NRK-journalisten Fawad Ashraf har stukket hull på flere verkebyller med sitt essay om hvordan mediene opptrådte da søsteren Faiza ble kidnappet og senere funnet drept. Den som ikke leser teksten hans, melder seg ut av samtalen om pressens etikk.
Ashraf beskriver hvor brutalt det kan oppleves av de pårørende når journalister slåss om opplysninger i en pågående kriminaletterforskning. Begrunnelsen for brutal framferd er gjerne at større medieomtale kan bidra til oppklaring. Jakten på det eksklusive kan også sukres med omtanke. Slik plantes dårlig samvittighet hos den som vegrer seg:
«Hei Fawad. Utrolig trist å høre om det som har skjedd! Føler virkelig med dere! Vi vil bidra med alt vi rår over for å hjelpe dere og politiet.» (TV 2s Jens Christian Nørve på SMS.)
Faizas bror gir overbevisende vitnesbyrd om hvordan redaksjoner kan fortrenge tydelige signaler om at man vil være i fred, og Sven Egil Omdal spør i Stavanger Aftenblad om vi kan leve med et system der pårørende i drapssaker må ansette pressetalsmenn.
Omtalen av den bortførtes privatliv og formidlingen av løse rykter, demonstrerer hvor galt det kan gå når mediene blendes av sitt eget selvbilde. Siktedes forsvarer og ekspolitimannen Finn Abrahamsen fikk spillerom for sjofelheter som iallfall i etterpåklokskapens lys burde vært utsatt for mer brutal kildekritikk.
Da Samtiden forelå, gikk mediene i forsvar. VG fastslo straks at man hadde «opptrådt i tråd med god presseskikk». TV 2s nyhetsredaktør Jan Ove Årsæther: «Pårørende må få lov til å kritisere og ha oppfatninger om vår journalistikk. Jeg har ikke hørt om dette før nå.»
Den prinsippdebatten Ashraf la opp til, blant annet om medienes bruk av lekkasjer fra avhør, forsvarertaktikk og rykter om ofrenes privatliv, ser knapt ut til å komme i gang med redaktørenes hjelp. I stedet blir vi avspist med alternativ tallfesting av feilene.
Mens sjefene skjermer merkevaren, har Ashraf navngitt reportere han mener gikk langt over streken. Det er det mest løfterike i hele sammenstøtet om mediemoral.
Det er på tide at journalister selv tar hele ansvaret for hvordan de opptrer i felten og hvordan de behandler informasjon. Har du byline, får du også ta kritikken.
Tradisjonen der journalister æres for suksesser, men dekkes av sjefene når de gjør noe dumt, stinker. Nettvaner, bloggernes personlige stemmer og medienes behov for tillit, gjør det håpløst å la redaktøren svare for feilene dine.
Det har kanskje vært litt bekvemt, men VGs Nilas Johnsen demonstrerer fordelen ved å møte kritikken uten anstand og gå i åpen dialog. Dessverre er det et stykke igjen før den nye journalistrollen blir helt forstått.
Det fikk et slående uttrykk da Klassekampen gjenga kritikk av at reporterne fikk forbli anonyme i dagsmediene etter at de var navngitt i Samtiden, og avisa selv opprettholdt diskresjonen. Dagbladet valgte den usle utveien å navngi VGs medarbeidere, men skjerme sine egne. VG framsto som en alminnelig industribedrift.
NRK valgte også å anonymisere journalistene. Et valg få medier ville gjort om miljøvernere eller idrettsfolk var kritisert under fullt navn i Samtiden.
Denne korpsånden er pinligere enn når den omslutter leger og politifolk, selv om den kanskje gjør mindre skade. Den har også svakere begrunnelse. Pressen forlanger åpenhet på nær sagt alle områder, og må gjøre det for å fungere, både ideelt og kommersielt. Da nytter det ikke å legge slør over egen virksomhet. Her er ingen virkelige forretningshemmeligheter, bare bekvemmelighet og et forkvaklet syn på hva en journalist bør være.
Det er avgjørende for medienes framtid at vi vinner gehør for at journalistikken har troverdighet og er nyttig for flere enn yrkesutøverne. Da vil vi bedre tåle uenighet når viktige hensyn kolliderer. På sikt kan også integritet og etikk vise seg viktig for betalingsviljen.
Disse egenskapene er individuelle, og de forsås slik av andre. Hele mediebransjen vil være tjent med at journalistene stilles tydeligere til ansvar for sine valg, og vil selv ha all nytte av å konfronteres direkte med våre kritikere. Så kan redaktørene heller gjøre viktigere arbeid enn PR.
