Briskebys suksess og medienes hype

På to år har Briskeby steget opp fra det ukjente til å bli et av landets hotteste band med fire Spellemannspriser på peishylla. Undersøkelsen om kulturjournalistikk peker på at spesielt to medier har spilt en viktig rolle i lanseringen av gruppa: Petre og Dagbladet.

Publisert

Det er hovedfagsstudent i medievitenskap, Raymond Tungesvik, som har tatt for

seg suksesshistorien Briskeby. Bandet har hittil solgt 100.000 av sin debutplate

og sopte med seg fire Spellemannspriser under utdelingen i mars 2001.

Hvilke forutsetninger har den eventyrlige suksessen? Og hvilken rolle har

pressen spilt i lanseringen av bandet? Disse spørsmålene ligger til grunn for

Tungesviks rekonstruksjon av bandets gjennombrudd. Han har intervjuet fire

personer med ulik tilknytning til musikkbransjen: Erik Fossen, musikkansvarlig i

Bergens Tidende, Asbjørn Slettemark, redaktør i musikkfagbladutgiveren Faro

Publishing, Marius Lillelien, musikksjef i NRK Petre og Yngve Næss, leder for

norskavdelingen i Universal Norge, som er bandets plateselskap.

Tungesvik har også gått gjennom alle artikler om bandet i Dagbladet, VG og

Bergens Tidende.

Drahjelp

Og konklusjonen? Raymond Tungesvik framhever at Petre og Dagbladet ga

Briskeby viktig drahjelp i startfasen:

«A-listingen i Petre skapte ikke suksessen, men bidro utvilsomt til gruppas

hurtige gjennombrudd. Dagbladet har publisert femten artikler om Briskeby fra

sommeren 1999 til mars 2001 (seks anmeldelser og ni redaksjonelle oppslag).

Verdien av disse redaksjonelle oppslagene er det vanskelig å måle i kroner og

øre, men internt i bransjen regner man et redaksjonelt oppslag som verdt tre

til fire ganger prisen av en annonse».

Plateselskapets mann, Yngve Næss, understreker at forutsetningen for suksess

er et bra plateselskap og management. Uten dette skal det mye til for at

artisten får gitt ut plate eller får den lansert. Men han sier også at

musikkbransjen trenger Dagbladet og VG fordi de har store opplag og dekker det

som rører seg i norsk musikkliv. Han vedgår også at mye skjer på den

kommersielle industriens premisser. Det er ikke tilfeldig hvilke medier som får

tilgang til artistene.

Håkon Moslet

«Vi sitter og ser på hva som er riktig for denne artisten, og hvor denne

artisten bør være i forhold til hva vi vet om målgruppa til publikasjonene»,

sier Næss.

Han framhever Dagbladets Håkon Moslet når han retrospektivt forklarer

Briskebys opptur.

table border=»0» cellpadding=»5» cellspacing=»0» align=»right» bgcolor=»#EAEAEA» width=»105»>

tr>

td>img src=»/images/saker/haakon-moslet778.jpg» width=»102» height=»125»>/td>

/tr>

tr>

td>font size=»2»>Håkon Moslet/td>

/tr>

/table>

«Moslet hadde skrevet mye pent om dem i avisa og var veldig opptatt av

bandet», sier Næss, som legger til at «han la hodet på blokken» når han

torde «å stikke nakken ut».

Musikkfagblad-redaktøren, Asbjørn Slettemark, vil ikke være med på noen

kritikk av Dagbladets dekning av Briskeby. Han mener musikkjournalister står

fritt til å dekke det de finner interessant ut fra et journalistisk synspunkt.

Om det symbiotiske forholdet mellom musikkindustrien og pressen uttaler

Slettemark: «Dagbladet er avhengig av Briskeby like mye som Briskeby er

avhengig av Dagbladet, så sånn sett er det jo et bryllup i himmelen».

Hype

Håkon Moslet sier til Journalisten at han tror Briskeby hadde klart seg

godt uten ham og Dagbladet og at de uansett ville fått et gjennombrudd i kraft

av seg selv.

- At et norsk band selger 100.000 plater skjer bare hvert fjerde-femte år

og da er det fordi publikum har skjønt at de er bra, sier Moslet, som likevel

innrømmer at Dagbladets aktive dekning hadde preg av kampanje.

- Vi gjorde noe som likner på det man ofte gjør i engelsk musikkpresse,

men som er fremmed her hjemme. At man plukker fram «darlings» fra undergrunnen

og hyper dem. Dette er det ikke akkurat tradisjon for i Norge, heller ikke i

tabloidene, sier Moslet.

Han sier at de som musikkjournalister liker å oppdage band før andre og at

det er en fjær i hatten når de får suksess. Som for andre journalister

handler det om å være først med nyheten.

Selvstendig vurdering

- Vi startet hypen etter å ha vært på en spesielt bra konsert med

Briskeby. For oss var det viktig å fortelle om dette ukjente bandet for våre

leserne. Det var det beste vi hadde hørt på mange år, og i ettertid er det

morsomt å se at vi hadde rett. At Briskeby ville bli årets band kunne du lese

i Dagbladet allerede i mars, sier Moslet, som understreker at «kampanjen»

foregikk før bandet fikk kontrakt med Universal.

- Når det gjelder spørsmålet om vi opptrådte som løpegutter så ser vi

det slik at det var godt stoff for oss å være tidlig ute. Positiv omtale i

Dagbladet er selvsagt også positivt for bandet og deres forretningspartnere. De

gned seg sikkert i hendene, men vår omtale var basert på en selvstendig

vurdering og god journalistisk teft. Vi tente rett og slett på en god sak, sier

Moslet.

Nytt nivå

Dagblad-journalisten er samtidig veldig frustrert over kulturbransjens

styring av sine aktører i forhold til pressen.

- Jeg blir helt gal av det og synes det blir verre og verre for hvert år.

Nå er det vanskeligere å få en middels god artist i tale enn statsminister

Stoltenberg, sier Moslet, som mener Briskebys management representerer et nytt

nivå i Norge.

- De tar mye mer aktivt del i prosessen rundt bandet enn det som har vært

vanlig her hjemme. Jeg fikk for eksempel ikke gjøre den brede presentasjonen av

bandet som jeg ønsket etter by: Larm-konserten. Managementet ville holde igjen

og det var veldig frustrerende for oss. Men sett fra deres synspunkt har det jo

vist seg at de gjorde en veldig god jobb.

Fire begivenheter

Det spesielle med Briskeby er altså at bandet fikk betydelig oppmerksomhet

i mediene før platesalget tok av. Blant annet fikk gruppa såkalt a-listing i

Petre. Det vil si de kom med på lista over låter som redaksjonen bestemmer

skal ha flest avspillinger per uke.

Tungesvik nevner dette som en av de fire sentrale begivenhetene i

fortellingen om Briskeby. De andre var Quart-festivalen 1999, kontrakten med

plateselskapet Universal og Spellemannprisen 2001.

Quart-festivalen var gruppas første møte med musikkjournalistene. Anders

Grønneberg i Dagbladet ga konserten middels karakter. Neste oppslag i oktober

samme år handler om debutsingelen på et lite uavhengig plateselskap og bandets

nye vokalist, Lise Karlsnes, som åpenbart har appell.

Bandet følger opp med singelen «Propaganda» som heller ikke vies særlig

oppmerksomhet i pressen. Men Petre, som den første kanalen, gir begge singlene

mye spilletid med sin a-listing. Musikksjef Marius Lillelien betegner dette som

helt avgjørende for Briskebys suksess. Asbjørn Slettemark i Faro Publishing

vil ikke si det så sterkt, men innrømmer at Petre var på rett sted til rett

tid, og at det var riktig i forhold til Petres profil med å være først ute

med nye norske artister.

Andre kanaler fulgte opp og singelen klatret helt opp til fjerdeplass på Hit

40-lista, som igjen førte til at de store plateselskapene kom på banen.

Sexy vokalist

Dagbladet fikk for alvor opp ørene for Briskeby under by: Larm 2000 i

Bergen. Etter bandets konsert omtalte avisa bandet som sensasjonelt og sier at

dette er gruppa det vil bli umulig å overse i 2000. Særlig imponert var de to

journalistene over vokalisten Lise Karlsnes som ble beskrevet som både tøff og

sexy.

Andre medier var mer nøkterne i sine omtaler av konserten. Tungesvik skriver

at Dagbladets artikkel av mange blir regnet som det som virkelig gjorde Briskeby

kjent for et større publikum. Avisartikkelen nærmest oppfordrer

plateselskapene om å kjenne sin besøkelsestid og Tungesvik mener det ikke er

urimelig å tro Petres a-listing sammen med konserten og god avisomtale styrket

bransjen i troen på bandets potensial og dermed bidro til kontrakten med

Universal våren 2000.

Terningkast fem

Da bandet den sommeren spilte på Øya-festivalen ga VG terningkast fem.

Dagbladet gjorde også det og hintet i sin omtale til stor interesse for

høstens debutalbum. Den samme Moslet skrev noen dager seinere om fenomenet

Briskeby og at apparatet rundt dem begynte å bli nervøse for overeksponering.

Paal Fure i Unit Management blir intervjuet om hypen, men avviser at hans

selskap har vært særlig aktive. Fure slår også fast at bandet ikke skal

intervjues i tida tett før plateutgivelsen.

- Artikkelens refleksive preg er interessant. Den setter søkelyset på «hypen»

rundt Briskeby, men uten at Dagbladet tematiserer sin egen rolle som aktør.

Artikkelen er slik sett ikke refleksiv: Det er de andre som hyper, påpeker

Tungesvik.

Overstrømmende

Anmeldelsen i Dagbladet av debutalbumet «Jeans For Onassis» er

overstrømmende og full av positive adjektiver. VG er ikke fullt så begeistret

og gir CD en terningkast fire. BT synes også plata var middels god.

Men åpningskonserten på gruppas påfølgende turne fikk bare terningkast

fire av Moslet som pekte på at flere ting sviktet denne kvelden i Notodden.

- De kritiske innvendingene fortoner seg imidlertid mest som gode råd.

Anmeldelsen bærer preg av faderlig omsorg, mener Tungesvik.

Varmet opp for a-ha

Seinere på høsten er Briskeby oppvarmingsband for a-ha på deres turné.

Håkon Moslet, som dekker turneen for sin avis, kunne fortelle om overveldende

respons i Tyskland, og at a-ha ser på bandet som deres arvtakere.

Briskebys suksess ble kronet med fire Spellemannspriser under utdelingen 2.

mars 2001. Suksessen ble naturlig nok viet spalteplass i avisene. To av tre

helsider om prisutdelingen i Dagbladets dekning omhandlet Briskeby. VG fokuserte

på Herborg Kråkevik og nøyde seg med en side om Briskeby.

Dagen etter fulgte Dagbladet opp med en sak om at bandet skal lanseres i

utlandet. Planene hadde vært klare lenge, men plateselskapet timet

offentliggjøringen til posisjonen på hjemmebane var befestet, opplyser

Tungesvik.