Avslutter med utstilling:
– Nå skal vi ut i arbeidslivet, men er vi egentlig klare for det?

Som sitt siste bidrag på bachelorstudiet i fotojournalistikk ved Oslo Met, har avgangsstudentene tilbragt én måned i utlandet og jobbet med individuelle fotoprosjekter. Nå er bildene utstilt på Oslo Met.

Tredjeklassingene Live Austgard og Tobias Schildmann Mandt er fornøyde med resultatet og tydelig glade for å være ferdig med et prosjekt de har jobbet med over så lang tid, når Journalisten møter dem ved utstillingsåpning.

– Det er alt vi har jobbet med de siste fem månedene. Men det er litt antiklimaks også. Vi skal ut i arbeidslivet nå, men er vi egentlig klare for det? sier Austgard lattermildt til Journalisten, før hun retter blikket mot sin klassekamerat.

– Nå må vi klare oss uten støtten fra lærerne og uten stipend. Og vi har ikke et klasserom å gå til lenger, det føles litt rart, tilføyer Schildmann.

Tilkalling og frilans

Allerede da de startet på studiet for nærmere tre år siden, fikk studentene i fotojournalistikk høre at de faste fotojobbene i redaksjonene er sjeldne.

Austgard tok praksisperioden i VG, og skal fortsette der som tilkallingsvikar fremover. Det positive, sier hun, er at hun kan jobbe der i hundre prosent dersom hun ønsker det, fordi etterspørselen er høy. Men fast jobb forventer hun ikke med det første.

Selv om det følger med en del usikkerhet, er Austgard foreløpig fornøyd med å være tilkallingsvikar og frilanser.

– Uten stipend fra Lånekassen blir det mer krevende å få endene til å møtes, og frilanslivet er usikkert i seg selv. En vet aldri om en har jobb neste måned eller økonomi til å holde et tak over hodet. Men slik er det, sier hun.

I VG jobber Austgard for det meste med video og TV. Hun sier at dagens fotojournalister bør ha ytterligere kompetanse enn kun stillbilder, og at det er en stor fordel å kunne skrive, lage video og klippe i tillegg.

– Uansett er yrket veldig spennende. Det å kunne møte mange mennesker og dykke inn i deres liv. Det får meg til å føle at jeg er en del av noe større, sier Austgard.

– Hva er det du brenner for i fotojournalistikken?

– Det at det er en fysisk jobb der du møter mennesker. Og med et kamera har du mye makt til å vise det du selv ønsker å vise, sier Austgard.

– Ikke for alle

– Noen er fødte frilansere og trives kjempegodt med det. Da må en være flink til å selge seg selv og sakene sine, sier Schildmann.

Han jobbet i Dagsavisen under praksisperioden, men har valgt å ikke jobbe i en redaksjon i sommer. I stedet skal han jobbe på en sommerleir for barn på Hudøy. Han er 22 år gammel, og mener det kommer flere anledninger til å jobbe i fotobransjen.

– Det ville nok vært mer taktisk å velge en sommerjobb i bransjen, men jeg stresser ikke med å finne en jobb som er relevant akkurat nå. Jeg blir jo ikke svartelistet heller, sier han.

Litt press fra foreldre, lærere og medelever har han likevel fått.

– Det er nok litt forventet at man skal komme seg raskt inn i bransjen, men det er ikke nødvendigvis et hastverk for alle, og det må være greit, sier Schildmann.

Kvinnelige fotojournalister

Journalisten har tidligere omtalt den skjeve kjønnsfordelingen blant fast ansatte fotojournalister i den norske mediebransjen. Fotojournalist-kullene på Oslo Met er jevnere i forhold: Av de åtte studentene på tredjeåret, er det tre stykker som er kvinner.

– Fordelingen på Oslo Met pleier å være ganske jevn, men vi vet ikke hvorfor det er slik, fordi det er anonyme inntak. Det viser at lærerne er flinke til å velge bredde, sier Austgard.

Austgard er engasjert i tematikken rundt kvinnelig representasjon i bransjen, og ønsker at kvinner skal få de samme mulighetene som menn.

– De mannlige fotostudentene i klassen er selvfølgelig kjempeflinke, men vi kvinnene føler at vi må stå litt sammen og passe litt ekstra på hverandre.

– Hva tenker du om det, Schildmann?

– Det er ikke noe jeg går rundt og tenker på i det daglige, men jeg er helt enig med Live. Det bør ikke være slik at det er vanskeligere for kvinner å få jobb, svarer Schildmann.

Austgard påpeker likevel at bransjen er i endring. Hun har lagt merke til at det stadig er flere redaksjoner som er bevisste på skjevfordelingen og som gjør en innsats for å ta inn flere kvinnelige fotografer.

– I VG, for eksempel, er det flere med flerkulturell bakgrunn og flere kvinner. De har en god blanding. Det blir man glad av å se, mener jeg, sier hun.

– Må kaste oss rundt

Begge har de opplevd å måtte kaste om på planer i forbindelse med avgangsprosjektet:

Til sitt avgangsprosjekt dro Austgard til Polen. Hun skulle i utgangspunktet gjøre et prosjekt om menstruasjon, men da krigen brøt ut, valgte hun å heller lage prosjekt om kvinner som flyktet fra krigen i Ukraina.

– Som fotojournalist møter man på mye uforutsett. Man må kunne kaste seg litt rundt og endre planer, sier Austgard.

Schildmann skulle egentlig gjøre et prosjekt i Tyskland. Han var der i to uker, men valgte å droppe prosjektet da det oppstod komplikasjoner med kildene. Da dro han heller til Spania og bodde i en halvveis ødelagt bygning sammen med tre husokkupanter, uten strøm eller vann.

– Jeg hadde så vidt snakket med dem da jeg dro. Jeg bodde med tre ukjente i én måned. Det var veldig utenfor min komfortsone, men også lærerikt.

LES OGSÅ:

Fotojournalist-studenten reiste til grensa da krigen brøt ut: – Det var litt kamp om bildene