Det er lov å forsyne seg ganske grovt

Det er ikke slik at redaksjonene eier sitatene til kildene. I hvert fall ikke ifølge loven.

Publisert   Sist oppdatert

Hvor går grensene for hva journalister kan hente fra kollegers saker? Hvor mange linjer og hvor mange sitater er det greit at vi tar?

Det finnes ingen regler hugget i stein. Journalisten forsøkte for et par år siden å etablere en slags veileder. En ti-punkts «Slik klipper du». Og i Vær Varsom-plakatens punkt 4.4 står det at «Det er god presseskikk å oppgi kilden når opplysninger er hentet fra andre medier.»

Ifølge åndsverksloven er det «lov å siterte fra et offentlig verk i samsvar med god skikk og i den utstrekningen formålet betinger».

Ikke sort-hvitt

– Det finnes ikke et sort-hvitt svar. Rettslig, når vi snakker om sitatrett, er utgangspunktet at du har en tekst som noen har skrevet. Dette er et åndsverk. Den frie sitatretten dreier seg om at du kan gjengi deler av en tekst ordrett (eller direkte oversettelse journ. anm.), uten å måtte ha en avtale med forfatteren eller redaksjonen som eier rettigheten, sier medierettsadvokat Jon Wessel-Aas til Journalisten.

Her kan du lese Lovdatas kommentarer til sitatrettsbestemmelsen, som er forfattet av Wessel-Aas.

Han legger til grunn at tommelfingerregelen for siteringen er at journalisten bruker sitatet fordi det brukes i en kommentar om det opprinnelige åndsverket. Det er nødvendig for å belyse den siterende journalists poeng.

Sitatet skal inngå i en kontekst som er din egen, og hvor ditt eget bidrag er vesentlig, forklarer advokaten. Det er aldri lov å gjengi en hel kommentar. Uavhengig om kilden er oppgitt eller ei.

Husk at sitatretten ikke bare gjelder for tekst, men også bilder, video og andre åndsverk.

NJ-advokat Ina Lindahl Nyrud har i en kommentar vist til hvor grensen går juridisk i kommentaren «Plagiat eller sitatrett?». En dom fra 1982 sier at åtte av 12 avsnitts kopiering var for mye.

Kan ta mye

Men hva med klippjournalistikken? Det er den vi støter på oftest i mediene.

– Hvis du skriver: melder VG i dag, eller ifølge deres kilder vurderer … uten selv å ha direkte kilder, så gjengir du en annen avis’ meningsinnhold. Men om du henter sitater en kilde har sagt til VG, så siterer du ikke VG, men kilden. Den type klippjournalistikk som hovedsakelig er basert på hva kilder har sagt til andre medier vil langt på vei være helt ålreit opphavsrettslig, sier Wessel-Aas.

Han utdyper at om statsminister Erna Solberg siteres i for eksempel VG, så er det hun og ikke mediet som eier disse sitatene. VG har ikke monopol på disse sitatene.

Så, hvor mange av svarene til statsministeren kan vi gjengi? Alle, mener advokaten.

– Ja, i hvert fall de ordrette svarene fra en kilde. Men det kan være i strid med god forretningsskikk, understreker han.

Driver man et medium som lever på å gjengi andres nyheter, vil det kunne komme på kanten med markedsføringsloven. Også er det ansett som dårlig forretningsskikk. Man vil kunne komme på kant med åndsverkloven om man skriver om alle spørsmålene til egne ord.

Dersom spørsmålene til opphavsjournalisten gjengis - i tillegg til svarene - kan det siterende mediet få problemer med opphavsretten.

– En artikkel er en slags komposisjon. I et intervju også. Begynner man å gjengi for mange av de delene og svarene som er gitt til et medium kan det dreie seg om brudd på opphavsretten. Å ha satt sammen svarene i ett system kan bli beskyttet av loven, sier advokaten.

Så hvor står vi da? Kanskje bør mediene ha en regel for hvor langt det er greit å sitere. Nja, sier Wessel-Aas. Han mener det er fint med interne tommelfingerregler.

– Men dette er ikke et område som egner seg for matematiske grenser.

Gode regler

Generalsekretær Kjersti Løken Stavrum i Norsk Presseforbund sier til Journalisten at hun mener Vær Varsom-plakaten er god på å regulere sitatsaker. VVP er ikke stedet for å lage spesifikke regler på hvor mye som kan andre på

– Dessuten er det to retninger å ta hensyn til: Leseren - som ivaretas av etikken. Og opphavet som ivaretas av jussen. Og så skal vi selvsagt fortelle hvor tingene kommer fra.

Generalsekretæren forteller at de i PFU ikke har fått en eneste klage på stofftyveri, manglende kreditering eller på plagiering.

Bistår mange journalister

​Medierettsadvokat Ina Lindahl Nyrud i Norsk Journalistlag (NJ) sier til Journalisten at hun er enig i at det ikke er mange saker om sitatretten som har versert i det norske rettsapparatet. Selv er hun kommet fram til ni avgjørelser. Noen av de mest kjente sakene er «Brent av Frost-saken» fra 2010 og den såkalte «Faksimilesaken» fra 1997 hvor Dagbladet vant over Se og Hør i Borgarting lagmannsrett.

Ina Lindahl Nyrud.<br>Foto: Anette Selmer Andresen
Ina Lindahl Nyrud.
Foto: Anette Selmer Andresen

– Men dessverre bistår NJs seks advokater alt for ofte journalister i stofftyverisaker. Disse blir forlikt før de kommer til rettsbehandling. Selv har jeg bistått i 19 slike saker siden jeg begynte i NJ i 2009. Det mener jeg gjør bildet ganske annerledes.

Med stofftyveri kan det handle om for dårlig kreditering. Eller at det er hentet ut for mye av den opprinnelige saken.

Normal folkeskikk

Norsk Redaktørforening har nylig utformet en veileder om begrepsbruk rundt sitering og kreditering. Hva er kopiering og hva er plagiering? Den kan du lese her.

– Det blir problematisk om for eksempel PFU skal megle i slike saker. Dessuten handler mye om folkeskikk, sier assisterende generalsekretær Reidun Kjelling Nybø til Journalisten.

Hun mener som Stavrum at bransjen har gode regler for sitatretten og at det derfor ikke er behov for klarere definisjoner. Men at det også er behov for å ta problemstillingen på alvor. Nybø sier videre at blant de etiske husreglene foreningen har fått fra medlemmer er det flere som drøfter sitatsaker.

– Men om du som redaktør hadde en journalist som klippet en konkurrents artikkel. Hvor går da grensa?

– Det vil være viktig at den som klipper ikke bare klipper, men også tilfører noe eget. Men jeg kan ikke si om den går ved 270 ord eller tegn med mellomrom.

Nybø legger til at dersom vi som bransje skal vite hvor grensen går, så må flere saker prøves for retten. Og, understreker hun, vær nøye med å kreditere når man siterer. Det gjør journalistikken bedre og det øker kvaliteten.