– Det er lov å ha radikale meninger, det er lov å være imot måten samfunnet styres på, men det er grenser for hva du kan gjøre. De menneskene som tråkker over disse grensene, er verdt å ha fokus på.
Flere løse tråder fra karrieren til dokumentarfilmskaper Tommy Gulliksen har resultert i den ferske serien «Det hvite sinnet» for TV 2. Flere produksjoner om 22. juli har fulgt ham som et slags prosjekt gjennom karrieren, og oppblomstringen av BLM-bevegelsen gjorde det naturlig å undersøke høyreekstremisme.
– Når man driver med historiefortelling er det veldig viktig å finne karakterer som tar valg. Det er ofte utfordringen med de som blir utsatt, for det er ingenting de kunne gjort annerledes, sier Gulliksen til Journalisten om hvorfor valget ikke falt på å fortelle historien fra ofrenes perspektiv.
Etter hvert forsto han at denne serien skulle fokusere på de som står bak – de som tar valget om å bruke vold i raseideologiens navn. Og for å grave i det må man inn i noe som er mye vanskeligere å forholde seg til enn historier som drives av sympati, mener dokumentaristen.
– Og selvfølgelig, hvis du feiler, kan det gå helt av skaftet fordi man slipper til stemmer som har interesse av å spre sitt tankegods. Det har kommet mye angst ut av det.
Utsatt for journalistisk metode
I løpet av de siste to årene har produksjonen – bestående av Gulliksen, journalist Anne Marte Blindheim og teamet i dokumentarselskapet Dox Division – dreid og tilpasset serien kontinuerlig, mye avhengig av hvem som har takket ja til å delta. Resultatet er fire episoder med blant annet konfrontasjoner av kjente ytterliggående stemmer som SIANs Lars Thorsen og Vigrid-grunnlegger Tore Tvedt.
Partileder Hans Jørgen Lysglimt Johansen er en av dem som ikke ville bidra til serien.
– Jeg har aldri opplevd at en partileder ikke har lyst til å snakke om politikken sin. Vi merker at de ikke lenger er avhengig av oss, for de har sine egne podkaster, nyhetsbrev, nettsteder, chatter og forum. De har sine plattformer der de når ut uforstyrret.
Akkurat dette har vært Gulliksens motivasjon under prosjektets gang. At det han representerer, nemlig den tradisjonelle journalistikken, ikke lenger er den totaldominerende plattformen for hvilket lys man kan sette disse menneskenes tankegods under.
Det er ikke lenger sånn at hvis vi velger å ikke gi
dem noen oppmerksomhet, får de ingen oppmerksomhet.
– Valget vi
har tatt om å lage denne serien er basert på ønsket om å utsette disse menneskene og tankegodset deres for journalistisk metode, selv om det også kommer
med noen dilemmaer.
Motstand under opptak
Gjennom dem som faktisk har medvirket i serien blir det tydelig at flere mener mediene har delvis skylda for at samfunnet står på randen til kollaps.
De mener vi er hjernevasket, forteller Gulliksen.
– Jeg har aldri vært i tvil om hva de synes om jobben min, eller mitt standpunkt. Uten at jeg flagger noe politisk standpunkt, mener de at jeg jobber på vegne av noe ondt. Likevel har jeg opplevd at man kan ha en fin prat. Jeg tenker det er viktig at de ikke kjenner seg fordømte, isolerte
og utfrosset.
I flere av de tidligere dokumentarprosjektene til Gulliksen har han opplevd å bli gradvis trukket inn i historien og inn foran kameralinsa. Ikke fordi det har vært planlagt eller fordi han egentlig har ønsket det, men fordi situasjonen og metoden har krevd det.
Slik har det også vært under prosessen med «Det hvite sinnet», der dokumentaristen har en synlig og tidvis personlig rolle. En av grunnene til det er at produksjonen var nødt til å gi intervjuobjektene aktiv motstand i opptakssituasjonen, forteller han.
– Jeg synes man skal være åpen om hvem som lager hva. Det er noen som må stå for innholdet, og det skal være lov å bedømme meg som journalist i de situasjonene jeg er aktiv deltaker. Selv om det er ubehagelig til tider.
Gir kritikerne rett
En annen grunn til at produksjonen fant det naturlig å gi Gulliksen en synlig rolle i dokumentarserien, er for å skape tillit hos et publikum som allerede er skeptiske til mediene. Derfor har de vært opptatt av å lage lengre strekk som får gå uredigert, slik at ingen kan ta dem på at innholdet er klippet og limt.
– Det er fullt mulig å sette uttalelsene i kontekst,
ved å klippe til eksperter og fortellerstemmer. Det gjør vi også i serien, men hvis du gjør det hele tiden kan publikum oppfatte det som at vi har justert innholdet.
Ofte sier journalister i den tradisjonelle pressen seg uenig når publikum peker på manipulasjon. Men iblant har de rett, mener Gulliksen.
– Serieskapere og journalister har mye
makt i måten vi redigerer på. Og kritikerne har helt rett når de peker på de
virkemidlene. Derfor er jeg opptatt av at så lange strekk
som mulig får gå uredigert, og at mest mulig motstand skjer i situasjonen. Da får de sjansen til å svare for seg. De får den imøtegåelsen.
Gulliksen legger ikke skjul på at denne metoden var helt avgjørende for at noen i det hele tatt ville bidra til dokumentarserien.
At det med digitaliseringen av mediebransjen har blitt mulig for hvem som helst å kopiere journalistisk metode, med produkter som ligner mye på tradisjonell journalistikk, mener dokumentaristen tvinger oss til å gjenoppfinne formen slik at det ikke gir grobunn for tvil.
– Man må bare
innse at det virkemiddelet, den metoden og den sjangeren vi holder på med, kan stjeles, forfalskes og spres til et ukritisk publikum. Her mener jeg
at en del av de situasjonene vi har skapt under opptak er vanskelig å kopiere og forfalske. Spesielt på kontroversielle
temaer som dette, må innholdet kunne knyttes til noen som står for det. Og i denne serien er det
meg.
Emosjonelt unntak
En av seriens fire episoder forsøker å nøste opp i hvordan Gulliksens lekekamerat fra barndommen endte opp som nynazisten som tok livet av Benjamin Hermansen. Dette personlige utgangspunktet ble en naturlig del av historiefortellingen når høyreekstremisme først sto på blokka.
Den personlige nærheten til saken beskriver han som en styrke. Akkurat denne episoden skiller seg ut i den forstand at den hverken er basert på journalistisk eller vitenskapelig metode, men heller en emosjonell tilnærming.
– Så lenge man har en åpenhet om relasjonen, kan den personlige tilnærmingen gjøre det lettere for publikum å identifisere seg med historien. Mange kjenner noen som det enten har gått veldig galt med, eller som har gjort noe veldig forferdelig. Å ta utgangspunkt i historier om mennesker man har hatt en nærhet til, er et interessant utgangspunkt for å forstå.
Men «Det hvite sinnet» hadde aldri som mål å bli personlig. Derfor er det mye fra Gulliksens egen oppvekst på Lambertseter på 90-tallet han har utelukket.
– Jeg opplevde 90-tallet som veldig mye mer voldelig enn nåtiden. Det var jo helt vilt. Den personlige erfaringen har gitt grobunn for nysgjerrigheten. Jeg er veldig glad for at vi fikk laget den episoden, fordi den setter hele temaet i et makro- og mikroperspektiv.
Uenige om sannheten
I dokumentarseriens andre episode får seerne innblikk i konfrontasjonen, fra et opptak på nesten tre timer, mellom Gulliksen og lederen for Den Nordiske Motstandsbevegelsen i Norge, Richard Eide.
Dokumentarfilmskaperen stiller Eide kritiske spørsmål om blant annet logikken bak det han mener er et Europa styrt av jøder.
– Jeg synes det var kjempespennende. I møtene med mange av kildene har i hvert fall jeg opplevd at vi har tatt farvel på en hyggelig måte.
Generelt sett har Gulliksen satt seg en leveregel om å ikke dømme andre for saker man er uenig i. Han er mer interessert i å komme til bunns i om motparten har et gyldig argument for sitt ståsted, eller om det er ren og skjær synsing.
Diskusjoner som denne har Gulliksen hatt i en eller annen versjon med nesten alle intervjuobjektene. Om det er én ting han har lært, er det at dersom man ikke har de samme kravene til hva som er et gyldig argument, hva som er logikk, dokumentasjon eller etterrettelige kilder – da snakker man bare rett forbi hverandre.
– Og da har vi ikke sjans til å nå
fram, uten et minste felles møtepunkt for hvordan vi manøvrerer oss i verden. Nå
må vi nesten begynne å si at dette er din sannhet, mens jeg har min sannhet. Men det er
ikke sånn det funker.
I bunn og grunn handler det hele om kildekritikk, fortsetter Gulliksen. At noe står i New York Times er ikke det samme som det noen skriver på en blogg. Akkurat det har han en anelse om at er kjernen i uenighetene som det hele egentlig handler om.
Gjennomskues av publikum
At man ikke klarer å bli enige om hva som er sant, mener dokumentaristen er et prakteksempel på at pressen ikke kan ta for gitt at man skal ha monopol på publikums måte å filtrere informasjon på. Han har fulgt høyreekstreme nettmiljøer over lengre tid, og har bitt seg merke i den enorme effekten av humor.
– Hvis du får noen til å le, har du med en gang vunnet litt av deres tillit og gunst. Og dessverre
tror jeg humor flår fakta i veldig mange tilfeller. Det er skummelt.
Den kollektive enigheten om sannhet har utvilsomt vært i endring, men vitenskapelig og journalistisk metode, og kravene til dem, mener han står støtt. Hvordan de benyttes, presenteres og diskuteres har derimot blitt veldig annerledes siden han kom inn i mediebransjen for 20 år siden.
– Jeg synes det er bra at publikum er flinkere til å gjennomskue metodene våre. De forstår mye av hvordan vi jobber, redigerer, bruker virkemidler og hvordan
vi velger kilder. Det bidrar til å skjerpe journalister.
Parallelt med dette følger konsekvensen at folk har lært seg å kopiere journalistikk og journalistiske metoder. Når det gjelder forståelsen av sjangere blant publikum, mener Gulliksen vi er på et langt dårligere sted i dag enn for 20 år siden.
– Der føler jeg at det er mer
kaos enn noensinne. Sjangere forvirrer veldig mange, som også fører til at det blir
enda vanskeligere å opparbeide seg den nødvendige troverdigheten. Det utfordres utvilsomt av den knallharde kampen om oppmerksomhet, sier Gulliksen før han legger til:
– Spørsmålet er
om det sannferdige er bedre rustet enn det motsatte til å vinne den kampen.
