Kjetil Sæter og Eskil Engdal ble ranet, utsatt for svertekampanje, samarbeidet med Sea Sheperd og måtte løpe innom alle minibankene i Lima for å ta ut betaling til kilder i arbeidet med den nye boka. De etiske problemstillingen har ikke vært få. Foto: Martin Huseby Jensen
Kjetil Sæter og Eskil Engdal ble ranet, utsatt for svertekampanje, samarbeidet med Sea Sheperd og måtte løpe innom alle minibankene i Lima for å ta ut betaling til kilder i arbeidet med den nye boka. De etiske problemstillingen har ikke vært få. Foto: Martin Huseby Jensen

Kjetil Sæter og Eskil Engdal måtte åpne lommebøkene for å få kilder i tale

Kildekrig fra helvete i arbeidet med boka «Jakten på Thunder». En av kildene som fikk betaling ble også brukt i DN-dokumentar.

Publisert   Sist oppdatert

Den eneste grunnen til at han vil møte oss, er grådigheten, den samme som sendte ham på tokt til Sørishavet. Han forlanger en betydelig sum penger for å fortelle sin historie,

Teksten er hentet fra forordet til DN-journalistene Kjetil Sæter og Eskil Engdals nye bok. Den er solgt til 10 land og er ifølge dem selv et økonomisk mareritt. Det var ikke for å bli rike de skrev den. Selv om kildene deres gjerne trodde det.

Hva var det som skjedde med pirat-fiskeskipet Viking. Dette var begynnelsen på to år langt arbeid over fem kontinent. Det har vært et todelt løp: Engdal og Sæter jobbet til og fra i et år i DN med fiskepirathistoriene, før de i januar i fjor gikk ut i 10 måneders permisjon uten lønn for å skrive bok.

– I en del gravesaker finner du dokumentet hovedpersonen har signert. Som beviser tesen. Det fant vi ikke. Vi hadde ingen smoking gun og da måtte vi ut og snakke med folk, sier Sæter.

Det er fredag og han og Eskil Engdal har en ny sak på trykk i føljetongen om piratfiskerne. Tilbake til utgangsspørsmålet; hva skjedde? Jo, myndighetene lovpriste kampen mot tjuvfiske, men ingen var dømt. Så de drar på konferanse i Tromsø. Hit kommer blant andre representanter fra Interpol. En god kildemulighet.

Og så, nesten samtidig, begynner Sea Sheperds heseblesende jakt på tjuvfiskerne om bord i Thunder.

DN hadde tett på realtids-dekning. Rundt tjue artikler har de skrevet om skipene. To dokumentarer i lørdagsavisen. Siste i første halvdel av mars. Fredagen vi møter de to har de nyhetssak om fartøyet «Viking» som har fått millionbøter.

Arbeidet med boken har bestått i små tips og å nøste i disse.

Trålet Facebook

På et av bildene Sea Sheperd sendte til redaksjonen ser de i navn på en garnblåse. Dette navnet leder dem til den autonome regionen Galicia i Spania.

Men hvordan å komme i kontakt med mannskapet? Gjennom kilder har de to fått mannskapslister. Så begynner søk på Facebook. Noen navn finner de kjapt. Ifølge Engdal poserer mange av dem på bilder med seddelbunker og whisky-flasker for å vise fram hvor rike de er.

– Det er mest indoneserne som gjør. Spanjolene gjør lite av det. Vi bruker vennelister og ser på bilder. På noen bilder ser det ut som om de er på båten …. Arbeidet tar tid – det tok et år fra vi fikk mannskapslista til vi hadde etablert kontakt, forklarer Sæter.

De reiser også til Galicia for å få tak i kilder. Med bildene fra Sea Sheperd går de fra bar til bar og spør om gjestene kjenner folkene på bildene. Inne på den første baren blir det helt stilt når de begynner å stille spørsmål. Helt stilt. Selv om det på skjermen rullet oppgjør mellom Real Madrid og Sevilla, erindrer Sæter. De fikk beskjed om at det var farlig å stille slike spørsmål.

– Vi bestilte en øl. Det var så vidt vi fikk den og helte den kjapt i oss og gikk. Da vi kom ut spurte vi oss selv hva faen var det som skjedde nå? Det viste seg at sjefen, han vi var på jakt etter og som senere ble dømt, satt på bordet ved siden av vårt. Alle visste det. Bare ikke vi, forteller de begge.

Men etter som kvelden blir lang og antall enheter flere tør den ene bartenderen opp. Og til alle overmål har en av dem som slukker tørsten vært pizzabaker i Norge.

Da han ble god og full gikk vi utenfor, etter hvert kom også bartenderen og vi fikk vist bildene. Det er ikke akkurat slik at vi legger dem på bardisken

Det handler om å bruke tid. Og så hjelper det ifølge Engdal at han er litt klovn. Da så gjestene på dem som artige.

– Min styrke er dokumenter, men i denne saken kom vi aldri i mål med dokumentene. Hva gjør vi da? Du må ut og møte folkene som har vært involvert. Du må snakke med alle, sier Sæter.

Kildejakten fra helvete

Helvete ankommer litt senere. En av fiskebåtene blir satt i arrest i Indonesia og de to journalistene setter seg på et fly for å snakke med dem. Kontakten med mannskapet er etablert på forhånd, men nå begynner ting å skje. For ikke nok med at andre journalister arbeider med saken, at andre skriver på bøker om jakten og Leonardo Di Caprio ønsker å lage film om hendelsen. Men ved Universitetet i Auckland har de forsket på tjuvfisket. De har intervjuet flere av mannskapet. De ønsker å ha materialet alene.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Universitetet i Aukland hevdet at de to journalistene var agenter. Foto: Martin Huseby Jensen
Universitetet i Aukland hevdet at de to journalistene var agenter. Foto: Martin Huseby Jensen

– De hevder at vi er agenter. Det satt oss veldig tilbake, forklarer Engdal og legger til: – Da trakk hele mannskapet seg fra å prate med oss. Et par av dem fikk vi snakket med, men de begynte med en gang å se på oss som vandrende lommebøker. Vi sitter i Jakarta og får krav om at de ha jobb i Norge.

De to karakteriserer det hele som kildejakten fra helvete.

Engdals profilbildet med kapteinlue har forvirret. Sjømennene trodde han kunne skaffe dem hyre. Mannskapet er mest opptatt av å få jobb. Offiserene er særlig opptatt av kontanter.

Vi har kontakt med tre skippere og alle skal ha godt betalt. De skal ha jævla godt betalt – den ene kapteinen krevde 50.000 dollar. Grunnen er at det er farlig for dem å snakke med oss. Og på grunn av oppstyret om skutene er de også arbeidsledig.

– Vi tilbyr å fly den ene av skipperne hit for å snakke. Men han vil snakke med oss på Kapp Verde. Vi må fly ham fra et kontinent til et annet fordi han skulle skaffe seg jobb der. Vi ble plutselig reisebyrå, skyter Sæter inn.

Han forteller at han sjelden føler seg så utrygg på reise som han gjorde da de møtte opp i Lima. For i tillegg til reisen skal kilden også ha 2.000 euro. Ulempen er at i Lima er det begrenset hvor mye du får ta ut av hver minibank. Så de to journalistene løp fra bank til bank og tok ut penger. Da lommene til Sæter bulte med penger kjente han på nervene.

– Men da skulle han ha betalt også for beviser, bilder og videoer. Ikke bare for å snakke med oss, presiserer Engdal.

Fisket etter betaling

Den andre som fikk betalt fikk det fordi han tok fri fra jobben for å snakke med dem. Sæter mener det gjorde det lettere å gi betaling.

– Jeg ville definitivt hatt en Gibson Les Paul fremfor å betale kilder. Utvilsomt. Og så må du kvalitetssikre det som blir sagt. Det er ikke snakk om en time langt intervju over telefonen. Det er en uke. En av kildene som blir betalt er kanskje ikke så problematisk for meg. Han har en jobb som han tok seg fri fra.

– Det høres ut som en argumentasjonsrekke Se og Hør ville benyttet.

Mulig det, men Se og Hør er vel ikke så ofte i Sør-Amerika og går tett på internasjonal mafia som er etterlyst av Interpol. Jeg synes likevel det å kjøpe noen fri fra jobben er enklere å forsvare enn en ren transaksjon. Vi skulle gjerne vært foruten begge deler, men skulle vi komme i mål med boka slik vi ville, hadde vi ikke noe valg.

Spørsmålet om penger dukket opp med en gang konkrete spørsmål ble stilt. Ikke bare var det farlig å snakke med journalistene, men kapteinene var også ferdige i markedet. De var stemplet som pirater.

– De visste at dette var bok, og at vi ville ha deres historie. De så for seg at vi skulle tjene gode penger, at det ville bli vår gullgruve

– Det har det ikke blitt enda, skyter Sæter inn. Han forteller at den siste reisen deres ble betalt i forrige uke.

Alt ble forhandlet om. Mannen som sendte dem i minibanker koblet de med politiet. Ifølge de to hadde han en viss rettferdighetsfølelse. Ikke hadde han fått betaling for jobben, og som skipper vil han bli holdt ansvarlig og eventuelt fengslet om politiet ville straffeforfølge skuta.

Samarbeid med Sea Sheperd

Å betale kilder var langt fra eneste etiske betenkelighetene de hadde. Til tider samarbeidet de tett med politiet. De to journalistene kunne reise og intervjue kilder over hele verden. Det kunne ikke politiet. Dermed hente det at de ble sendt i riktig retning av politiet, mens de to ved enkelte anledninger pekte politiet i riktig retning. Sistnevnte førte til at siktelsen mot skipets eier ble utvidet med sju millioner euro.

Men om de to fant mannskap politiet lette etter eller informasjon som kunne inkriminere dem, ble ikke det gitt ut. Men, sier de to, det ble delt mer upublisert informasjon enn hva ville vært vanlig i Dagens Næringsliv.

– Vi jobbet tett med Sea Sheperd. Det grublet vi mye på. Paul Watson fargerik person og kanskje ikke kjent som mest etterrettelig. Hvordan skulle vi forholde oss til dem. De er flinke og har et større medieapparat enn vi, sier Sæter.

Informasjonen de fikk fra Watsons svenske kaptein måtte verifiseres og følge de to har han heller aldri gitt informasjon som ikke har vist seg stemme.

– Med historikken til Sea Sheperd … Jeg har ikke vært mye enig i det de har gjort. Vi måtte ha en tanke i hodet. Konsentrere oss om hva dem gjør her og nå, ikke hva de gjør på Færøyene. Det er i liten grad problematisert i boken. Men vi hadde mange tankeprosesser rundt spørsmålet.

Kunne stoppe saken

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Som nevnt tidligere publiserte de to den andre dokumentaren om Thunder i lørdagsmagasinet tidlig i mars. Her er en av kildene som ble betalt intervjuet. Det ble ikke ledelsen i avisen informert om.

Hvorfor informerte dere ikke om dette?

– Rett og slett fordi vi ikke kom på det, forklarer Sæter.

– Jeg gikk og fortalte henne det, og det var greit. Så gikk jeg til Amund (Djuve DNs sjefredaktør journ.anm) og det ikke akseptabelt om var i DN; men ikke noe fuzz.

Sjefredaktør Amund Djuve i Dagens Næringsliv bekrefter per e-post at de ble orientert etter at dokumentaren ble publisert, og at verken han eller featureredaktør Gry Egenes kom med kraftige reaksjoner.

– Hvordan ville det stilt seg dersom dere visste i forkant at ene kilden brukt i dokumentaren hadde fått betalt?

– Da hadde vi muligens valgt et av følgende alternativer; opplyst om betalingen i saken, droppet denne kilden eller droppet saken.

– Hvor mye har det å si at kildene som får betalt ikke kommer fra Norge/Norden/Vest-Europa?

 

– Ingen betydning