Møt PFU: Nina Fjeldheim husker de kjipe sakene best

– Det er ikke noe problem for meg at folk er uenige i det jeg synes, for det kan jeg fint stå for. Hvorfor jeg mener det jeg mener, altså. Men det er lite okei hvis vi havner i en sånn situasjon hvor allmennheten står på den ene siden og pressen på den andre.

Journalisten treffer Nina Fjeldheim hjemme i Asker. I døra står hun med den gjenkjennelige grønne glitter-øyenskyggen på en helt alminnelig tirsdag.

Hun er rektor ved Humanistskolen i Oslo, ungdomsskolen som hun var med på å starte for nærmere syv år siden. Året etter, i 2016, ble hun valgt som en av tre representanter for allmennheten i Pressens Faglige Utvalg (PFU). Medlemmene er i utgangspunktet valgt for en toårsperiode av gangen, men Fjeldheim har planer om å bli så lenge hun får lov.

– Hva liker du best med å være i PFU?

– Å utfordre meg selv intellektuelt. Å rett og slett skjerpe meg litt, for det må jeg virkelig gjøre i de møtene.

– Hva liker du minst, da?

– Endeløse vedlegg på en eller annen gjenganger av en klage. Iblant føles det som at vi går gjennom samme sak for n-te gang, for de kan være til forveksling like. Da føler jeg at det er lite givende.

Paragrafer på rams

Før representantrollen i PFU hadde Fjeldheim lite kjennskap til selvdømmeordningen. Noen videre erfaring med mediene hadde hun heller ikke, annet enn å bli omtalt som «Sexy Ja-Jente» av VG i forbindelse med EU-avstemmingen i 1994.

Tilbake i 2016 satt Henrik Syse, Kristin Mile og tidligere generalsekretær Kjersti Løken Stavrum i utvalgsgruppa for nye medlemmer i PFU. Alle tre hadde kjennskap til Fjeldheim fra ulike møtepunkter.

– Så ringte Kjersti, som apropos også var aktiv i Europabevegelsen på 90-tallet. Først tenkte jeg at det var veldig hyggelig at hun ringte, for jeg hadde ikke snakket med henne på 20 år. Så tenkte jeg det var utrolig gøy å bli spurt.

Fjeldheim takker ja til tilbudet, og planlegger sin inntreden etter sommerferien i 2016. Ferien bruker hun på å lese kommentarutgaven til Vær varsom-plakaten av Halvard Helle og Vidar Strømme.

– Jeg trodde jeg skulle kunne alle paragrafene på rams til første møte. Der var jeg jo ikke i nærheten av, for å si det sånn. Jeg må fortsatt slå opp på de vi ikke bruker hele tiden. Men det er jo også sånn at man skjønner nyanser etter hvert.

– Det var utrolig strengt

Uten videre medieerfaring den gang legger ikke Fjeldheim skjul på at det var både utfordrende og lærerikt å komme inn i utvalget.

– Jeg synes egentlig at jeg selv er ganske flink, og jeg pleier å ha god selvtillit på nye ting. Men akkurat i PFU er det så veldig flinke folk som jobber med dette hele tiden. Og jeg er jo valgt inn fordi jeg ikke kan det.

På det første møtet Fjeldheim deltok på for seks år siden handlet en av klagene om manglende samtidig imøtegåelse på sitering av Klanen, altså Vålerengas supportere, sine heiarop under en fotballkamp. Utvalget landet på fellelse for brudd på 4.14.

– Da husker jeg at jeg synes det var utrolig strengt. Det tok litt tid for meg å komme inn i forståelsen av den prinsipielle biten. Fortsatt er jeg nok mer på den liberale siden i de fleste saker.

Fjeldheim forteller at både hun og de andre representantene for allmennheten opplever å bli tatt veldig på alvor av de andre utvalgsmedlemmene. Hun opplever at det er en felles forståelse for verdien av å se saken fra flere synspunkter.

– Man lærer mye av det. Jeg er ikke så dårlig på å kjenne mine egne begrensninger heller, så jeg ser jo at det er noen saker jeg ikke kan bidra til på lik linje med andre. Det er sjeldent jeg roper høyest rundt tekniske finanssaker, ler hun.

Nyttige erfaringer fra læreryrket

Fjeldheim forteller at det har vært diskusjoner internt i utvalget om hvordan representantene fra allmennheten skal vurdere sakene. Etter at Anne Weider Aasen ble leder, har strukturering av diskusjonene blitt en større prioritet i de store, komplekse sakene, sier hun.

– Der synes jeg det oppstår gode diskusjoner. Vi prøver jo å bli enige. Om det bare skulle være dissenser hele tiden er det heller ikke bra. Vi skal være konsise og sende tydelige signaler.

Hun legger til at det gjerne er andre skillelinjer enn representantfordeling som skiller meningene i PFU.

– Hva er ditt favorittpunkt i Vær varsom-plakaten?

– Et av dem må være 4.1: «Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon» – et punkt de fleste pressefolk ikke liker i det hele tatt. Andre punkter er mer enten eller, men det er sjeldent opplagt når det er brudd på 4.1, sier hun, og legger til:

– Jeg har vært norsklærer i mange år, og jeg vet om det er god kvalitet på teksten uavhengig kriteriene. Og det er ikke sikkert kriteriene treffer der jeg hadde tenkt at de skulle treffe. Når det er snakk om helheten – der er 4.1.

Holder med Document om identifisering

Etter nærmere seks år i utvalget har Fjeldheim naturligvis gjort seg opp noen meninger om mediene. Hun forteller at hun stort sett synes kvaliteten er høy, og at det ofte er mindre alvorlige ting som klages inn. Likevel legger hun ikke skjul på at det er en del gjengangere.

– Vi har for eksempel hatt mange saker fra Document. Det blir nesten alltid fellelser, og det blir nesten alltid fellelse på 4.14. Vi har også hatt en del saker fra dem som gjelder identifisering, og der har jeg egentlig alltid støttet dem, sier Fjeldheim om nettavisa som lå øverst på «verstinglista» for 2021.

– Jeg tenker at vi godt kan identifisere noe mer enn det vi gjør i dag – særlig i seksualovergrepssaker hvor pressen er ganske tilbakeholden med å identifisere.

Fjeldheim trekker frem mediedekning fra 2018, om en gynekolog som hadde forgrepet seg på flere av sine pasienter under undersøkelser. De største avisene holdt seg til å omtale ham som «en gynekolog på Østlandet», men Fjeldheim mener Document gjorde rett i å identifisere ham.

Ofte tenker man at seksuallovbrytere er blant dem man skal være forsiktige med å identifisere. Fjeldheim mener heller tvert imot, fordi disse forbrytelsene statistisk sett skjer gjentatte ganger.

– Identifisering kan ha stor verdi, slik som her hvor det var snakk om mange pasienter. Jeg synes vi har hatt noen gode diskusjoner basert på at Document har valgt å identifisere der andre ikke har gjort det, sier Fjeldheim og understreker at man naturligvis skal være skeptisk til identifisering på et tidlig stadium.

Savner oppsøkende journalistikk

– Hvilken sak tenker du oftest på?

– Det er mange, men jeg husker egentlig de kjipe sakene best, sier Fjeldheim, og trekker frem Valdres-saken i 2017 som én av dem. Presseforbundets daværende generalsekretær Nils Øy brukte initiativretten til å klage inn ni medier til PFU.

– Det er nesten umulig å behandle den saken rasjonelt og kaldt. Den husker jeg veldig godt.

På spørsmål om hva hun mener norske medier burde bli bedre på, svarer hun at det heller er et spørsmål om det vi velger å ikke dekke. Fra sitt i utgangspunktet utenforstående perspektiv er hun opptatt av å ikke undervurdere effekten av medieomtale.

– Jeg liker jo best når journalistikken kan slå oppover og være litt på de svake sin side. Jeg synes det skrives og gjøres ekstremt lite på psykisk utviklingshemmede mennesker. De utsetter vi for ting som vi ikke utsetter noen andre for. På alle levekårsundersøkelser er det de som kommer dårligst ut.

– Og det er ingen som står ordentlig opp for dem. Jeg savner at man er mer oppsøkende, mer tydelig og mer kritisk. Der synes jeg ikke man gjør god nok journalistikk, avslutter Fjeldheim.

LES OGSÅ:

Varsler ny vurdering av Vær varsom-plakaten: Skal se på sponsing og selvmordsdekning