Debatt:

Fotografer utenfor kirken før konfirmasjonen til prins Sverre Magnus i Asker kirke høsten 2020. Det var mest menn.
Fotografer utenfor kirken før konfirmasjonen til prins Sverre Magnus i Asker kirke høsten 2020. Det var mest menn.

Vi ønsker å gjøre noe med kjønnsbalansen, sa fotosjefene. Og ansatte flere mannlige fotografer

Så kom listen over de nominerte til Årets Bilde: Kun tre av 24 er kvinner.

Publisert Sist oppdatert

  • Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det ble heldigvis diskusjon i Journalisten da den mannstunge listen over de nominerte til Årets bilde kom. Årets bilde er den mest prestisjefylte konkurransen blant fotojournalister i Norge. Journalistikk skal informere om maktmisbruk og skjevheter i alle deler av samfunnet.

Men de fast ansatte fotografene som retter kameraene sine mot dette, er en like homogen gruppe som topplederne i næringslivet: Rundt 80 prosent er hvite menn. Hvordan påvirker det bildene vi ser i media?

Hva er det vi ikke får se?

Som nyvalgt leder i Pressefotografens klubb ønsker jeg å være med å løfte denne debatten og dele noen perspektiver. Selv vokste jeg opp i Oslo på 80-tallet, i en bydel med mangfold. Gjennom ni år på Vålerenga skole var vi halvparten etnisk norske og halvparten ikke-vestlige innvandrere. Det var først da jeg begynte å jobbe i media at det ble kritthvitt rundt meg.

Samtidig ble det mannstungt. Jeg har jobbet i Dagsavisen, Aftenposten, NTB og Dagens Næringsliv. Jeg har alltid hatt mannlig fotosjef. Jeg har, med ett unntak i NRK som er best i klassen på mangfold, blitt intervjuet utelukkende av menn på jobbintervjuer i norske mediehus. Gjerne av tre stykker samtidig – og en gang av fem.

I starten av karrieren tenkte jeg at det ville jevne seg ut i løpet av få år. Det føltes så gammeldags. Nå er jeg blitt 40. 20 år har gått. Det har skjedd lite.

Ansetter fortsatt flest menn

I 2019 sa flere fotosjefer til Journalisten at de ønsket mer kjønnsbalanse i fotoavdelingene. Etter det har flere av dem ansatt flest mannlige fotografer.

Fortsatt er det slik at bare én av fem fast ansatte fotografer i norske mediehus er kvinner. En forklaring på kvinnemangelen som ofte brukes av fotosjefene, er at det er lenge siden de har fått ansette. Men dette er altså en forklaring som har gått ut på dato.

Jeg har sett på ansettelser gjort de siste fire årene i norske avishus med tre eller flere fotografer i fotoavdelingen. Klassekampen og Bergens Tidende og Bergens Avisen hadde sine siste ansettelser av fotografer i henholdsvis 2017, 2019 og 2020: Tre menn.

Aftenposten har de siste tre årene ansatt fire nye fotografer/visuelle journalister i sin fotoavdeling: Tre menn og en dame.

Sjef for visuell avdeling i NTB uttalte til Journalisten i 2019 at de ville strekke seg langt for at den neste fotografen de ansatte skulle være en dame, men at kompetanse alltid vil gå først. Da de ansatte en fotograf for første gang på mange år i 2020, valgte de en mann. Kun to av NTBs ti fotojournalister er nå kvinner.

Men Adressas siste ansettelse var en kvinne, så der har kjønnsbalansen i det minste gått i positiv retning og tre av ti fotografer er kvinner.

For ordens skyld skal jeg nevne at jeg søkte på noen av disse stillingene. Dette er ikke en kritikk mot mine dyktige og høyt verdsatte kolleger som ble ansatt. De fortjente det hver og én. Dette handler om systemet.

NRK nyheter ansatte for øvrig også to fotojournalister for første gang på mange år i 2019, en av hvert kjønn. De har også ansatt også to mannlige fotojournalister med flerkulturell kompetanse i andre avdelinger i NRK de siste to årene.

Hvorfor når ikke kvinner opp?

40 prosent av studentene som har gått ut av fotojournalistutdanningen de siste 25 årene, har vært kvinner. Få av dem har blitt fast ansatt, og mange forsvinner ut av bransjen før de rekker å bli best.

«Mye tyder på at menn ser med blidere øyne på hverandres evner og kompetansenivå, enn de ser på kvinners», skriver Eva Grinde i en DN-kommentar om glasstaket. Hun trekker frem studier som alle viser hvordan menn (og i noen tilfeller også kvinner) systematisk stoler mer på kunnskapen og kvalitetene til en mann, også når mannen og kvinnen har de samme egenskapene.

Jeg har snakket med erfarne og svært dyktige kvinnelige kolleger i flere redaksjoner. Gjennom mange år har de opplevd at de mest prestisjefylte og spennende oppdragene skjevfordeles internt til fordel for mannlige fotografkolleger. Slik går de glipp av viktig kompetanseheving og muligheter til å bli lagt merke til.

Jeg vet ikke hvor systematisk dette er eller hvor mange som opplever det slik, men det er uansett tankevekkende og kan være en del av forklaringen på hvorfor kvinner i mindre grad blir fast ansatt eller når til topps når Årets bilde kåres.

Gode intensjoner om mangfold holder ikke

Vi vet at hvem som skriver historien, avgjør den. Med så stor mannsandel blant fast ansatte fotojournalister får vi journalistiske blindsoner. Mangfold gjør oss gode. Vi må skape journalistikk som er relevant for hele samfunnet.

Kvinnelige fotojournalister og andre med minoritetsbakgrunn trenger å få tillit, erfaring og jobbtilbud for å kunne sette preg på den visuelle journalistikken. Bevisstheten i mediehusene er gryende, men viljen til å faktisk skape endringen, er fortsatt for svak.

Det nye PK-styret har en historisk høy kvinneandel. Vi er nå like mange kvinner som menn i styret. Det føles viktig, riktig og bra. Våre ambisjoner er fortsette det solide arbeidet som avtroppende Pk-leder Jarle Aasland har ledet i fire år, og være med å løfte både visuell journalistikk og mangfoldet blant fotojournalister.

Powered by Labrador CMS