Lommemannen –identifisering i googlingens tid

Kronikk av Ståle de Lange Kofoed, Tord E. Nedrelid og Gunnar Bodahl-Johansen, fagmedarbeidere ved Institutt for Journalistikk

Pågripelsen av den antatte Lommemannen fredag 11. februar har gitt mange oppslag i papiraviser, nettaviser, tv og radio de siste ukene. En sak som ifølge politiet kan dreie seg om overgrep mot over 300 unge gutter over en tidsperiode på 30 år, er naturligvis en sak med svært høy nyhetsverdi.

I skrivende stund har ingen redaksjon publisert navnet på mannen. Men redaktører og journalister har nok hatt omfattende diskusjoner om hvor detaljerte opplysninger man skulle publisere om den pågrepne mannen.

At ingen redaksjoner har gått ut med navn og bilde, betyr imidlertid ikke at den antatte lommemannen ikke er identifisert gjennom mediene. Allerede tidlig pågripelsesdagen hadde publikum fått nok opplysninger til å finne ut hvem den antatte lommemannen er.

Hvis det ikke er grunnlag for å identifisere en person i en kriminalsak, er det naturligvis et presseetisk krav at publikasjonen heller ikke skal gi ledetråder som hjelper publikum på egenhånd til å finne personens identitet. Bevisstheten om hvor høyt man skal gå i identifikasjonstrappen har derfor alltid vært en viktig diskusjon i redaksjonene. I dagens informasjonssamfunn er dette kravet skjerpet. Det viser det vi har sett i Lommemannsaken. På bakgrunn av opplysninger i pressen var det for en dreven nettsøker lett å finne ut hvem mannen er.. Tilgang til helt åpne kilder som skattelistene, telefonkatalogen på nett og gratis næringsopplysningstjenester, som det eksisterer stadig flere av, er mer enn nok. Vi som har kurset Digital sporhund, brukte 2-3 minutter på å finne riktig person. For mindre trenede nettsøkere ville det kanskje ta noen flere minutter.

I Vær Varsom-plakatens paragraf 4.7 heter det: ”Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold”.

Begrepet ”klare identifikasjonstegn” må tenkes nøyere gjennom etter at internett ble vanlig i bruk, og mulighetene til å koble opplysninger har gjort det lettere å finne personers identitet.

Når NTB opplyser om visse sider ved mannens økonomiske forhold sammen med hans alder og bostedskommune, bidrar det til å identifisere personen. Enkle nettsøk og bruk av deduksjon etter å ha koblet opplysningene gir bare ett svar, nemlig navnet på den som er pågrepet.

Når TV 2 i sin nyhetssending kl. 18:30 denne fredagen publiserer et intervju med en av naboene, er det identifisering av den pågrepne når samtidig visse andre opplysninger gis.

Hvor mange personer i naboens nærområde er det som passer de to andre hver for seg for så vidt generelle opplysningene som gis? Svaret er at det finnes bare én.

NTB og TV 2 er tilfeldig valgte eksempler. De fleste andre medier hadde tilsvarende identifisering.

Nettavisen har i en av sine relaterte artikler pågripelsesdagen 11. januar tatt et klart standpunkt. Der skriver reporter Kjetil Mæland følgende: ”Nettavisen velger i kveld å gi mange opplysninger om den siktede, uten å publisere bildet. En av hovedgrunnene er å unngå spekulasjoner rundt hvem Lommemannen kan være. I den omfattende etterforskningen har en rekke personer kommet i politiets søkelys som mulige lommemenn”.

Nettavisen opplyser for øvrig at de ikke publiserer bilde av den siktede etter henstilling fra politiet, og av hensyn til den videre etterforskningen. Nettavisen ønsker altså å identifisere mannen, men avstår fra å publisere bildet av hensyn til etterforskningen.

For de fleste redaksjoner er imidlertid spørsmålet om detaljopplysninger om den antatte ”Lommemannen” er tilsiktet? Alternativt om de er publisert uten kjennskap til – eller med tanke på - hvor enkelt det er å identifisere personen ved hjelp av opplysningene. Hvis de lever i den tro at de har anonymisert Lommemannen, bør de skaffe seg mer kunnskap om informasjonstilgjengeligheten på nettet.