Fotograf-frifinnelse i Danmark vil kunne ha betydning for norske forhold

Dersom den danske Lehman-dommen blir rettskraftig, vil den kunne ha betydning for norske forhold. Det sier Ina Lindahl Nyrud, som er medierettsadvokat i Norsk Journalistlag.

Den danske fotografen Martin Lehmann ble arrestert av dansk politi mens han fotograferte rundt 300 flyktninger som gikk på motorvei E45 på Søndre Jylland i 2015. Han ble tiltalt for å ha forstyrret den offentlige ro og orden, da han som eneste fotograf valgte å ikke følge politiets ordre om å forlate motorveien. Forrige uke, etter to og et halvt år, ble han frifunnet i retten.

– Lehmann-saken ble vurdert etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 10 om ytringsfrihet, som også norsk politi må følge, sier Nyrud, etter å ha lest dommen.

I EMKs artikkel om ytringsfrihet heter det at innskrenkinger må være «nødvendig i et demokratisk samfunn».

– Dessverre er min erfaring at journalister ofte urettmessig får høre at de ikke har lov til å fotografere når de ankommer åsteder for kriminelle handlinger, ulykker eller lignende, forteller advokaten.

Hun viser til det ferske eksempelet hvor Innlandet politidistrikt opererte med omfattende restriksjoner for medienes dekning av drapet på Janne Jemtland. Her gikk Norsk Presseforbund, Norsk Redaktørforening og NJ sammen om et klagebrev til politidistriktet.

– Vi i bransjen har blitt sløve

Martin Lehmann har ved flere anledninger uttalt seg kritisk til kolleger som valgte å følge politiets ordre om å forlate motorveien. «Et hull i Danmarkshistorien» kaller han det, og sier videre at «ingen dekket det som skjedde de siste tre timene, ingen vet hva som foregikk». 

– Jeg hadde også tvil om hva jeg skulle gjøre, men jeg hadde tid til å overveie det. Politiet var vennlige, og forsto ikke selv hvorfor de skulle anholde meg. Det var ingen politifaglig begrunnelse for å bortvise pressen. Det visste jeg. På den måten var det ikke komplisert, forteller han til Journalisten.
 

Han mistenker at den faktiske årsaken er at saken var politisk svært betent i Danmark, men også psykologisk utfordrende for politifolkene som var der. Når politiet bortviser media på bakgrunn av det, bør de som sitter på toppen begynne å diskutere, mener han. I løpet av sine 25 år som fotograf, hvorav de siste 17 årene på Politiken, har han sett myndighetenes makt over pressen øke.

– Det er ikke slik at pressefriheten bare er der. Det er en frihet vi må passe på og bry oss om. Tendensene vi ser i USA og Øst-Europa påvirker oss, og det er en situasjon som roper på at tenker oss litt mer om og husker på at den friheten vi noen ganger tar for gitt, ikke er kommet av seg selv.

At han sto igjen alene på motorveien, er ikke bare et bilde på myndighetens makt. Det er også et bilde på den pressede økonomiske situasjonen mediene befinner seg i, mener han. Journalistikk handler om å samle kunnskap, opplyse og å underholde folk. I den rekkefølgen. Men de siste 10-15 årene synes han rekkefølgen har endret seg.

– Underholdning har blitt viktigere. Vi i bransjen har blitt sløve, og glemmer å stå opp for noen helt grunnleggende ting. Og da er vi plutselig på motorveien. Det var jo ikke en gang en vanskelig situasjon, sier han.

Fotografer bør diskutere slike situasjoner på forhånd

Politiet ga Lehmann en bot på 1.500 danske kroner. Å betale den for å få saken ut av verden, var aldri et alternativ. 

– Jeg er likeglad om boten var på 1.500 kroner eller 15 millioner, jeg har aldri forholdt meg til beløpet. Det var faktisk først forrige uke jeg fikk vite det.

Fotografen sammenligner situasjonen på motorveien med å dekke en fotballkamp, men så går du hjem før resultatet er klart.

– Forestill deg at stillingen er 3-3, det er to minutter igjen av kampen og da drar du hjem for å redigere bildene dine. Forestill deg så at det er myndighetene som avgjør når en begivenhet begynner og slutter, spør han retorisk.

Leder i Pressefotografenes Klubb, Jarle Aasland, har fulgt prosessen i Danmark med stor interesse, og er prinsipielt glad for avgjørelsen.

– Jeg mener at lista skal ligge svært høyt for at politiet skal bortvise pressefolk. Det må være tungtveiende grunner. I denne saken virker politiets argumenter ikke overbevisende, noe også frifinnelsen viser, sier han.

Aasland oppfordrer fotografer til å ha tenkt igjennom og diskutert slike situasjoner i forkant, fordi det enkleste der og da er å gjøre som politiet sier. Men av og til er det naturlig å protestere, mener pk-lederen.

«Vaktbikkje-funksjon»

I 2008 bistod advokat Nyrud to journalister som nektet å betale en bot på 6.000 kroner, da de trosset politiets forbud mot fotografering av en politiaksjon.
 

Journalistene tapte i tingretten og ble dømt til å betale boten og saksomkostninger. I saker som dette legger Nyrud til grunn et rundskriv fra Justisdepartementet til politiet fra 19.02.1981, som regulerer forholdet mellom politi og journalister på åsteder. Her forutsettes det at journalister legitimerer seg, og at de så gis anledning til å følge begivenheter «så nært som mulig». Rundskrivet understreker at «Politiet bør i slike situasjoner søke å lette massemedias arbeidsvilkår.»

– Dette gamle rundskrivet må nå tolkes i lys av EMK artikkel 10 om ytringsfrihet. Lærdommen fra Lehmann-avgjørelsen er at her anerkjennes den viktige «vaktbikkje-funksjonen» som mediene spiller, og pressens evne til å ivareta sin kontrollfunksjon av politiets myndighet, sier hun.

Selv har Lehmann gjort seg noen tanker om hva en rettskraftig dom kan bety for journalisters arbeidsvilkår.

– Pressefriheten er et begrep som hele tiden skal pleies. Nå trengte pressefriheten tydeligvis å bli pleiet, og det ble den. Selvfølgelig gikk dommen i demokratiets favør. Den gjør det litt lettere for innbyggerne å få innblikk i hvilken verden vi lever i. Men pressefriheten skal pleies i morgen, og i overmorgen også.