– Hvor blir det av den superkulda som tabloidavisene har truet folk med i dagevis, spør Knut Fjeld (66) lakonisk, på vei til statuen av den landskjente journalisten og forfatteren. Det er seks-sju kuldegrader denne dagen, ikke nok til å skremme en som er oppvokst i Elverum. Glomma siger forbi i åpne råker, bare delvis dekket av et tynt islag.
– Det er ingen nyhet at det er kaldt om vinteren, legger journalisten i Østlendingen til.
Statuen står beskjedent til, i et hjørne av parken like ved bygården der Dagfinn Grønoset og kona Rise, også hun mangeårig journalist i Østlendingen, bodde sammen fra 1962 til hans død i 2008.
Mentor
Grønoset var en nær familievenn og ble en slags mentor da Fjeld fikk jobb i Østlendingen i 1971.
– Jeg fikk en forespørsel fra Schibsted Forlag om å skrive biografien om Dagfinn, men var veldig i tvil. Mest fordi jeg kjente både ham og kona Rise så godt personlig, forklarer han.
Også Fjeld kan etter hvert vise til en betydelig bokproduksjon. Seks er det blitt siden 2004, mest om lokal historie og kultur, og nummer sju og åtte er på gang. Grønoset-biografien «Han kom fra skog» utkom i slutten av oktober, og allerede en måned seinere var neste bok i salg: «Moro med musikken i 25 år», om Elverum Veterankorps 1985–2010.
Varemerke
– Han er Østlendingens fremste varemerke, sier journalist Rune Hagen om Fjeld, i forbifarten i Østlendingens lokaler. Akkurat det samme sa man om Grønoset i gamle dager. I dag er det Fjeld som i manges øyne personifiserer lokalavisa.
Han er levende opptatt av lokalsamfunnet, som han ofte formidler gjennom kjente og ukjente mennesker. Som Grønoset gjorde, før velferdssamfunnet tok overhånd og folk ble mer opptatt av seg og sitt.
Fjeld har arbeidet som journalist i 46 år. Han startet karrieren i Hamar Stiftstidende, en økonomisk utsatt Høyre-avis som ifølge Fjeld brøt det som var av presseetiske regler.
– Vi var mikrofonstativ for kjøpmenn og storbønder, tekstreklamen florerte og styrelederen la seg stadig bort i det redaksjonelle.
Stiftstidende gikk konkurs rett før jul i 1971, og samme dag fikk Fjeld tilbud om å begynne i Østlendingen.
– I Østlendingen har jeg jobbet som nyhetsjournalist, deskmedarbeider, sportsredaktør, nyhetsredaktør og kulturredaktør, forteller han.
Droppet ting
Fjeld avslører at det var enkelte ting han var i tvil om han skulle ta med i Grønoset-biografien.
– Alle har sine sider, og det hadde også Dagfinn. Jeg droppet noe, fordi jeg føler at det er gått for kort tid siden han døde. Mitt nære forhold til ham spiller nok inn, på godt og vondt. Noen vil kanskje kalle det feigt, men det bryr jeg meg ikke om. Jeg synes ikke at jeg har vært spesielt servil i biografien.
Ikke minst gjelder det en del vurderinger av Grønosets litterære kvalitet. Fjeld skriver blant annet om hans mest kjente bok, folkeslageren «Anna i ødemarka»:
«Dette er langt fra en av Grønosets beste bøker. Den virker ‘grovgjort’ og lite nyansert, er nesten fri for de levende skildringene og karakteristikkene som ellers preget forfatterskapet».
Fjelds beslutning om å utelate enkelte temaer ble sterkt påvirket av kjendispressens behandling av Trond Kirkvaags bok fra 2007, om forholdet til sin berømte far.
– Det som ble stående igjen var at Rolf Kirkvaag slo barna sine, slik mange foreldre gjorde i den generasjonen. Jeg ønsket ikke at noe liknende skulle skje med min bok om Dagfinn. Ikke at han slo barna sine, for han hadde ikke barn. Men det kan ha vært andre ting, sier Fjeld kryptisk.
Sexfritt
Dagfinn Grønoset tok heller ikke med alt i sine 22 bøker.
– Verbalt kunne han være både frodig og direkte, men ikke i det han skrev, slår Fjeld fast. I bøkene er enhver form for seksualitet totalt fraværende, skriver han i sin ferske Grønoset-biografi.
– Hva mener du selv at historien om Grønoset kan lære dagens norske journalister?
– Selv lærte jeg av ham å ha respekt for folk og å ta seg tid til å lytte til dem. Vi kan alle ha godt av å lytte til de svarene vi får og ikke være så kritisk til alt. Det er en god del eksempler, også i lokale medier, på at journalister bruker mennesker i sin egen regi, til å oppnå ting. De vil gjerne sette dagsorden, bygge karriere og ta vare på CV-ene sine. Da blir man lett aktør
