Niels Chr. Geelmuyden slenger i Journalisten 1/2008 ut en skyllebøtte mot norske havforskere i sin alminnelighet, meg i særdeleshet, og alle som har noe med fiskeoppdrett å gjøre in absurdum. Han har neppe skjønt at min artikkel i Journalisten 20/2007 ikke i særlig grad dreide seg om akvakultur, men om ”en skribent ved navn Geelmuyden”.
Om meg selv har jeg fått vite at jeg ”utleverer meg selv” men dog ”er våken deler av arbeidsdagen”, er en ”oppdrettsfantast” og ”dubiøs fagperson”, som er med på ”regelrett svindel”. Fra før har jeg blitt forklart som ”professoralt pølsevev”, ”marinbiologisk sludder”, ”hooligan”, ”tøv”, ”skvalder”, og ”vås” fra en som ifølge reklamen har ”språklig snert og eleganse på hver eneste side” (Guri Hjeltnes, bokanmelder, VG). La meg oppsummere:
* Jeg har påvist at Geelmuyden i flere norske medier siterer kilder som ikke eksisterer. Han fortsetter med det selv etter at fusket er avslørt – han bytter bare avis! I denne artikkelen påviser jeg ytterligere bruk av ikke-eksisterende kilder.
* Jeg har påvist at Geelmuyden systematisk fortier informasjon som kan trekke forståelsen av en komplisert virkelighet i en annen retning enn hans eget, forutinntatte syn. Naturvitere kaller slikt for fusk. Skribenter får Fritt Ords Honnørpris.
Geelmuyden fortier dette fusket, og fortsetter som om intet hadde skjedd.
He’s dead but he won’t lie down.
Geelmuyden har som modus operandi å frakjenne folk både stillinger og akademiske grader. I det siste har han tiltrådt som overformynderi for de akademiske kollegier ved universitetene i Oslo og Bergen, samt Havforskningsinstituttets styre. For ikke å bli for personlig vil jeg eksemplifisere fra en parallell ordveksling i Morgenbladet, der ”en marinbiolog ved navn Peter Andreas Heuch” blir tillagt det utsagn at laksen er en stimfisk. Basert på dette vil en hånende Geelmuyden frata Heuch hans doktorgrad. Til dette skal tillegges:
(1) at det ikke var det Heuch eksplisitt skrev
(2) at laksen er en stimfisk i viktige deler av sin livssyklus
(3) at laks i merd har stimatferd
(4) at Geelmuyden her implisitt innrømmer aldri å ha vært på et oppdrettsanlegg
(5) at Geelmuyden demonstrerer at hans erfaring med laks er begrenset til de livsfasene da laksen er virkelig ”individualistisk” og man driver tradisjonelt laksefiske – noe som går ut på å drepe de økologisk mest vellykkede eksemplarene av arten like før de skal gyte, og som oftest på en langsom og smertefull måte.
Mer naturlig enn å frata Heuch doktorgraden er det å fraskrive Geelmuyden hans injurierende kraft, samt enhver innsikt han måtte påberope seg i biologi.
Geelmuyden gir ikke noen definisjon av økobalanse men vil frata meg min stilling på grunn av at jeg ”innrømmer at jeg ikke vet hva det er”. Det morer meg. Ordet har, som mange lesere naturligvis vet, ingen mening, siden økosystemer alltid er i forandring, og absolutt all menneskelig aktivitet påvirker dem.
Geelmuyden lister selv åtte punkter, og her er min respons:
1. Geelmuyden fortier den massive kritikken fra forskerhold av påstandene om forurensning fra fiskebæsj, men påstår tvert imot at ”nær sagt alle seriøse fagpersoner er enige med ham”. Han har påstått at dette er oppdrettsnæringens mest alvorlige miljøvirkning. Kommentarer er overflødige.
2. Jeg har ikke – som Geelmuyden insinuerer – skrevet eksplisitt at han er ”alvorlig sinnslidende”. Det burde jeg kanskje beklage. Han påstår også at han har ”systematisk tilbakevist all den usaklige kritikk han er blitt utsatt for” (Morgenbladet 23.12.07). Det er utvilsomt noe patologisk over Geelmuydens virkelighetsoppfatning og løgnaktighet. Gjentatt referering til ikke-eksisterende vitenskapelige publikasjoner hører nok til i psykiatrien. I hvert fall ikke biologien. Jeg nøyer meg derfor med å fastslå at Geelmuydens forståelse av verbet å tilbakevise er mangelfullt utviklet, ja simpelthen infantil.
3. Geelmuyden nekter å være med på sammenlikninger med annen matproduksjon. Det brukes mye mer antibiotika i jordbruk enn i havbruk. Andre aktuelle anvendelser av industrifisk gir mindre menneskemat enn oppdrettsfisk. Overlevelse og forutnyttelse er bedre innenfor merdene enn utenfor. Leserne burde ha fått vite hva Geelmuyden spiser som er så forbasket edelt, ressursvennlig og miljøvennlig! Kanskje han smugspiser.
4. Geelmuyden insinuerer at jeg skulle være drevet av ønske om lønnsforhøyelse. Jeg er statsansatt, har nådd min topplønn, og siden jeg ikke er særlig materialistisk har jeg ingen ønsker om å gå over i privat virksomhet. Kapitalskribent Geelmuyden er påfallende opptatt av penger, og klager ofte over sin egen økonomiske fiasko, uvisst hvorfor.
5. Geelmuyden bruker foreldede data om fiskefôrproduksjon. Videre insinuerer han at journalist Pål Mugaas Jensen på kyst.no er korrupt fordi han har jobbet for laksefakta.no – og dermed sikkert er agent for ”de rådende kapitalkrefter” (Morgenbladet 23.12.2007) Geelmuyden henter selv sitt levebrød i Trygve Hegnars Kapital. Geelmuyden mener at ansatte i privat sektor er inhabile, mens offentlig ansatte er representanter for totalitære statsmakter. Det blir ikke så mange igjen. Når så resten av verden er inhabil kan Geelmuyden diskutere videre uforstyrret med seg selv.
6. Antibiotikabruken i norsk fiskeoppdrett har oscillert stabilt mellom ca. 500 og 1500 kg siden 1993. Det er mulig å trekke linjer som gir 200 % økning innenfor dette intervallet. Mer relevant er det at vi bruker seks ganger så mye i norsk jordbruk, og at vi bruker 50 000 kg per år på mennesker. 1428 kilo antibakterielle midler i 2006 er ekstremt lavt i global målestokk. At jeg og mange forskere høylytt har påpekt problemer i det raskt voksende torskeoppdrettet, som nå står for ca. 70% av antibiotikaforbruket i norsk fiskeoppdrett, forties av Geelmuyden. Vi er jo korrupte i hans øyne.
7. Etter at jeg har avslørt at hans forrige kilde (som han fortsatt refererer til i Journalisten 1-2008) om lakselusmiddelet cypermethrin, er ikke-eksisterende, har jeg nå gleden av å påpeke at han nok en gang har blamert seg. Trass i Geelmuydens påstander har det britiske havforskningsinstituttet CEFAS ikke publisert artikler som gir grunnlag for å hevde at cypermethrin har vesentlig giftighet på omgivelsene – vel å merke i de konsentrasjoner og med de metoder som brukes i Norge og U.K. Når Geelmuyden hevder at stoffet er forbudt i U.K., er det løgn. Det er i bruk, som i Norge, og godkjent av Scottish Environment Protection Agency. Dette er tredje gang jeg påviser at Geelmuyden bruker ikke-eksisterende kilder og hevder ikke-eksisterende miljøproblemer med dette legemidlet. Kjære redaktører: Nå får det jaggu være nok!
Et paradoks: det fins et miljøproblem med lakselusmidler, nemlig mulig resistens! Det er komisk at Geelmuyden trass sine mange artikler aldri har klart å berøre dette. Selv om blinde høner også kan finne korn går de gjerne glipp av det som er viktig. Farmakologi er ikke Geelmuydens greie.
8. Geelmuyden underviser på Journalisthøgskolen, og det har han visst gjort i atten år. I hva da? Kildebruk? Farmakologi? «Mannen burde minst ha oppebåret æreslønn fra dem som steller med å utdanne journalister her til lands» (Terje Stemland, bokanmelder, Aftenposten). Punktet er for øvrig av en slik karakter at det unndrar seg enhver seriøs kommentar.
Jeg mener at en forsker som kommer over alvorlige forhold av interesse for offentligheten har varslingsplikt. Da skal forskeren også legge fram alle data som eventuelt støtter opp under det han framlegger, slik at fagfeller og andre fritt kan evaluere dataene og trekke selvstendige konklusjoner. Det er forskjell på forskeren som varsler og forskeren som synser. Forskerne Claudette Bethune og Erik Slinde, som Geelmuyden nevner som sannhetsvitner, har begge kommet med grove beskyldninger mot hele yrkesgrupper uten å legge fram noen som helst vitenskapelig dokumentasjon som underbygget anklagene. Det er påfallende at Geelmuyden ikke innser det åpenbart uetiske i offentlig å beskylde noen for svindel uten å framlegge dokumentasjon på hva svindelen eventuelt skulle bestå i. Geelmuyden tar faktisk som sannhetsvitne en forsker (Slinde) som har markert seg med å hevde at rømt laks ikke er et viktig miljøproblem! For ordens skyld opplyser jeg leseren om at (1) jeg mener at rømning er et alvorlig problem, og (2) Slinde er fortsatt min kollega. Om Eksportutvalgets Svein Berg, som sa at kritiske forskere var ”femtekolonister” er det min mening at fyren skulle fått sparken der og da.
Hvis journalister vil undersøke Havforskningsinstituttets finansiering, eller om faggruppen jeg leder har en ubalansert profil er de velkommen til å undersøke hva som helst. I motsetning til Geelmuyden opererer vi konsekvent med åpne kilder. I motsetning til Geelmuyden har vi også som krav at kildene faktisk skal eksistere.
Geelmuyden fusker i mitt fagfelt. Når redaktører i flere sentrale norske medier ukritisk slipper til en slik skribent innenfor fagfeltet, hevder jeg min varslingsplikt. Fusker han i andre fagfelt også? Inntil jeg begynte å finlese Geelmuyden trodde jeg at Arnold Juklerød var en frisk mann som ble forfulgt av slemme psykiatere. Uten å være psykiater, og uten å ha kjent Juklerød – hvis Geelmuydens skriverier om Juklerød-saken og diagnosen kverulant paranoia holder tilnærmelsesvis samme saklighetsnivå og sannhetsgehalt som det han presterer om fisk, har de taushetspålagte behandlere på Gaustad min oppriktige medfølelse.
Geelmuydens profesjon er kverulering – noe som blokkerer enhver meningsbærende debatt eller diskusjon. Jeg har derfor kun søkt å blottstille ham som fuskefant og løgner. Det har jeg greid hinsides all tvil. Hvis noen kaller dette karakterdrap vil jeg påpeke at det vanligvis er Geelmuyden som driver med sånt. Etter min vurdering har han begått karakterdrap på seg selv – jeg har i høyden assistert litt.
I rest my case. Niels Chr. Geelmuydens forfatterskap er dødt og maktesløst. Enhver ytterligere polemikk er derfor meningsløs, og herved avvist.
