Stein Bjøntegård mener det er en fordel at PFU-medlemmene kommer fra ulike virkeligheter

– I veldig mange år har jeg vært på den andre siden, og jeg har ikke alltid vært like fornøyd med det PFU har bestemt. Men jeg har blitt overrasket over hvor grundig diskusjonene er, og hvor grundig utvalget setter seg inn i sakene.

Det sier Stein Bjøntegård når Journalisten møter ham hjemme på Huseby i Oslo.

Etter en ordentlig sen senvakt på nyhetsdesken kvelden før, hadde han glemt at vi skulle komme. Han slipper oss inn likevel.

– Senvaktene går til midnatt. Jeg slet litt med å sovne når jeg kom hjem, unnskylder han seg mens han rydder plass ved kjøkkenbordet.

• I serien «Møt PFU» intervjuer Journalisten PFU-medlemmer på hjemmebane. Les også intervjuene med Nina Fjeldheim og Gunnar Kagge.

Forarbeid på fritiden

I NRK har Bjøntegård, i rollen som nyhetssjef, blitt deskens orakel på presseetikk. I løpet av sine drøye 40 år i bransjen har 66-åringen fulgt nøye med på Pressens Faglige Utvalg (PFU), og da han i 2017 fikk tilbud om fast plass i utvalget, takket han ja.

Nå har det blitt slik at kollegaene oppsøker ham med presseetiske spørsmål.

– Og sånn skal det være. I og med at vi har så mange produksjoner, skal veldig mye gjennom desken. Da er det jeg som nyhetssjef som har siste ord i vanskelige vurderinger. I større saker involveres selvsagt redaktørene, men i forhold til den jobben jeg gjør er PFU utrolig sentralt.

– Hva er det beste med å sitte i PFU?

– Den faglige biten. Uansett hvor lenge man har holdt på, er det veldig utviklende å gå gjennom saker på den måten vi gjør.

– Og det verste?

– Det er mye jobbing, mye lesing, og man bruker utrolig mye tid. Det er det verste. Man må planlegge måneden ut fra møtene, for de krever ganske mye forarbeid.

NRK tilrettelegger med en fridag i forkant av de månedlige PFU-møtene, men Bjøntegård jobber turnus slik at fridagen ikke alltid treffer møtedatoen. Én lesedag er heller ikke nok, så fritiden går ofte med til forberedelsene.

– Prinsipielt feil

Frem til nylig har PFU hatt fire mulige konklusjoner: «Ikke brudd», «brudd», «kritikk», og «brudd etter samlet vurdering». I desember ble det besluttet å skrote to av fire mulige konklusjoner. Nå er det kun «brudd» og «ikke brudd» som gjelder.

– Vi lå for ofte helt på grensen mellom kritikk og samlet vurdering. Det ble litt gresk for folk. Jeg støtter endringen, selv om vi merker at det ikke er helt greit med bare to konklusjoner.

I forkant av møtene har ikke utvalgsmedlemmene snakket med hverandre om sakene som skal til behandling. Utvalgsmedlemmenes syn blir derfor rett som det er nyansert når de først møtes til diskusjon.

– Eventuelt skjer det at det blir to poler – at noen tar dissens. Det er ikke så sjelden at vi gjør det.

– Har du noen gang tatt dissens?

– Ikke ofte, men jeg har gjort det. I utgangspunktet synes jeg det er en styrke for utvalget at vi klarer å bli enige. Men når det er helt prinsipielle ting man er uenig i, må man ta dissens.

Bjøntegård var en av redaktørene som tok dissens i klagesaken fra Erland Bakke mot VGs «Kjendismanageren». PFU endte med fellelse på grunn av det overordnede inntrykket saken etterlot – at den rett og slett ble for massiv.

– Jeg var uenig i den fellelsen. Saken tok inn veldig mange perspektiver, også fra hans privatliv. Jeg synes den var på kanten, men at fellelse var prinsipielt feil.

Ulike virkeligheter

På spørsmål om Bjøntegård har et favorittpunkt i Vær varsom-plakaten, må han trekke på smilebåndet før han nølende svarer nei.

– Men jeg kan vel si at 3.2 er det viktigste punktet.

Alt som faller under faktasjekk, som dokumentasjon, bredde og balanse, samles i punkt 3.2. Nærmest uten unntak tar brudd på dette punktet med seg brudd på punkt 4.14, om samtidig imøtegåelse.

– Vi kaller dem ofte for tvillingpunktene. Men det er 3.2 som er det viktigste, synes jeg. Det er klart det er et presseetisk brudd å ikke snakke med vedkommende hvis det kommer en ny påstand, men det er ikke like skadelig som hvis du ikke oppfyller 3.2.

– Har du et punkt du ikke liker?

– Jeg vil ikke si at jeg ikke liker det, for jeg ser absolutt behovet, men jeg mener vi skal være forsiktige med å bruke 4.1. Det var for øvrig 4.1 vi felte VG på i saken om Erland Bakke, for det handlet om helheten.

Punktet sier «Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon». Det er omtanke-delen av punktet Bjøntegård synes er vanskelig å ta stilling til, fordi det blir så veldig subjektivt.

– Det er et punkt som egentlig fanger opp det vi ikke kan legge på noen andre punkter. Og det diskuterer vi mye. Jeg synes det er fint at vi har litt sprikende syn, for det viser at vi kommer fra litt ulike virkeligheter.

Rett i fleisen

Selv om det tidvis har hopet seg opp med innsendte klager til PFU, er ikke Bjøntegård i tvil om at presseetikken har fått merkbart større tyngde i journalistikken. Han peker blant flere ting på enkildejournalistikken, som han innrømmer å ha drevet mye med som nyutdannet journalist.

– Jeg skal ikke si at det har forsvunnet helt, men den journalistikken er i hvert fall sjelden. Det er en styrke, sier han og legger til:

– Vi graver mye mer, går dypere inn i sakene og driver mindre kampanjejournalistikk. Alt det som står i 3.2 har vi blitt mye flinkere på, og det gjør at kvaliteten på journalistikken – også på den tunge journalistikken – har blitt mye høyere.

Nostalgisk tenker han tilbake på avisenes økonomiske tilstand på 80- og 90-tallet. De levde godt, hadde mye penger, og det var egentlig ikke mangel på noen ting, beskriver han.

Som følge av digitaliseringen har det med tiden strammet seg veldig til. Bjøntegård tror ett av svarene ligger i at vi må ta mer hensyn til hva folk faktisk vil lese om.

– Før hadde vi bare et inntrykk av hva publikum mente, og det var ofte speilet av vår egen referanseramme. Nå, med sosiale medier, nytter det ikke å være sånn lenger. Du får det rett i fleisen.

Evaluerer Baneheia-dekning

At det i perioder blir for mye av visse stoffområder i nyhetsbilde, er ifølge Bjøntegård naturlig, men også noe å være bevisst.

Han peker særlig på krimjournalistikken, som han har jobbet mye med i løpet av karrieren. Før tiden i NRK dekket han blant annet Treholt-saken for NTB.

– NRK har vært litt blafrende på krimjournalistikken opp gjennom historien. Når jeg begynte i 1986 var det veldig lite av det, og det var bevisst. Tanken var at det liksom ikke var vår oppgave.

Den siste måneden har Bjøntegård og etikkredaktør Per Arne Kalbakk holdt på med evalueringen av NRKs dekning av Baneheia-saken.

– Det er ingen tvil om at pressen, med stor P, har forsømt seg i den saken. Ved å se tilbake ser man viktigheten av at pressen har tilgang – som vi egentlig ikke har i dag heller – men som vi hadde enda mindre av for 20 år siden.

En av dem

Flere av disse eldre drapssakene som vi tilsynelatende aldri blir ferdige med, illustrerer ifølge Bjøntegård behovet for økt innsyn i strafferetten.

Å kunne ettergå politiet i forkant av rettssakene ved å se på politiavhør og dokumenter, mener han er helt avgjørende for å kunne stille de riktige spørsmålene.

– Uavhengig av det burde i hvert fall NRK, som er såpass stort, ha muskler og evne til å gå løs på sånne saker. Det er dit vår evaluering av Baneheia-dekningen går, i stor grad.

– Synes du det er vondt å se tilbake på dekningen av saken nå som vi vet at det var et justismord?

– Ja, fordi jeg har jo vært med på dette. Jeg er en av dem som har vært med på å ta beslutninger underveis. Det er klart det er utfordrende, men det er veldig viktig at det blir gjort.

LES OGSÅ:

Gunnar Kagge synes PFU var mer frimurersk før