En gang i verden var økonomisidene den lettvinte veien inn i nasjonal presse. Finanskrisen har effektivt smekket igjen den bakdøren.
De fleste journaliststudenter vil helst jobbe med meningsbærende og gravende journalistikk, tallknusere skal de i alle fall ikke bli. Hvis de fikk jobb i en økonomiredaksjon var det bare første skritt mot noe bedre.
Da jeg rett etter utdanning fikk arbeidspraksis i Daily Express’ økonomiredaksjon i 2002, ble jeg fortalt av venner i bransjen at de eneste forberedelsene jeg trengte var å lese finansaviser i et par uker, så skulle jeg nok klare meg fint. Den første dagen tok redaktøren meg til side og sa det viktigste var å huske at økonomisidene i avisa var inneklemt mellom tv-sidene og sporten.
Derfor var oppskriften å gripe leseren fra første setning, og jeg hadde 250 ord til rådighet for å formidle bedriftsresultater og aksjesvingninger til leseren uten å miste vedkommende til sidene før eller etter. Det var en klassisk innføring i sexy, tabloid finansjournalistikk, som jeg mistenker førte til en viss overeksponering av selskaper med «tabloidvennlige produkter» som spillebuler, alkohol og reklameplakater av lettkledde damer.
Da redaktøren som ga meg denne innføringen, Stephen Kahn, gikk av med førtidspensjon tidligere i vår, tok jeg en telefon for å høre hvordan han etter 30 år i finanspressen opplevde at den har endret seg.
– Journalistenes evner blir testet mer og mer på grunn av hvor fort ting går og den økende kompleksiteten, svarte Kahn, som la til at økonomijournalister også har en langt større jobb nå enn før.
Han fortalte om finansielle instrumenter han fram til nylig vagt visste eksisterte, men aldri hadde innbilt seg at han skulle skrive om for en avis som The Daily Express (som i England går under betegnelsen «mid-market», hakket opp rangstigen fra en tabloid).
– En gang i tiden var det utelukkende Financial Times, utover fagpressen, som skrev om slikt, sa Kahn, og utbrøt at det er overraskende hvor avanserte spørsmål man får fra Londons taxisjåfører nå til dags.
I kjølvannet av bankkrisen i høst opplevde han ofte å bli stilt til veggs om amerikanske boliglån og andre finansielle viderverdigheter i drosjen hjem. Ikke minst fordi økonominyheter plutselig var førstesidestoff, noe som ga redaksjonen hans helt nye utfordringer med grenseoppgangen for hva som er økonomistoff og hva som er nyheter.
Det gir økonomijournalister større muligheter til å sette agendaen, men stiller også større krav til fagkompetanse enn noen gang.
Jeg brukte «Financial Times Guide to using the financial pages» til min første innføring i finanssjargong. En nyttig introduksjon på mange måter – om jeg ikke visste alt om resultatmeldinger og markedsmekanismer, kunne jeg i alle fall språket da jeg stilte til min første dag i City-redaksjonen til Daily Express.
Men jeg kan slett ikke huske at boken nevnte konsepter som LIBOR, subprime, monolines og multilines. Alle ting hel- eller halvtabloide Express, avhengig av øynene som ser, har skrevet om i løpet av det siste året – så kanskje er det like greit å sette seg på skolebenken igjen?
Dessuten, i 2002 leverte City-redaksjonen i Express bare til én plattform og var over dobbelt så stor som i dag. Tempoet var relativt bedagelig og lange fuktige lunsjer ikke uvanlig.
Vi skulle nok hatt bedre tid og gått dypere inn i sakene. Ikke minst viser finanskrisen at temaene er bredere definert enn noen gang. En økonomijournalist må også kunne lese hvordan den teknologiske utviklingen, politiske vedtak, internasjonale rammebetingelser og faktorer som amerikanske boliglån, påvirker selskapene de dekker.
New York Times-spaltisten Thomas L. Friedman sier det slik: «I en verden hvor vi alle er så mye mer sammenknyttet, er evnen til å lese forbindelsene, og koble sammen punktene, den virkelige verdien en journalist tilfører. Hvis du ikke ser sammenhengene, ser du ikke verden. Der har du finanskrisen og økonomijournalistikkens maxima culpa i et nøtteskall.»
