Per Becker flyttet 50 mil, returnerte til journalistikken - og byttet navn

Journalisten har parkert ved den avtalte bommen der han skal møte intervjuobjektet for en topptur til 633 meter høye Klanken overfor Nybergsund i Trysil kommune.

Halsende etter

Allerede få minutter inn i turen er det strekk i feltet. Bikkjene Trygve og Gabriel leder an opp bakken. De gløtter fra tid til annen tilbake for å se om ikke de tobeinte klarer å holde tritt.

Dagens intervjuobjekt og hundenes eier er Hege Heggbrenna på 44 år. Hun skal i avisen i anledning at nettopp denne turen er hennes femtiende til topps før hun skal gifte seg få dager senere.

Det vi to andre tobeinte ikke får vite før lenger opp i bakken er at hun går på tid, og helst vil sette mest mulig fart.

For allerede halsende etter er journalist, forhenværende Per Fjermeros, nå Per Becker etter et navneskifte i pinsehelgen. Det skal vi komme tilbake til.

– Jeg måtte notere samtidig, unnskylder Becker seg med da Heggbrenna klager litt på tempoet.

Var ferdig med journalistikken

Men han er godt trent, for nettopp turmulighetene er grunnen til at Becker, tidligere altså kjent som Fjermeros, har flyttet 50 mil nordøstover fra Arendal til Trysil.

Etter 20 år i Agderposten tok han sluttpakke i fjor sommer, egentlig for å fokusere på andre ting.

– Jeg hadde tenkt at jeg var ferdig med journalistikken. Jeg var på jakt etter nye utfordringer, sier 50-åringen til Journalisten i bilen på vei til dagens intervjuavtale opp fjellet.

Han drev litt med andre prosjekter, men var ikke i noen aktiv jobb før han så at stillingen på Østlendingens lokalkontor i Trysil var ledig etter forgjengeren Ola Kolåsæter. At både Becker og kona liker ski og natur gjorde at de så kommunen som en mulighet.

Egentlig skulle han begynt 1. mai. Men den nye arbeidsgiveren ville at han ikke skulle gå glipp av hele vintersesongen. Derfor begynte han 12. april, dagen før skjærtorsdag.

Dristig spørsmål

– Det var kanskje nok å bare skifte beite.

Becker sier han alltid har likt best å jobbe med featuresaker og andre egenutviklede saker fremfor å jakte blålys.

– Jeg føler at journalistikken beveget seg i feil retning av hva jeg var interessert i. Men nå som jeg er i gang her har jeg frihet til å jobbe med egne saker. Det er noe jeg setter pris på.

En halvtime senere, på vei opp Klanken må journalisten først kaste jakke, og senere ullgenser opp de 198 stigningsmeterne. Det siste stykket skjer uten spørsmål. Det tapper krefter nok å bevege seg oppover.

På andre siden, like nedenfor selve toppen tas jubelbildet av Heggbrenna som havner i avisen. Becker drister seg seg til et vågalt spørsmål:

– Hvorfor gjør du dette, egentlig? Det er ikke for å slanke deg?

Den gifteklare kvinnen avviser at så er tilfelle. Hun har satt seg et mål, og har vært opptatt av å nå det.

– Vekta mi har alltid vært noenlunde stabil, men formen har vært for dårlig. Ettersom jeg kjører drosje, blir det altfor mye stillesitting, er Heggbrenna sitert på i Østlendingen.

Trives på lokalkontor

Det som ikke kom med i avisen var replikkvekslingen som skjedde senere. For 44-åringen har tydeligvis ikke klart å la spørsmålet helt ligge. Et kvarter senere, på vei ned igjen fra toppen, gir hun svar på tiltale:

– Du spør meg, så da spør jeg deg. Du spør om jeg gjør dette for å slanke meg. Da spør jeg deg: Syns du at jeg burde slanke meg?

– Nei, jeg syns absolutt ikke det. Men det er jo et naturlig spørsmål, syns du ikke det? sier journalisten, som later til å ha fått litt forståelse hos intervjuobjektet.

Hun sier at hun syns det er uvurderlig at Østlendingen som dekker Østerdalen fra Tynset i nord til Solør i sør har lokalkontor i Trysil. Hun har vokst opp med papiravisen hjemme, men selv holder hun den digitale utgaven.

I bilen på vei tilbake fra dagens oppdrag sier Becker at han trives alene på kontor. Han sitter i et kontorfellesskap med et selskap som gir ut blant annet magasiner om Trysil.

– For meg funker det bra å jobbe alene. Jeg er glad i den friheten. På mange måter er det perfekt, sier Becker.

Han har også muligheten til å ta den timelange kjøreturen til Østlendingens hovedkontor på Elverum for å jobbe med kolleger der.

Og til tross for at han er fersk på lokalkontoret, har han ikke hatt problemer med å finne saker.

– Det er mer nok å gjøre. Selv om jeg burde nok brukt mer tid på postlister.

På sikt er ambisjonen også å dekke det som skjer i kommunen bedre.

Skiftet navn

Men så var det navnet. Dobbeltsiden om turen opp Kanken er signert bylinen Per Becker. I motsetning til hva leserne kan tro, det er altså ikke slik at avisen har byttet journalist igjen - allerede.

– Jeg har skiftet etternavn av praktiske grunner. Jeg var lei av å stave navnet mitt, og ville ha et lettere og enklere, som er gjenkjennelig og som jeg liker.

– Men hvorfor har du ikke gjort det tidligere da?

– Det er et godt spørsmål. Jeg måtte bli 50 først.