– Norske journalister oppga alle nøytralitets-idealer på ti sekunder da krigen brøt ut

I februar i år skrev medieviter Magne Lindholm ferdig boken «Makt og journalistikk». Så invaderte Russland Ukraina, og Lindholm så at boken ikke var ferdig likevel.

– Det ville vært meningsløst å skrive en slik bok uten å nevne krigen, som ville prege livet vårt i måneder og år fremover, sier Lindholm til Journalisten.

Nå er boken publisert. Den løfter frem flere spørsmål om hvem som har makt over nyhetene vi leser og hvordan journalistikken blir påvirket av maktstrukturene i samfunnet.

– Målet med boken er å oppfordre leseren til ettertanke og selvrefleksjon, sier forfatteren.

Lindholm har bakgrunn som journalist og redaktør, har doktograd i mediehistorie og er tidligere førsteamanuensis ved journalistutdanningen ved Oslo Met.

– Gjennomsyret av sympati

Lindholm trekker frem de norske medienes håndtering og dekning av Ukraina-krigen som et eksempel på makt i journalistikken.

– Norske journalister oppga alle nøytralitetsidealer på ti sekunder da krigen brøt ut. Dekningen av konflikten var gjennomsyret av sympati for Ukraina.

Det har preget stoffprioriteringene, vinklingen og kommentarene i mediebildet, mener Lindholm.

Og Lindholm støtter dette valget, for Russlands invasjon var et rent overfall. Men støtten til Ukraina viser at idealet om at pressen skal være uavhengig, ikke betyr at pressen skal opptre nøytralt i enhver konflikt.

Lindholm kritiserer begrepet «objektivitet» i journalistikken. Han mener objektivitetsbegrepet er en myte som stenger for innsikt i viktige diskusjoner. Det bør erstattes med mer håndterbare størrelser som saklighet, kunnskap, balanse og redelighet.

– Når det kommer store kriser som Ukraina-krigen, blir det synlig at objektivitetsideologien sprekker. Det er noe vi må observere og akseptere dersom vi ønsker saklig og balansert journalistikk, sier han.

Engelskspråklige kilder

Dersom journalistene ikke er nøytrale i en konflikt, hvordan skal de da få frem nyansene i saken?

Lindholm påpeker at det ikke står i Vær varsom-plakaten at journalister skal være nøytrale. Det står derimot at de skal belyse kritikkverdige forhold.

– Journalistene må være informert, finne et balansepunkt på hva og hvem som skal omtales, og analysere enhver situasjon nøye. Journalistikk er et analyserende og fortolkende fag, sier han.

– Vi trenger ikke å forgylle regimet i Ukraina selv om landet er overfalt. De var et av Europas mest korrupte land, med svakt partisystem styrt av mektige oligarker, sier han.

Lindholm mener norske journalister gjorde en god jobb i den tidlige fasen, fordi mediehusene la ned store ressurser i å finne god informasjon. I dag er den norske dekningen i stor grad annenhånds, og svært avhengig av engelskspråklige kilder fra Storbritannia og USA, mener Lindholm.

Det kan være problematisk, påpeker forfatteren.

– Må være bevisste

– Amerikanere har en sterk og klar agenda. De er russernes hovedmotstandere. En tenketank som Institute for the Study of War framstår som en faglig sterk ekspertkilde, men institusjonen er styrt av folk som kommer fra toppstillinger i det militære systemet.

Forsvarskilder er dermed med på å fargelegge vår oppfatning av konflikten i stor grad, mener Lindholm.

– Jeg sier ikke at Forsvaret gjør noe galt. Det er proffe, og griper anledningen med begge hender. Men journalistene må være bevisste på at dette er en del av et langsiktig påvirkningsarbeid fra Forsvarets side. Det står i NATOs doktrine at informasjonsarbeid er like viktig som terrenget og været.

For ikke å bli et redskap i det norske og utenlandske forsvarets påvirkningsarbeid må journalistene ha dybdekunnskap om forsvarstemaer. Det har de færreste i dag, mener Lindholm.

– Det finnes unntak, som Ole Magnus Rapp i Klassekampen. Men han har bakgrunn som reserveoffiser. De fleste andre journalistene er helt forsvarsløse når de skal dekke militære temaer.

Balansepunkt i endring

For at journalistikk skal være saklig og balansert, må ulike og relevante sider trekkes frem. Hva som er relevant må komme frem gjennom analyse, og er ulikt fra sak til sak.

Lindholm trekker frem et eksempel:

– Når en skriver om klimaendringene, regnes det ikke lenger som nødvendig å ha med en klimafornekter for å balansere saken. Den endringen kom etter at FN publiserte sin fjerde klimarapport i 2007, og den norske regjeringen tilsluttet seg rapporten. Dette standpunktet lånte norske redaksjoner fra regjeringen, og slik flyttet de balansepunktet i klimajournalistikken, forklarer han.

Men i de fleste sakene er det journalistene selv som må finne balansepunktet.

Noen av de norske journalistene som får mest skryt av Lindholm for sin dekning av krigen kommer fra NRK og Aftenposten, med Morten Jentoft og Per Anders Johansen i spissen. De har bred kunnskap som setter dem i stand til å gjøre egne vurderinger, de kan russisk og kjenner Russland og Ukraina, beskriver forfatteren.

– Men også de er begrenset av vilkårene rundt konflikten. Massakren i Butsja var forferdelig, men vi må huske at journalister fra hele verden ble kjørt inn dit i busser for å dekke massakren. Krigsdekning blir ofte regissert, sier han.

– Bør investere mer

Aftenposten-journalisten Per Anders Johansen har undersøkt flere tusen åpne kilder, sosiale medier og lokalaviser for å kartlegge dødsfallene til rundt tusen drepte russiske soldater.

Lindholm er imponert over dette arbeidet. Det har vært en original måte å omgå sensuren i Russland, mener han.

– Om det er noe som ikke kan undertrykkes i en slik konflikt, så er det folks sorg. Dette handler om levende mennesker.

Mediene bør derfor investere mer i å reise til de konfliktpregede områdene, sier han videre.

– Det er viktig å være til stede og snakke med folk. Man må kombinere det man ser der og da med en større analyse. Det krever at man kjenner kulturen og setter ting i en historisk sammenheng.

Her har NRK en fordel, mener Lindholm. Kringkasteren har råd til faste korrespondenter og utenriksjournalister i krigsområder.

– Snart vil rundt hver fjerde journalist i Norge være ansatt i NRK. Det skaper en skjevhet i mediebildet, selv om de gjør en god innsats. Flere mediehus bør investere i å sende journalister til Ukraina, sier Lindholm.

LES OGSÅ:

Mens NRKs Morten Jentoft var i Kharkiv, startet den største militære motoffensiven siden andre verdenskrig