Karakteristikken av norsk presse kom selfangstinspektøren med under sitt åpningsinnlegg på SKUP-konferansen, nesten ti år etter rapporten. Bare Aftenposten fant nåde for Lindbergs øyne.
Rått parti
En av plenumsseansene i Bodø ble det man på løkka kaller rått parti. Sammensetningen av panelet som skulle gå gjennom det norske rettsvesenets – og norsk presses – behandling av tidligere selfangstinspektør Odd F. Lindberg, gjorde heller ikke noe annet mulig.
Advokat Trond S. Paulsen, som for ti år siden var ekspedisjonssjef i Det Kgl. Norske Fiskeridepartement, ble mutters alene mot røkla, sitt forsvar for Ola nordmanns behandling av Lindberg.
Korsfestelse
«Norge – ytringsfrihetens u-land?» var panelets inngang til saken, og spørsmålstegnet var vel nærmest til pynt. I tur og orden korsfestet generalsekretær Nils Øy i Norsk Redaktørforening, den svenske advokaten Jesus Alcalá og Gerhard Helskog fra TV2 ikke bare Fiskeridepartementet og det norske rettsvesenets behandling av Lindberg og hans selfangstrapport.
Også det norske pressekorpset fikk så hatten passet. Men mer for unnlatelsessynder og manglende engasjement mot meningsløs rettsforfølgelse av medier som refererer fra offentlige rapporter, enn for trakassering av Lindberg som person.
Skjønt Lindbergs stillferdige fremstilling av sine opplevelser med norsk presse etterlot ingen tvil om at i det minste han mente at norske journalister hadde gått maktens ærend, og gjort det ulevelig for ham i hans eget hjemland.
Ingen spøk
Det er ingen spøk å kødde med norske nasjonalhelligdommer som slakting av sel og hval. «To tette og ei badehette» – for å holde oss på løkka litt til – fikk Lindberg for å ha levert en bestilt rapport om hva han så av norsk selfangst i isen. Utskjelt av departementet, hengt ut som useriøs og ikke helt tilregnelig av enkelte hjertevarme tilhengere av selfangst samt enkelte massemedier. Resultatet kjenner vi: Knallharde erstatningsdommer for ærekrenkelser av selfangere på fangstskuta «Harmoni», økonomisk ruin og nå pågående rettsforfølgning fra norske myndigheter også i Sverige, med krav om at svenske myndigheter skal ribbe ham for det han måtte ha av sølvtøy og andre eiendeler.
Greenpeace
- Var selfangstrapporten din et bestillingsverk fra Greenpeace, spurte debattleder Alf Hartgren fra Dagsnytt Atten, da han ba Lindberg fortelle om sin skjebnesvangre inspektørtur med «Harmoni» for snart ti år siden.
- Nei, den var bestilt av Fiskeridepartementet, svarte Lindberg.
- Jeg hadde ingen kontakt med Greenpeace, og kjente ingen i de miljøene. Jeg hadde heller ingen kritiske holdninger til norsk selfangst, og ventet meg en helt annen virkelighet enn den jeg fikk se. Min eneste «forbrytelse» er at jeg som norsk selfangstinspektør refererte i tekst så vel som i bilder, det som skjedde i isen.
Stille i salen
Det var stille i salen da selfangstinspektøren fortalte om sine opplevelser. Lavmælt fortalte han hvordan motstanderne satte i gang et hurlumhei av en kampanje mot ham.
Fra å være offisiell selfangstinspektør – riktignok ulønnet – (noe som også ble brukt mot ham) ble han over natten en useriøs agent for rabiate miljøvernforkjempere. Han var heller ikke helt tilregnelig – han hadde jo vært til psykiatrisk behandling. Det siste fortalte han også konferansedeltagerne om: 4-5 operasjoner for kreft i venstre testikkel førte til ikke helt uvanlige nevroser som han fikk behandling for. Det var bakgrunnen for de vedvarende ryktene om hans psykiske tilstand.
Hvordan opplevde så Lindberg pressens rolle i disse årene?
- Som urussel, svarte Lindberg, som mente det bare var Aftenposten av de norske avisene som hadde oppført seg skikkelig i hans sak.
Resten mente Lindberg kjøpte myndighetenes kampanje for den norske nasjonalhelligdommen.
Tok julingen
Lindberg er selvsagt klar over at enkelte norske medier er dømt for injurier for å ha viderebrakt innholdet i hans rapport, men han har aldri forstått hvorfor praktisk talt hele norsk presse kjøpte den julingen han og for eksempel bladet Tromsø har fått i norske rettssaler.
- Jeg har skreket om ytringsfriheten fra dag en. Først nå blir det tatt alvorlig, sa Lindberg.
Sommeren 1988
Advokat Trond S. Paulsen var ekspedisjonssjef i Fiskeridepartementet sommeren 1988. Han sluttet året etter, og har siden ikke deltatt i noen debatt med Lindberg eller om Lindbergs saker.
Han tilbakeviste bestemt at departementet hadde lagt opp til noen form for hetskampanje mot Lindberg.
- Rapporten kom til departementet 11. juli 1988, og var datert i slutten av juni. Midt i sommerferien fikk vi en rapport om forholdene ved selfangsten til skuten «Harmoni», og vi reagerte på at det var beskyldninger om straffbare forhold mot mannskapet på båten. Det var min beslutning at rapporten skulle unndras offentlighet, fordi den inneholdt beskyldninger mot navngitte personer. Det var for å skåne disse personer at vi ikke ville offentliggjøre rapporten, sa Paulsen, som blankt avviste at det var tatt noen andre hensyn i departementet.
Overkjørsel
Stort mer sa ikke Paulsen, og resten av seansen ble en ren overkjørsel. Av norske myndigheter av norske domstoler, og tidvis også av norske medier som ikke gjorde nok for å forsvare Lindberg, og dermed retten til både å ytre seg og å viderebringe ytringer som fremkommer i en offentlig rapport.
Nils Øy mente det var en kjempetabbe både å nekte offentlighet og å straffeforfølge Lindberg og de medier som viderebrakte hans rapport. Jesus Alcalá mente Lindbergsaken var et norsk justismord, og Gerhard Helskog ga pressen mye av ansvaret for at det hadde vært mulig å mobbe Lindberg til landflyktighet.
- Pressen gjorde ikke jobben sin, og noen var ennå verre: Når VG skriver om «seljudas» må avisen også bære medansvar for den trakassering som både Lindberg og hans familie ble utsatt for.
Levende flådd
Mye mer enn dette bla sagt i den to timer lange diskusjonen om ytringsfrihet, selfangst og inspektør Lindberg. Nils Øy dokumenterte ulovlig forhåndssensur av bilder. Det var likeledes mye snakk om flåing av levende sel, om det absurde i at norske medier ikke straffritt skal kunne referere fra offentlige rapporter, men spalteplassen tillater ikke stort mer enn dette, samt et velformulert hjertesukk fra Nils Øy – ikke akkurat om Lindberg-saken, men ikke så langt fra:
- Det er noe riv ruskende galt med rettspraksis i et land hvor et presseorgan kan bli idømt 70.000 kroner i erstatning for å ha sagt at herr Bastesen har begått ulovligheter i stedet for det korrekte: Et selskap som Bastesen er enestyre i har begått ulovligheter.
Samtidig som at en jentunge som har fått livet sitt ødelagt av en vaktmester som har begått seksuelle overgrep mot henne, får 40.000 kroner i erstatning.
