Vinger i Vinduet
Audun Vinger var den første utenfor bokbransjen som ble redaktør i Vinduets 60-årige historie. Nå er han også blitt tidsskriftets første redaktør som har fått forlenget åremål.
– Da du kom til Vinduet i 2008, var det fra en redaktørstilling i utelivsmagasinet Natt & Dag. Spranget fra en lurvete gratisblekke til et høyverdig litterært tidsskrift synes veldig stort. Hvordan opplevde du overgangen, møtte du mye skepsis?
– Overgangen gikk helt perfekt. Da jeg ble tilbudt jobben i Vinduet var det jo på grunnlag av ting jeg hadde gjort tidligere, så jeg følte aldri noe press. Bare at jeg hadde fått en spennende jobb med mange muligheter. Og bortsett fra Bendik Wold, som i Klassekampen dømte meg nord og ned, merket jeg heller ingen særlig skepsis i det litterære miljøet. Kan jo være at noen tenkte sitt, men de sa det i hvert fall aldri til meg.
Samtidig var det litt som å «komme hjem», siden min far, Terje Johanssen, var forfatter og ga ut sine bøker på Gyldendal. Det gjorde det litt ekstra morsomt.
– Noe av det første du gjorde i Vinduet var å redesigne tidsskriftet og utvide sjangerbredden betraktelig. Ikke minst har musikk fått mye plass i dagens Vinduet. Ingen motstand fra eieren på dette punktet?
– Gyldendal stiller få krav utover det at kvaliteten skal være høy og innholdet viktig. For meg som musikkjournalist var det naturlig å trekke inn musikk og andre kulturformer i Vinduet, og jeg kan ikke skjønne at det skal være så revolusjonerende. Når andre kan skrive mye om fotball, må vel vi kunne skrive en del om musikk?
– Etter bare ett år i redaktørstolen fikk du oppleve at Vinduet i 2009 først ble kåret til årets beste norske tidsskrift og deretter beste nordiske?
– Moro. Og, syns jeg, fortjent. Vinduet har hatt en temperatur, og under omleggingen gjorde vi noen magasinlignende grep – med eksempelvis faste spalter og et mer visuelt preg – i håp om at våre grundige tekster slik kunne nå nye lesergrupper utenfor akademia. Det har vi også klart, men jeg innser at det kan bli vanskelig å nå særlig mange flere enn de 3500 som kjøper oss i dag.
– Du har sagt at Vinduet i dag befinner seg et sted i grenselandet mellom skjønnlitteratur, tidsskrift og magasin. Kan du si noe mer om skillet mellom de to sistnevnte?
– Det som skiller et tidsskrift som Vinduet fra mer journalistiske magasiner kan være at mens journalister researcher og finner ut ting som de skriver om, er Vinduets bidragsytere heller eksperter som forteller leserne om noe de kan.
– Du trenger ikke kjøpe Vinduet, men hva med andre tidsskrift og magasiner? Er du en ivrig kjøper?
– Ja, jeg er en storforbruker av begge deler, og føler innimellom at jeg bruker hele døgnet på dem. Men jeg får på langt nær lest alle, så et av de faste krangletemaene hjemme er alle papirbunkene mine. Og det blir ikke bedre av at jeg har det på samme måte med bøker og plater. Jeg kjøper mye mer enn jeg får hørt eller lest, og leier til og med et lager hvor jeg kan oppbevare det jeg ikke får plass til hjemme. Det er noe manisk over det hele. Et sykdomstegn.
– Men platene kan du jo unnskylde deg med at du fortsatt jobber med musikk. Du er fast anmelder i Dagens Næringsliv og DJ på Blå i Oslo?
– Ja, og det stortrives jeg med. Jeg anmelder så pass få titler at det er vanskelig å gå lei, og den månedlige seansen på Blå er mest som en hobby å regne. I det siste har vi også startet med konseptet Bladfyk på Oslo-klubben Last Train, hvor vi blander små foredrag, intervjuer, livekonserter og DJing med bladlesing på lørdagsettermiddager. Spennende!
– Apropos plateanmeldelser: I din tid som musikkredaktør i Natt & Dag ble en plate av Anne Grete Preuss anmeldt med den knappe setninga «Hold kjeft, drittkjerring!». Du har ofte fått «æren» for den, men det var ikke deg?
– Nei, det var Harald Grenne, men jeg godkjente den. Og forsvarer anmeldelsen den dag i dag. Du må jo huske at det var på et tidspunkt hvor Preuss var mye i media og gjerne uttalte seg pompøst. Jeg betrakter derfor ikke anmeldelsen som et overgrep mot, men heller som et apropos til, en artist.
– Tror du noe slikt kunne ha stått i dagens Vinduet?
– Tja, hvorfor ikke? Kanskje eksempelvis med Karl Ove Knausgård? Det kunne jo passe godt, som et apropos til effekten av ordet.
