Inger Merete Hobbelstad er kommentator og filmanmelder i Dagbladet, og hun skulle gjerne ha intervjuet Jerry Seinfeld en gang til. Foto: Bjørn Langsem/Dagbladet
Inger Merete Hobbelstad er kommentator og filmanmelder i Dagbladet, og hun skulle gjerne ha intervjuet Jerry Seinfeld en gang til. Foto: Bjørn Langsem/Dagbladet

MORGENRUTINEN:
– Jeg har en ryggmargsrefleks mot moralisme. Hver gang en pekefinger heves, får jeg lyst til å prøve å se verden fra ståstedet til den som blir bebreidet

Dagbladets Inger Merete Hobbelstad går rundt med «evig dreiende følehorn».

Published   Updated

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Inger Merete Hobbelstad er kommentator og filmanmelder i Dagbladet.

Her kan du lese flere Morgenrutinen.

– Kaffe eller te?

– Kaffe til sjokolade, kaffe eller Fortnum & Masons Earl Grey-te til bakverk.

– Hva har du på nattbordet?

– De små, tørre restene av gårsdagens kontaktlinser, og en liten bokstabel. Akkurat nå er det fire biografier om prinsesse Margaret, fordi jeg skriver bok om den britiske kongefamilien, og en fin roman av Anita Brookner, med bokmerke på siden der jeg var da researchtoget traff meg.

– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?

– Like etter jeg har våknet, når jeg ligger under dynen og fikler med telefonen og ikke vil stå opp. Ofte blir det NRK til tannpussen. Jeg spiser sjelden frokost hjemme, men rekker å bla gjennom et par av de norske dagsavis-appene på t-banen og tar resten på jobb. Internasjonalt har jeg det med å ty til New York Times og det som en gang var britiske broadsheets, samt magasiner som The New Yorker og The Atlantic.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– «Vaksine mot vaksineskepsis funnet».

– Hvor leter du etter gode saker?

– Jeg tror de fleste som har slike jobber ender opp med å gå rundt med evig dreiende følehorn. Jeg kan bli inspirert av kafésamtaler, kronikker, bøker, filmer eller en slengbemerkning på Facebook.

– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt og hvorfor?

– Jeg har vært heldig og fått intervjue mange på listen min allerede. Intervjuene med så forskjellige folk som Woody Allen, Jonathan Franzen, Marianne Ihlen og Jiri Kylian ga meg så mange nye tanker og følelser, og alle fikk meg til å tenke at jeg er uhyre privilegert som har sånt som levebrød.

– Men en jeg gjerne skulle møtt om igjen, er Jerry Seinfeld. Jeg intervjuet ham en gang på en «junket» der vi var seks ivrige journalister rundt bordet, og det var umulig å stille oppfølgingsspørsmål. Han var så veltalende og hadde så mange fine tanker om det han holdt på med, og det var frustrerende ikke å kunne gå i dybden.

– Hva er din viktigste egenskap som journalist, og hvordan bruker du den?

– Jeg kom rett fra studier i litteraturvitenskap og inn i Dagbladet, og hadde på den tiden ingen dypere politisk interesse enn et alminnelig samfunnsengasjement. Det tror jeg har vært både en ulempe og en fordel.

– Jeg føler meg ganske fri og distansert i møte med politikken, og hvis jeg skal vurdere et politisk forslag, venter jeg ofte med å konkludere før jeg har sjekket med noen av dem forslaget vil få konsekvenser for, eller forskningen på feltet. Å snakke med forskere og vanlige arbeidstagere snarere enn politikere har vært en metode som i alle fall har fungert for meg.

– Og så har jeg en ryggmargsrefleks mot moralisme. Hver gang en pekefinger heves, får jeg lyst til å prøve å se verden fra ståstedet til den som blir bebreidet. Det er en tilnærmingsmåte jeg synes jeg får mer og mer bruk for.

– Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben?

– Da jeg skulle intervjue Mads Mikkelsen på et filmsett nær Loch Ness, troppet jeg opp i jeans og sneakers og trodde det klarte seg. Kostymedamene kastet et blikk på meg og ett på hverandre, og så pakket de meg inn med to lag vanntette sokker, kjeledress, hatt med myggnetting, og hansker som de teipet fast til jakkeermene.

– «Du vet», husker jeg de sa, «vi jobber med dette for glamourens skyld». Og jeg har virkelig aldri sett så mange mygg per kubikkdesimeter. Mikkelsen hadde tykke armbånd av myggstikk rundt håndleddene. Det gikk greit å stille spørsmål, men var litt kinkig å notere.

– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?

– I januar skrev Brian Morton en svært reflektert kommentar i New York Times om hvordan man skal forholde seg til eldre litteratur som iblant bærer preg av holdninger og fordommer som i dag er sett på som uakseptable.

– Jeg har lenge vært så frustrert over tendensen til å være så moralsk streng i møte med kunstverk, særlig klassikere, og til å dømme tidligere tiders forfattere for ikke å være progressive etter 2019-målestokken. Samtidig må det jo være helt greit å erkjenne at disse problematiske trekkene finnes.

– Morton skriver at vi må huske at vi er på besøk hos de fordums forfatterne, det er ikke slik at de er gjester hos oss. Det er på et vis ikke deres ansvar å leve opp til vår standard. Det var en nydelig tekst.

– Hva irriterer deg aller mest med norske medier?

– Jeg skulle ønske norske medier og journalister i større grad våget å se på seg selv som profesjonelle formidlere; i mindre grad løpe etter det de tror leserne vil lese om, og i større grad stole på at det journalisten synes er interessant, er interessant for mange, og kan formidles på en måte som gjør at et bredt publikum vil oppleve det som relevant. Det er klart det er blitt vanskeligere når sakene til en og samme avis konkurrerer direkte med hverandre, men jeg savner likevel en sterkere tro på at faglighet ikke er ensbetydende med noe smalt og lite tilgjengelig.

Den største, overordnede bekymringen er for hvordan sterke, populistiske krefter i så stor grad har lykkes i å få tilhengerne sine til å se på journalistikk som propaganda.

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber?

– En av vinterens beste og mest overrumplende nyheter var DNs helomvending etter at de bestemte seg for å kutte kulturkritikken. Men debatten avslørte at deprimerende mange mener at kulturjournalistikk, og særlig kritikk, er noe ekstravagant, noe som skrives for en liten klikk av spesielt interesserte. Et slikt syn kan bli en selvoppfyllende profeti.

– Men den største, overordnede bekymringen er for hvordan sterke, populistiske krefter i så stor grad har lykkes i å få tilhengerne sine til å se på journalistikk som propaganda, som noe de kan avfeie med fordi journalister er fæle folk med skumle hensikter, og se bort fra at informasjon frembrakt etter etterrettelige, journalistiske metoder er noe annet enn «spin» og partsinnlegg. Dette er sånt som holder meg våken om natten, før jeg kommer på at jeg har glemt å ta av meg linsene.

– Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?

– Jeg satte stor pris på Trevor Noahs reflekterte tilnærming til Liam Neeson-saken i «The Daily Show». Det var en av disse historiene som umiddelbart havnet i et Twitter-flammehav. Noah snakket om hvor forstyrrende det vil være å høre for mange at Neeson gikk rundt og ønsket å drepe en svart mann, men holdt perspektivet på plass, og pekte på at Neeson selv hadde oppsøkt hjelp og at det må være rom i samfunnet for å tilstå noe mørkt i seg selv og ikke bli utstøtt av den grunn.

– Hva er det lengste du har klart å være uten mobilen?

– I perioder jeg har mye research foran meg har jeg hatt det med å legge igjen mobilen oppe i leiligheten og gå ned på Pascal på hjørnet for å lese. Men da sitter jeg som regel på nåler og føler at hele verden sitter og prøver frenetisk å få tak i meg, så jeg holder bare i et par timer før jeg går opp igjen. Som regel har jeg da ett ubesvart anrop, og det er fra mamma.

– Når logger du av for kvelden?

– Kjæresten min bor i Bergen, og han og jeg er to av landets få gjenlevende Wordfeud-spillere, så ofte er det å sende en hjerteemoji og et ord til ham noe av det siste jeg gjør før lyset slukkes. I går ble SNILENE det siste ordet jeg så før jeg sovnet.