Fotojournalist-studenten reiste til grensa da krigen brøt ut: – Det var litt kamp om bildene

Live Austgard går siste året av en bachelor på fotojournalistikk ved Oslo Met. I sjette semester reiser de fleste studentene utenlands for et fotoprosjekt og siste eksamensoppgave.

– Jeg hadde lyst til å gjøre noe om kvinnehelse, nærmere bestemt mensen, sier hun.

Austgard valgte å dra til Warszawa i Polen, og skulle være der i to til tre uker. Der hadde hun planer om å møte et par damer og organisasjoner.

Men turen tok en brå vending.

– Alt ble snudd på hodet veldig fort, forteller hun.

Kastet prosjektet

Dagen etter at Austgård ankom Polen, 24. februar, brøt krigen i Ukraina ut. Plutselig befant hun seg i nabolandet til et land i krig.

– Jeg var stressa over hva jeg skulle gjøre. Jeg kontaktet damene jeg skulle møte, og de var også stressa. Hun ene sa til meg at hun måtte avlyse, og det skjønte jeg godt. Jeg var selv usikker på om jeg skulle avlyse.

Tanker begynte å surre i hodet hennes. Etter samtaler med en lærer og en venninne, bestemte hun seg for å kaste prosjektet og dra til grensa. Det er sånn en fotojournalist burde tenke, hadde læreren sagt til henne.

– Jeg føler at det hadde vært et nederlag om jeg hadde dratt hjem.

Uten noen spesiell plan reiste hun til grensa med et ønske om å lage et fotoprosjekt av kvinnene som flyktet fra krigen.

«Fake it until you make it»

Det var på Facebook det meste skjedde. Det ble opprettet flere grupper der folk prøvde å hjelpe, og Austgard brukte flere timer på oversette alt fra polsk til engelsk for å forstå hva de skrev.

– Der kom jeg over en fyr som skulle til grensa. Jeg skrev til ham på Messenger og spurte om jeg kunne få sitte på.

Heldigvis kunne han litt engelsk, og neste dag satt hun i bilen hans på vei til grensa. I tre uker reiste hun mellom Krakow og de tre grensestedene Dorohusk, Korczowa og Medyka øst i landet. I de første dagene etter krigen brøt ut var hun en av de første fotografene ved grensa, og etter en uke merket hun at det begynte å fylles opp av mediehus og fotografer fra hele verden.

– Jeg tenkte at jeg gjør noe viktig, også er det litt sånn «fake it until you make it». Hvis du bare sier til deg selv at du har bestemt deg og dette skal du klare, så bare kjører du på. Det funker skikkelig bra.

Likevel ble det ikke slik hun hadde tenkt etter å ha vært på grensen en stund, forteller Austgard.

– Selv om det var en god erfaring, følte jeg at jeg måtte trekke meg tilbake fra grensa fordi jeg ikke fikk til det jeg hadde lyst å gjøre, sier hun og peker på bildene hennes av flyktninger som krysser grensen.

– Nesten som en rød løper

– Det føltes litt ut som om du bruker noen i en sårbar posisjon, og det var litt ekkelt. Selv om det er viktig å vise realiteten og ta de bildene også. Det er kred til de som gjør det og er gode på det.

Hun forteller at det ble tatt mange bilder av kvinner og barn som kom gråtende over grensa.

– Synes du at det var mange fotografer som bare var ute etter å ta disse sårbare bildene?

– Ja, det var litt kamp om de bildene, sier hun og legger til:

– Det var nesten sånn at da flyktningene kom gående over grensa så sto fotografene klare, nesten som en rød løper. Jeg var jo en del av det i starten, men det føltes feil.

Dette var grunnen til at hun forlot grensa i en periode og reiste til Krakow. Der møtte hun de ukrainske kvinnene på hotell eller hos polske familier.

– Den type bilder der folk gråter på grensa er et veldig sterkt virkemiddel, og det vet fotografene og mediehusene. Jeg syns det er viktig å vise styrke på en annen måte. Du kan se det i øynene til en person, og det var det jeg var opptatt av å vise.

– Går ikke an å forberede seg

Likevel mener Austgard det var verdifullt å ha vært der. Da har hun sett det flyktningene har sett, slik at når hun skal fortelle historiene deres så vet hun hva de har gått gjennom.

– Jeg er opptatt av å fotografere folk med verdighet, og ikke i de mest sårbare posisjonene. Jeg føler det er en styrke og verdighet i de bildene jeg har tatt som kan vise hva de går igjennom.

Hun forteller at studiet ved Oslo Met har forberedt henne på en slik situasjon gjennom mye praktisk erfaring og utplassering i flere redaksjoner. Hun trekker også fram det å komme i kontakt med mennesker i en sårbar situasjon, som noe studiene har lært henne.

– Det å komme i kontakt med mennesker er den viktigeste egenskapen man har som journalist eller fotograf, sier hun og legger til:

– Men det går ikke an å forberede seg på noe som dette. Jeg er jo bare student.

– Hva lærte du av å være der?

– At jeg er selvstendig. Det var fint, for av og til trenger du en påminnelse på det.

– Lyttet til meg selv

Hun husker godt den første dagen i Polen. Da gikk hun rundt i Warszawa og tenkte at hun ikke ville være der alene. Hun savnet klassekameratene og kjente mye på at hun var der mutters alene.

– Det føltes skikkelig kjipt, men jeg sa til meg selv at det var en følelse som kom til å gå over. Det gikk jo kjempebra. Jeg likte å være alene og få ting gjort. Jeg møtte mange fine mennesker og det hadde ikke vært det samme om jeg hadde reist sammen med andre.

Å reise med andre gjør at man blir avhengig av hverandre. Da tar man ikke de samme valgene, mener hun.

– Jeg er glad for at jeg lyttet til meg selv og dro.

Til opplysning: Sunnivas Hestenes er selv journalistikkstudent ved Oslo Met.

LES OGSÅ:

– Hadde blitt skandale hvis de visste at to kvinnelige journalister var i nabolaget