Denne artikkelen er over ett år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
Siden 2017 har Ole Magnus Rapp vært Klassekampens mann i Nord-Norge.
Målet til avisen har vært å øke den nasjonale oppmerksomheten om utviklingen i
Nord-Norge og i nordområdene.
Før Klassekampen var 64-åringen journalist i Finnmark Dagblad i 14 år, og i 24 år Aftenpostens Nord-Norge-korrespondent.
– Det er lett å være journalist i Nord-Norge, for det er i
nord at ting skapes, det er der ressursene er og der det skjer, slår Rapp fast overfor Journalisten.
Han har et særlig ansvar for stoffområder som
klima, fiskeri, petroleumsvirksomhet, forskning og sikkerhets- og
nordområdepolitikk.
Alta-væringen pendler mellom hjembyen og
Tromsø-kontoret, og bruker store deler av sin arbeidstid på reise for å finne lokale nyheter med nasjonal interesse.
– Jeg er mye ute og farter, og jeg kjører bil på gammeldags
reportasjetur og stopper langs veien når det skjer noe. Det er lange avstander å
kjøre, men det er jeg ikke redd for, sier han.
Tar mye på sparken
Ideer til saker og reportasjer får Rapp ved å observere og
snakke med dem han møter underveis på reportasjetur. Nylig skrev han om at det er rekordmange storgårder til salgs. Tradisjonelt
har gårdene gått i arv mellom generasjoner.
Finner han salgskilt ved gårder
langs veien, er det et utgangspunkt for å finne kilder. Og på veien finner han også en haug med andre potensielle saker, forteller Rapp. Selv om han har et par ideer til saker i de områdene han reiser til på forhånd, tar han mye på sparken: kjører,
stopper et sted og snakker med folk– det er oppskriften hans for gode saker.
Nylig så han en far sammen med sin sønn på fire-fem år i gule dresser
langs veien. De drev begge og kostet gatene for kommunen etter vinteren.
– Faren hadde med seg ungen på jobb. Du kan være sikker på at
sønnen får seg jobb i kommunen etter hvert. Jeg skrev ikke en sak, men det er jo
en sak om man vil. Jeg stoppet litt og pratet med dem, og tenk bare hvor mange slike historier som finnes, sier Rapp begeistret.
Andre strategier Rapp har for å finne interessante saker er
å bla gjennom lokalavisene, delta på ulike konferanser der man treffer et bredt utvalg folk, holde kontakt med et stort nettverk og følge opp egne saker.
Og lokale saker kan ha et større potensial innebygd:
– Har man en lokal sak, så skal det ofte ikke mer til enn å trekke
inn et departement eller direktorat, bare ta én telefon til, så blir
det en rikssak.
Annonse
Startet som fotograf
Rapp har 44 års erfaring som journalist. Han
har også jobbet for Nordlys og Svalbardposten, og vært journalist, lokalkontorleder
og nyhetsredaktør i Finnmark Dagblad.
Som ung gutt var han en ivrig fotograf og hadde
eget mørkerom. På 1970-tallet begynte han å levere bilder til aviser.
– Jeg fikk 25 kroner per bilde. Så begynte jeg
å skrive sånne banale tekster til mine egne bilder, og etter hvert ble jeg
ansatt som journalist.
Han tar fortsatt stort sett egne bilder til
sakene han skriver.
– Jeg foretrekker å ta bildene selv, for da vet jeg at tekst og bilde passer sammen og at de bidrar med hvert sitt innspill i samme historie.
Før Rapp fikk jobb i Klassekampen i 2017, hadde
han vært tilknyttet Aftenposten som avisas korrespondent i Nord-Norge siden
1993. Ifølge ham var det en svært interessant jobb.
Da han sluttet i Aftenposten, ble ikke stillingen hans erstattet.
– På 2010-tallet skjedde et skifte der mediene
heller ville satse på Oslo og på verden. Lokalkontorene ble lagt ned i nord.
I Klassekampen opplever Rapp å ha stor redaksjonell frihet, noe han er takknemlig for.
– Klassekampen er opptatt av hele landet,
inkludert distriktene. Og de ville ha det sære stoffet mitt. Når en idé blir
møtt med entusiasme, da blir det enda morsommere å være journalist, sier han.
Bør se nordover
Rapp mener norske riksmedier ikke ser nok
nordover. De har heller en tendens til å fokusere på den sørlige delen av
landet, og ut mot Europa.
– Og når de først dekker Nord-Norge, så er det
ofte med Oslo-øyne og fjernhet. Det kan fort bli litt mye kuriosa, litt mye samer i kofter og midnattssol.
Journalister bør heller gå inn på næringene, utfordringer, sorger, gleder og folk. Det må være lov å skrive om ting som går bra, mener han. Samtidig har han forståelse for at det blir slik når journalistene som
sendes på oppdrag nordover ikke har særlig kjennskap til regionene.
– Jeg skal ikke kritisere noen, for journalistene gjør
tross alt en god jobb. Dessuten er det sikkert det samme i flere regioner på Vestlandet
og Midt-Norge der det ikke bor mye folk. Men poenget mitt er at det bør ikke være for kuriøst og eksotisk vinklet.
Rapp husker den gangen for noen år tilbake da han hadde en samisk overlege som kilde til en sak. Han tok bilde av legen, som naturligvis var kledd i en hvit legedrakt, og sendte den til desken i Aftenposten i Oslo. Etter hvert fikk
Rapp spørsmål om hvor bildet av den samiske kilden ble av.
– Jeg svarte at bildet var sendt for lenge siden. Han på
fotoavdelingen i Oslo lærte i alle fall at ikke alle samer går med kofte. Litt folkeopplysning
fra nord skal til.
Annonse
– Jobbe til jeg er sytti
Ifølge Rapp var det langt mer tilstedeværelse fra mediene og
interesse for Nord-Norge på 1990-tallet da han var korrespondent i Aftenposten.
Så begynte mediehusene å trekke journalistene sine sørover, sier han.
Heldigvis har Nord universitet startet opp
journalistutdanningen igjen, uttaler Rapp, for det trekker til seg ung kompetanse nordover.
Han anbefaler unge journalister å dra til distriktene for å finne jobb.
– Plutselig vil de kanskje se at en hel verden åpner seg for dem.
At unge vil til Oslo er en forferdelse, sier han smilende.
Rapp føler han er privilegert som den eneste i Nord-Norge med
fast jobb i Klassekampen. Han får jobbe for en avis han respekterer, i den
regionen han er mest glad i og der han føler tilhørighet. Han er ikke den eneste
som forstår hvor interessant jobben hans er, sier han.
– Det er også folk i Oslo som har veldig lyst på jobben min.
Det får jeg høre litt spøkefullt. Så jeg må bare skjerpe meg.
På spørsmål om han vurderer å snart gå av med pensjon,
rister Rapp bestemt på hodet.
– Jeg skal jobbe til jeg er sytti år. Så lenge jeg er frisk, for
jeg hadde sett mørkt på det om jeg ikke hadde en journalistjobb å gå til.