og publisist på sosiale medier er det også viktig at denne kunnskapen når ut bredt – for tendensen til glorifisering og mytologisering rundt Ari Behns selvmord har i høyeste grad vært til stede på sosiale medier – langt utenfor det som omfattes av Vær varsom-plakaten.
Derfor vil vi anbefale redaktører og journalister å åpent dele og forklare sine etiske vurderinger og valg og til å delta i debatten om mediedekningen.
Vi vil rose mediene for å ha unngått detaljer rundt selvmordet og for å formidle informasjon om hvor folk kan søke hjelp. Dette er to av rådene i vår veileder – og vi ser at poenget med å ta med informasjon om hjelpetilbud har gått inn som fast praksis i mange medier – og er også fanget opp på sosiale medier. Aldri tidligere har vi sett det så tydelig som de siste ukene – et godt eksempel på at presseetisk kunnskap og klokskap kan deles.
Vi vil rose mediene for å ha unngått detaljer rundt selvmordet og for å formidle informasjon om hvor folk kan søke hjelp.
Denne saken har også gitt muligheter for å avkrefte myten om at selvmord oftere opptrer i forbindelse med høytider. Også det er ett av rådene i vår veileder, og her er det ennå en stor jobb å gjøre og mange myter som lever i beste velgående – for eksempel at den som har bestemt seg for å ta sitt liv, kommer til å gjøre det uansett.
Selvmord vil uansett være et viktig tema i mediene og i samfunnsdebatten. Det handler om de største spørsmålene - om å ville døden eller å velge livet. Det handler om mennesker i dyp krise og etterlatte med den såreste sorgen. Det handler om behov for åpenhet, men også ønsker om ikke å legge stein til byrden for enkeltmenneskene – og alt dette er berørt i presseetikken og Vær Varsom-plakaten.
For mediene handler det om å finne balansen mellom åpenhet og varsomhet. Vi har tro på nøktern åpenhet, og vi håper redaktører og journalister benytter anledningen til å evaluere dekningen, lytte til kritikken og delta i debatten om hvordan vi snakker om og forebygger selvmord.
Har du reagert på konkrete saker om selvmord, vil vi anbefale deg å ta kontakt med den enkelte redaktør.
Har du behov for råd om hvordan selvmord bør omtales, ta gjerne kontakt med oss.
