PFU bør reformeres

Britenes selvdømmeordning kan stå for fall etter hacking, selvskudd og Leveson-rapporten. Mediene har et halvt år på å enes om et nytt regime for å etablere den medieetikken en rekke aviser trampet i filler.

De norske presseorganisasjonene er samtidig i gang med å revidere de etiske plakatene om varsomhet og tekstreklame. Arbeidet foregår ganske i det stille. Det hadde vært bedre om  man i stedet inviterte alle medieinteresserte til å diskutere om vernet mot britiske tilstander er godt nok. Journalisten skal forsøke å reise den samme debatten i egne spalter og på nett.

Slekter norske aviser på de britiske? De hadde lenge en status som forbilder, særlig før Rupert Murdochs innmarsj på øyriket. Fortsatt står en avis som Daily Mail ganske høyt i kurs på desken i norske aviser som leter etter riktig miks av harde nyheter, populistisk appell og oppsiktsvekkende tøys. Men i de siste årenes klagesaker til Pressens faglige utvalg er det lite som tyder på at svineriet for alvor har smittet over Nordsjøen.

PFU har riktignok hatt en håndfull saker om betalingsjournalistikk, kanskje den viktigste kilden til korrupsjon i engelske medier. Se og Hør, Dagbladet, Alfa og TV 2 er blant norske som har bekreftet smøring av kilder, selv om de heller kaller det noe annet. Da hackingskandalen ble avslørt av Guardian, var det også noen redaktører som ikke helt ville utelukke liknende metoder i Norge. Bare saken var stor nok.

De siste årene er det likevel vanskelig å få øye på mange saker der mediene har utvist virkelig grov brutalitet i sin iver etter nyheter og avsløringer. Noen vil mene det skjedde i Schenken-saken. Andre har pekt på NRKs klare plakatbrudd i Brennpunkt-programmet om Nav. Konklusjonen tør likevel være: Det kunne vært langt verre.

Selvdømmeordningen har i hovedsak levert. Det er kanskje et større problem at legitimiteten ikke er så sterk. Derfor er det på tide med en ny diskusjon om PFUs sammensetning og arbeidsmåte. Virkelig åpne møter tilrettelagt for opptak og strømming, burde være selvsagt i en bransje som daglig krever mer åpenhet av andre. Innvendingen er at det kan svekke klageviljen, men det må finnes bedre løsninger enn dagens.

Kritikere mener også det er urimelig at mediene håndplukker “allmennhetens representanter” i PFU. Her er problemet at det ikke finnes noe åpenbart alternativ uten å politisere utvalget.

En utvei kan være å drøfte om de uavhengige bør få flertall i utvalget og velges i en åpen prosess der kandidatene gjøres kjent på forhånd. Ytrings- og pressefrihet er ikke en kampsak bransjen har enerett til. Frihetene står sterkere når de forsvares godt hver gang de utfordres.