Varselklokkene burde gå i de fleste redaksjoner når en presumptivt objektiv professor og dr. scient. ved Havforskningsinstituttet leverer et lidenskapelig partsinnlegg i favør av oppdrettsnæringen, slik Øivind Bergh gjorde i siste nummer av Journalisten. Når den samme professor karakteriserer en kritisk journalist som lidende av rabies og paranoia, ledes assosiasjonene hen til hvordan opposisjonelle tradisjonelt behandles i totalitære regimer. Kombinert med at nær sagt ingenting av det Bergh skriver medfører riktighet, finner jeg grunn til å anmode norske avisredaksjoner om å undersøke hvilke bånd som finnes mellom forskning og næringsinteresser på dette forsømte samfunnsområdet.
Seniorforsker Claudette Bethune ved Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning fastslo i 2006 offentlig at norske forskningsinstitusjoner er kjøpt og betalt av fiskerinæringen. «Vi snakker om regelrett svindel», uttalte Bethune. Hun ble straks avskjediget. Forskeren Erik Slinde opplevde at ledelsen ved Havforskningsinstituttet tok avstand fra hans upassende funn. Direktør Svein Berg i Eksportutvalget for fisk har ganske enkelt omtalt kritiske forskere som femtekolonister. Her bør det være nok å gripe fatt i for den redaksjonelle gravegruppe som vil ha SKUP-prisen i 2009.
Bergh innleder sin artikkel ved å fastslå at jeg tidligere har skrevet en bok om diagnosen kverulantparanoia. Det er feil. Ingen av mine 20 bokutgivelser har denne diagnosen som tema. Bergh påstår at jeg har talent for å selge samme avsnitt mange ganger, og insinuerer dermed at jeg lurer norske avisredaksjoner til å kjøpe samme artikkel. Faktum er at Morgenbladets redaktør, Alf van der Hagen, spurte om tillatelse til å gjengi mine morgenkåserier om oppdrettsnæringen på trykk. Dette på samme måte som Fædrelandsvennen kontaktet meg med spørsmål om de kunne få lov til å gjengi en artikkel jeg hadde skrevet om fugledød i Aftenposten. Resten av sludderet til Bergh vil jeg tilbakevise i den nummerrekkefølge han selv presenterer det:
1. Havforskeren forsøker å bagatellisere forurensningen forbundet med ekskrementer fra oppdrettsnæringen. Selvfølgelig har han rett i at også villfisk tisser og bæsjer. Problemet oppstår når man permanent anbringer 250 millioner oppdrettsfisk i trange norske fjorder. Fosfor og nitrogen frigjøres ved avføring og fôrspill. Ifølge Statens forurensningstilsyn slapp oppdrettsnæringen i 2005 ut 6200 tonn fosfor og 29.000 tonn nitrogen. Det innebærer at oppdrettsnæringen er en vesentlig større kilde til forurensning av våre kystområder enn summen av kommunale avløp og avrenning fra landbruket. Ifølge Norsk institutt for vannforskning er oppdrettsnæringen ansvarlig for 60 prosent av alle fosforutslipp. Innen 2010 forventes det en økning i utslippene på 62 prosent. Nær sagt alle seriøse fagpersoner er bekymret for den skadelige algevekst og oksygenmangel som overgjødslingen gir opphav til. Hvis havforsker Bergh ikke erkjenner at dette er et alvorlig miljøproblem, bør hans overordnede ved instituttet vurdere forsvarligheten ved å la ham inneha sin forskerstilling.
2. Etter å ha karakterisert meg som en alvorlig sinnslidende, blind og hundegalskap-rammet løgner, påstår Bergh at jeg har en lei tendens til å diskreditere, fornedre og fornærme mine meningsmotstandere. Kronbeviset består i at jeg for fire år siden i Bergens Tidende skal ha beskyldt Torbjørn Dale fra Høgskolen i Sogn og Fjordane for å ville utvide lesernes perspektiv ved å henlede oppmerksomheten på badeskum i øynene. Dermed kan det reises tvil om hvorvidt Bergh mestrer kunsten å lese innenat. Det var Thorbjørn Dale som i et leserinnlegg 28. desember 2004 anklaget meg for «å se verden med badeskum i øynene». Ja, det var endog tittelen på hans forvirrede innlegg.
3. Jeg har aldri beskrevet det som «aldeles forkastelig» at fisk dør i merdene, slik Bergh påstår. Derimot har jeg opplyst allmennheten om at det ifølge næringens egne talsmenn dør 50.000 laks i norske oppdrettsanlegg hver dag. Det innebærer at man på årsbasis står overfor mer enn 18 millioner ihjelplagede lakselik. Forskjellen består i at havforsker Bergh synes dette er en imponerende lav dødelighet, mens jeg synes det avspeiler vanvittig dyremishandling og ressurssløseri. Tross alt tilintetgjør man på denne måten hvert år flere hundre tusen tonn med fiskemel og proteiner – i en verden hvor mennesker i tusentall daglig dør av matmangel. Generelt har jeg stor forståelse for at Bergh og andre oppdrettsfantaster heller vil diskutere sauehold, men jeg ser ingen grunn til å imøtekomme dette ønsket. Hva utryddelsen av sjøfugl angår, råder det ingen tvil om at denne har dramatisert seg i nettopp samme tidsrom som oppdrettsnæringen har ekspandert. Bestanden av lomvi i norske havområder er redusert med 90 prosent i løpet av de siste 30 årene. Antall fiskemåker er i samme tidsrom redusert med 80 prosent. Norsk Ornitologisk Forening og Verdens Naturfond er ikke alene om å legge hovedansvaret for denne artsutryddelsen på oppdrettsnæringen. Ifølge forskningsdirektør Misund ved Havforskningsinstituttet er det ingen tvil om at overfisket har medvirket til fugledød. Overfisket av tobis, kolmule, øyepål og brisling, som fuglene lever av, skyldes i all hovedsak at disse tjener som fôr i oppdrettsanleggene.
4. Bergh erkjenner at «ikke alt Geelmuyden skriver er tull». Det er prisverdig at han innrømmer hvilket økende problem rømming fra anleggene utgjør, hvor lite oppdretterne gjør for å bøte på dette, og generelt hvor «pinlig lite av næringens overskudd som pløyes tilbake til forskning og sykdomsforebygging». Det siste må vel kanskje tolkes som et privat ønske om lønnsforhøyelse fra Berghs side. Kan hende synes han at det bør dryppe litt mer på slik en klokker. Men i den store sammenheng er disse innrømmelsene nesten like vidsynte i sin strukturelle selvransakelse som om konsernsjef Helge Lund skulle innrømme offentlig at petroleum under visse forhold kan avstedkomme flekker på folks klær.
5. Bergh påstår at Geelmuyden er blitt grundig bløgget og sløyet av journalist Pål Mugaas Jensen i flere utmerkede essays. Han glemmer å opplyse at Mugaas Jensen er kjøpt og betalt av oppdrettsnæringen. Mugaas Jensen er prosjektleder i det omstridte propagandaforetaket Laksefakta.no, hvor det i vinnings hensikt påviselig blir spredt grove løgner om norsk oppdrettsnæring. Så som at et kilo villfisk gir et kilo oppdrettslaks. Direktør i forprodusentselskapet EWOS, Kjetil Bjordal, har fastslått offentlig at det går med fire kilo villfisk til å produsere et kilo oppdrettslaks. Produktsjef Trygve Berg Lea i produksjonsselskapet Skretting hevder på sin side at fremstilling at et kilo oppdrettslaks krever 4,88 kilo villfisk. Selv Bellona, som Bergh i denne sammenheng liker å henvise til, mener at Laksefakta tar 300 prosent feil. Svindelen begått av Laksefakta består i at 1000 kilo fiskeråstoff gir 200 kilo fiskemel. De har, formodentlig mot bedre vitende, ganske enkelt regnet fiskemel som villfisk. Det er bedrøvelig å leve i et land hvor denne typen desinformasjon ikke straffes. Mugaas Jensen, som tidligere har brukt Håvamål og C.J. Hambro som sannhetsvitner i oppdrettsdebatten, publiserte for øvrig så sent som 29. oktober 2007 en artikkel på nettstedet Kyst.no med tittelen «Rømming kan være positivt». Det ville i hvert fall være positivt om han selv hadde hatt vett nok til å rømme.
6. Professor Bergh innrømmer at han ikke vet hva økobalanse er. Det er for alt jeg vet kanskje forutsetningen for å bli leder av faggruppe Helse ved Havforskningsinstituttet. En ressurssterk norsk avisredaksjon burde avgjort se nærmere på hvem som finansierer både Berghs og instituttets virksomhet. Bergh påstår at antibiotikabruken i norsk fiskeoppdrett er så lav at ingen seriøs mikrobiolog regner den som et miljøproblem. Generelt antyder han at antibiotikabruken er sterkt avtagende. Ifølge Folkehelseinstituttet har antibiotikabruken i norsk fiskeoppdrett økt med nærmere 200 prosent fra 1999 til 2007.
7. Bergh topper utleveringen av seg selv ved å fastslå at lakselusmiddelet cypermethrin er aldeles harmløst. De nedslående funnene som ble gjort i april 2002 ved Plymouth Marine Laboratory, og som jeg i sin tid refererte til, er ifølge Bergh siden blitt fullstendig avdramatisert. Da er det unektelig pussig at Storbritannia i 2006, etter undersøkelser utført ved forskningssenteret Cefas i Lowestoft, innførte forbud mot bruk av cypermethrin. Årsaken er ifølge laboratorieforskeren Andy Moore at en del per milliard av dette svært toksiske pyretroidet har alvorlig innvirkning på mange fiskeslags reproduksjonsevne. Cefas konstaterer at cypermethrin særlig har skadelige konsekvenser for overlevelsen til laks, sjøørret og brunørret.
8. Jeg har ikke grunnlag for å fastslå at Øivind Bergh farer med bevisst løgn. Etter å ha lest hans artikkel i Journalisten, begrenser mitt håp seg til at professoren er ved bevissthet deler av arbeidsdagen. Mot slutten av sin artikkel konstaterer Bergh at jeg ikke er noen stor skribent. Det er jeg svært lettet over. Hadde Bergh regnet meg for være en stor skribent, like stor som Mugaas Jensen, ville jeg opplevd det som dypt injurierende. Som et siste stikk, straks tiljublet av nettstedet Kyst.no hvor Mugaas Jensen er en av to ansatte journalister, fastslår Bergh at jeg er en kjendisskribent uten journalistfaglig integritet. Så må han trolig være ukjent med at jeg som foredragsholder ved Journalisthøyskolen gjennom 18 år generelt har rådet journalister fra å intervjue kjendiser. Min begrunnelse er at slike mennesker sørgelig ofte viser seg å være vesentlig mer opptatt av seg selv enn av livet. Nå innser jeg at det også finnes professorer som lider under denne tildragelse.
