«Julie» meldte ifra til DN:
– Etter at jeg hadde stressa med å sjekke i ei ukes tid, resignerte jeg jo bare

Dette er kapittel 3 i en dokumentar i tre deler. Les kapittel 1 her og kapittel 2 her.

Sent 2017 var hele Dagens Næringsliv-redaksjonen (DN) samla til allmøte.

Flere kilder som var tilstede på møtet, har beskrevet det for oss:

Det var noe som ulma i redaksjonen. Over tid hadde det bygget seg opp en misnøye blant de ansatte.

Samla i deskområdet skulle redaksjonen orienteres om intern innsats rundt mangfold og kjønnsbalanse. Daværende konsernsjef Gunnar Bjørkavåg hadde metoo-høsten 2017 rota det til med uttalelser om den manglende kjønnsbalansen i NHST-ledelsen, og blant annet utfordret VGs Hanne Skartveit til «IQ-test eller padletur».

I løpet av møtet tok en av DN-journalistene ordet, og sa noe som skal ha gjort inntrykk på mange. Om en fryktkultur i DN, at det opplevdes som vanskelig for mange å melde ifra, og at arbeidsmiljøet måtte tas tak i.

Etterpå ble det stille i mengden. Så var det flere som uttrykte støtte til budskapet.

Kort tid etter, tidlig i 2018, ble den første arbeidsmiljøundersøkelsen på flere år gjennomført.

– Helt katastrofe

Mange kilder beskriver resultatene på denne undersøkelsen som svært dårlige.

– Det var helt katastrofe. Rødt på alle parametere. Paradokset var at folk syntes de hadde kule, interessante jobber, og var fornøyde med kollegaene sine. Undersøkelsen pekte ikke på mellommenneskelige problemer «på gulvet» i redaksjonen, heller tvert imot, sier en kilde, som ikke ønsker å uttale seg åpent.

Kilden oppsummerer resultatene slik:

– Det handla om forholdet til lederne, og om hvordan den øverste ledelsen behandla andre ledere og medarbeidere.

Samme kilde mener det hører med til historien at DN har kommet langt siden undersøkelsen i 2018, og at kulturen for å melde ifra er en helt annen.

– Nå har vi medarbeiderundersøkelser med jevne mellomrom. Det jobbes med problemer, og vi har faktisk et system for å ta tak i ting. Det er bra, men synd det ikke skjedde før. Det måtte en oppvask til.

Fikk klar beskjed

DN har siden dette gjennomført flere undersøkelser, en tilsvarende i 2020 og en mindre «pulsmåling» i 2019.

– Høsten 2017 fikk jeg klar beskjed fra medarbeidere om at arbeidsmiljøet i DN ikke var bra, skriver sjefredaktør Amund Djuve til Journalisten i en e-post, og legger til:

– Medarbeidere, tillitsvalgte, verneombud og ledere bidro svært konstruktivt til at vi begynte å jobbe med dette på en ny måte. Arbeidsmiljøundersøkelsene i 2019 og 2020 har vist betydelig framgang på flere områder sammenligna med 2018, men vi er ikke i mål.

DNs sjefredaktør har ikke ønska å stille til intervju med Journalisten, men har sendt oss kommentarer på e-post.

Han har bare svart på et utvalg av spørsmålene vi sendte.

Timesvis med samtaler

Det har nå gått over ett år siden Journalisten begynte å jobbe med denne saken.

Da vi satte i gang med å undersøke «Ninas» historie, som vi forteller i kapittel 1 og kapitel 2, var det flere som fortalte oss om egne, dårlige opplevelser i avdelinga hun jobba i.

Gjennom timesvis med samtaler har vi snakka med 25 personer som er, eller har vært, tilknytta denne avdelinga i DN for å få et helhetlig bilde.

Personene er både kvinner og menn, og både nåværende og tidligere fast ansatte, vikarer og frilansere.

I tillegg til de 25 tilknytta avdelinga, har vi også snakka med et titalls kilder i og utenfor DN, for å utfylle, nyansere eller verifisere det de har fortalt.

Av de 25, har åtte personer tilknytta avdelinga latt seg sitere i denne saken, direkte eller indirekte. Alle ønsker å være anonyme i saken, men to av kildene er kjente for DN, «Nina» og «Julie».

Det er også noen som ikke har ønska å snakke med Journalisten i det hele tatt, heller ikke på bakgrunn, om hvordan de synes det er å jobbe i DN-avdelinga.

En vanskelig e-post til sjefredaktøren

Det var i august 2018 at Julie meldte ifra om lederen for avdelinga som Nina også hadde jobba i.

Dette var et drøyt halvår etter oppvaskmøtet i hele DN-redaksjonen, der ansatte fortalte om fryktkultur og at det var vanskelig å melde i fra.

Julie sendte en e-post til sjefredaktør Amund Djuve, med kopi til daværende klubbleder i Norsk Journalistlag (NJ), Anita Hoemsnes.

– Jeg brukte kjempelang tid på å formulere det varselet. Og bare det å sende det, kosta meg mye. Det føltes som om jeg risikerte en hel del ved å varsle.

Det sier Julie til Journalisten. Hun hadde vært tilknytta avdelinga, i fire år som vikar og frilanser. Da hun sendte e-posten, hadde hun ikke jobba i DN på et års tid.

Hun ønsker å være anonym utad, og vi har gitt henne navnet «Julie». Journalisten kjenner identiteten hennes, det samme gjør DN-ledelsen og avdelingslederen hun meldte ifra om.

Ordet «varsel» var brukt i emnefelt på e-posten til Djuve, og den starta med «Dette er et varsel» og navnet på lederen for avdelinga. Journalisten har sett e-posten.

– Jeg slet med å balansere hva som var greit å skrive og ikke. Jeg ville jo ikke skrive noe som kunne skade andre eller som var urettferdig på noen måte, sier Julie.

E-posten handla først og fremst om egne opplevelser med avdelingslederen, men hun beskrev også det hun kaller en «taushetskultur» blant kollegaene hun hadde i avisa.

Hun opplyser samtidig i e-posten at hun har vært svært nær Nina gjennom hennes opplevelser, som Journalisten beskriver i kapittel 1 og 2.

– Hadde virkelig forventa at de ville respondere

Da hun hadde sendt e-posten, sjekka Julie innboksen mange ganger om dagen.

Ingen svar.

Hun sjekka om hun hadde rett adresse, lurte på om hun kunne ha sendt feil.

E-posten ble avslutta med ei oppfordring til Djuve om å ringe henne hvis noe var uklart.

Det gjorde ikke sjefredaktøren. Ei heller svarte han henne skriftlig.

36 dager senere kom svaret fra DN, signert personalsjef Gry Refsnes, som Journalisten har sett:

«Beklager sent svar fra vår side. Vi følger opp denne saken internt og kommer tilbake til deg dersom vi har spørsmål.»

DN kom ikke tilbake til henne.

– Etter at jeg hadde stressa med å sjekke i ei ukes tid, resignerte jeg jo bare. En del av meg hadde virkelig forventa at de ville respondere. Jeg trodde nesten de måtte det, at det var en del av prosedyren.

Julie hørte heller aldri noe fra NJ-klubben.

Daværende klubbleder Anita Hoemsnes bekrefter overfor Journalisten at hun sto på kopi til denne e-posten.

Hun forteller at det ikke føltes naturlig for henne å svare på den, ettersom den var retta direkte til sjefredaktør Amund Djuve, og teksten blant annet innledes med «Kjære Amund». Utover dette ønsker ikke Hoemsnes å kommentere henvendelsen.

– Undersøkte grundig

Djuve har ikke ønska å stille til muntlig intervju i denne saken. Han skriver dette om e-posten han mottok fra Julie:

– Vi undersøkte grundig de opplysningene vi fikk i denne e-posten fra en frilanser. Det var ikke et varsel i lovens forstand, men vi behandla det som en bekymringsmelding som vi tok alvorlig. Det pågikk parallelt en oppfølging av arbeidsmiljøundersøkelsen i DN, med støtte fra organisasjonspsykologer i Stamina, skriver Djuve.

– Den mer generelle kritikken i henvendelsen ble ivaretatt i denne prosessen. Jeg ser at henvendelsen ikke ble besvart før det hadde gått 36 dager, det var for lang tid og det beklager jeg.

Journalisten har stilt oppfølgingsspørsmål om hvordan de kunne undersøke opplysningene grundig, siden de ikke tok kontakt med Julie.

Djuve har ikke svart Journalisten på dette spørsmålet.

«Taushetskultur»

Flere av Journalistens kilder, som er eller har vært tilknytta den samme avdelinga, mener det ikke nytter å melde ifra om problemer, verken til lederen for avdelinga eller til øverste ledelse.

– Jeg føler at folk lukker ørene, og at jeg også blir en del av det, sier en person til Journalisten.

– Det er et systemproblem, men også et individproblem. Hovedproblemet er at systemet beskytter individet, sier en annen kilde, og fortsetter:

– Ting blir skjøvet under teppet og ingenting skjer. Sånn er det med alt av prosesser der. Det er ingen interesse i å ta tak i ting. Det er nesten bedre at folk slutter enn at noe tas tak i. Det tror jeg er følelsen folk sitter igjen med i avdelinga.

Julie beskrev også noe av det samme i e-posten til sjefredaktøren:

«Jeg opplever at det er en taushetskultur på huset og at de vanskelige opplevelsene stort sett snakkes om oss [***] imellom. Idet ligger det en frykt for å straffes for å uttrykke misnøye».

Ingen av dem vi har spurt har ønsket å uttale seg åpent i Journalisten om arbeidsmiljøet i avdelinga – bortsett fra uttalelsene fra klubbledere og ledelse.

Kildene viser blant annet til at det er for vanskelig å snakke høyt om problemene, at DN er «knallharde», at de ikke tror det vil komme noe godt ut av det, og at de frykter det vil få negative konsekvenser for dem om de snakker.

Enkelte i avdelinga beskriver imidlertid at de har fått god hjelp og støtte i vanskelige situasjoner.

Har sett et mønster

Julie var student da hun begynte å jobbe i DN. Hun beskriver et vennskapelig forhold med avdelingslederen i starten, samtidig som han veiledet henne i jobben.

– Han var den første sjefsfiguren i denne bransjen for meg, og selvsagt betydde tilbakemeldingene hans mye. Han kunne for eksempel fortelle meg at mulighetene jeg fikk, ikke nødvendigvis handlet om at jeg var flink nok, men at han tok en sjanse med meg. Derfor følte jeg ofte på en slags takknemlighetsgjeld overfor ham, sier hun.

Journalisten har hatt samtaler med flere personer Julie betrodde seg til mens hun jobba i DN og i prosessen med å sende e-posten til Djuve et år senere. De bekrefter at hun fortalte dem om sine opplevelser og om denne e-posten.

Julie forteller til Journalisten at det er vanskelig å sette ord på det hun har opplevd, fordi det problematiske, ifølge henne, ikke kun har vært store, konkrete enkelthendelser, men summen av mange små og subtile opplevelser.

Hun har i ettertid sett et mønster i hvordan avdelingslederen behandla henne, forteller hun.

– Han kunne si ting som fikk meg til å føle meg helt ubrukelig, deretter snudde han, framsnakka meg og «tok meg inn i varmen igjen», sier hun.

I e-posten til Djuve forklarer Julie hva hun mener med dette, blant annet ved å nevne en konkret episode. Til Journalisten sier hun:

– Da jeg jobba for DN, opplevde jeg ofte en usikkerhet og tvil, som jeg ikke opplevde for andre oppdragsgivere. Det er først i ettertid at jeg ser hvor tydelig forskjell det var. Og at utryggheten min ikke handla om oppgavene var godt nok løst, men hvordan han ville ta dem imot.

Journalisten har spurt om intervju og har forelagt Julies historie til avdelingslederen. Lederen har ikke kommentert Julies historie konkret, men har svart med en generell kommentar til hele dette kapittelet. Les svaret lenger ned i saken.

Fikk kritikk

Avdelinga Julie jobba i hadde dårlige resultater på arbeidsmiljøundersøkelsen i 2018, har en rekke kilder fortalt oss.

Etter dette ble de ansatte i avdelinga samla for å snakke om hva som var utfordrende. Samtalen ble ledet av en innleid organisasjonspsykolog.

Her skal flere av de ansatte svært tydelig ha lufta sin frustrasjon over arbeidsmiljøet og lederen for avdelinga. Lederen var selv tilstede, men har ikke kommentert dette møtet i sitt svar til Journalisten.

Djuve skriver til Journalisten at han ikke kan gå inn på resultatene til de ulike avdelingene.

– Det som skjer etter arbeidsmiljøundersøkelser er at funnene diskuteres i avdelingene og at det lages planer for å bevare det som er bra og iverksette tiltak i samarbeid med medarbeiderne for å ta tak i det som ikke er bra, skriver han.

– Mitt ansvar

Han peker på at de har tatt tak i «tilbakemeldingskultur, møtestruktur, intern informasjon, strategiarbeid, organisering og arbeidsflyt siden 2017».

I 2018 og 2019 har de også hatt et obligatorisk lederutviklingsprogram for alle lederne i avisa.

– Vi er ikke ferdige med dette, og jeg er glad for at vi har en god dialog med de tillitsvalgte om veien videre. Utvikling av et bedre arbeidsmiljø er et pågående arbeid. Det er mitt ansvar.

Djuve skriver at de har vært gjennom en betydelig omstilling og omorganisering de siste årene.

– I en slik periode må ledelsen følge ekstra nøye med på de belastninger det kan påføre de ansatte. Dette burde vi tatt med større alvor på et tidligere tidspunkt.

Både omorganisering og sluttpakkerunder har gjort at noen har slutta i avdelinga og andre har kommet til, og ansattgruppa er derfor ikke helt den samme som den var i 2018.

– Vond klump i magen

I omorganiseringa har lederkabalen også blitt lagt på nytt. Avdelingslederen som Julie meldte ifra om, fikk da utvida personalansvar.

Alle de åtte kildene som har latt seg sitere, direkte eller indirekte, i denne saken, beskriver å ha hatt et problematisk forhold til lederen for avdelinga. Disse inkluderer Nina og Julie, som DN kjenner identiteten til.

De seks anonyme kildenes beskrivelser er sammenfallende med Ninas og Julies.

De direkte sitatene som gjengis uten navn, kommer fra andre kilder enn Nina og Julie.

Når vi bruker begreper som «flere personer» og «en rekke personer», er det alltid minst fire som har bekrefta opplysningene, men som oftest flere.

– Jeg opplever ham som jeg opplevde dem som mobba meg på ungdomsskolen. Jeg får en vond klump i magen. Det er akkurat sånn, sier en kilde om lederen for avdelinga.

En rekke kilder forteller at de har blitt usikre av avdelingslederen, og flere av disse sier at han har skjelt dem ut eller fått dem til å gråte på jobb. Andre bekrefter at de har sett kollegaer gråte.

Attpåtil forteller Journalistens kilder om ei avdeling med et vedvarende vanskelig arbeidsmiljø. Et arbeidsmiljø flere riktignok mener har blitt bedre de siste par årene, men at det fortsatt er utfordringer.

Dette kommer også fram i den seneste arbeidsmiljøundersøkelsen, gjennomført i 2020.

Lønnsledende Skup-vinnere

På påstanden «jeg sier til mine venner at dette er en god organisasjon å jobbe i», kommer avdelinga under snittet for arbeidslivet generelt.

De samlede svarene på denne påstanden kommer langt inn i «rødt felt», som indikerer en betydelig lavere skår enn normalt.

Dette til tross for at Dagens Næringsliv lenge har vært sett på som en prestisjefull arbeidsplass av mange.

Det er en redaksjon der det lages kvalitetsjournalistikk og som flere ganger har vunnet Skup-prisen, senest for avsløringer om selskapene Boligbygg og Tidal i 2018 og 2019.

I disse årene var også DN-journalistene de journalistene som tjente best her i landet.

Resultatene av undersøkelsen er delt inn i tre felt – rødt, gult og grønt:

• Gult felt viser normalresultater for arbeidslivet
• Grønt felt indikerer betydelig høyere skår enn normalt
• Rødt felt indikerer betydelig lavere skår enn normalt

Svarene til avdelinga kommer ikke innenfor grønt felt i denne undersøkelsen.

Normalresultatene er basert på svarene fra 30.000 arbeidstakere som har svart på samme type undersøkelse de to siste årene. På enkelte spørsmål er svarene for avdelinga i stedet sammenligna med svarene fra hele DN.

I avdelinga fikk 17 personer spørreskjemaene til undersøkelsen. Mellom 76 og 82 prosent av disse svarte på de ulike spørsmålene.

Misfornøyd med øverste ledelse

I undersøkelsen kommer det fram at det er en gjennomgående misnøye med øverste ledelse i Dagens Næringsliv blant de ansatte i denne avdelinga.

De er mer misfornøyd med øverste ledelse enn hva resten av de ansatte i avisa er.

De er også mer misfornøyd med øverste ledelse (rødt felt), enn med sin avdelingsleder (gult felt), i undersøkelsen under ett.

Svarene deres havner blant annet inn i det røde feltet, altså dårligere enn normalskår:

• på spørsmål om ansatte blir behandla rettferdig i organisasjonen og av sin nærmeste leder
• på spørsmål om konflikter blir håndtert på en god måte
• på spørsmål om arbeidsplassen er preget av trygghet og tillit
• på spørsmål om de gleder seg til å gå på jobb

Navigerer seg rundt

Flere kilder forteller til Journalisten at de på ulike måter har prøvd å navigere seg rundt det de opplever som utfordrende eller problematisk i avdelinga og med lederen for avdelinga.

En del sier at de bevisst unngår, eller har unngått, å forholde seg til avdelingslederen på jobb – så langt det er mulig å unngå sin egen sjef.

– Jeg prøver selv å ikke ha noe med ham å gjøre. Det er min tilnærming, sier en kilde.

– Jeg har ingen anelse hvor jeg har ham, sier en annen, og presiserer senere:

– Bare det å si ifra at jeg ikke kommer på jobb, synes jeg har vært vanskelig.

– Som leder gjør jeg feil

Det er også flere som forteller at avdelingslederen i perioder har ignorert dem og unngått helt å snakke til dem. Julie sier hun ikke selv har opplevd dette.

Flere sier også de er redd ham.

Andre bekrefter overfor Journalisten at avdelingslederen på tomannshånd har snakket nedsettende til dem om andre ansatte eller ledere i avisa.

– Det gjorde at jeg etter hvert lurte på hva det var han sa bak min rygg, når jeg ikke var der, sier en av kildene.

Avdelingslederen har ikke ønsket å stille til intervju, men har svart på Journalistens henvendelser med følgende kommentar, som han ba om å få gjengitt «uredigert og i sin helhet»:

– Beskrivelsene av meg som leder synes jeg er vanskelige å lese. Som leder gjør jeg feil, sikkert hver eneste uke. Vi er en avdeling som de siste årene har jobba hardt for å få til en nødvendig omstilling. Jeg er stolt av medarbeiderne og hvordan de har jobba for å få til dette, skriver han.

Om arbeidsmiljøundersøkelsene skriver avdelingslederen:

– I forbindelse med arbeidsmiljøundersøkelsen for 2018 fikk jeg kritikk. Etter det har jeg bevisst jobba for å utvikle meg. I tillegg har medarbeiderne og jeg sammen jobba for å forbedre arbeidsmiljøet.

Han fortsetter:

– Medarbeiderundersøkelsene fra de siste to årene og oppfølginga av dem, gir ikke det samme bildet som Journalisten, men jeg skal være den første til å innrømme at vi ikke er i mål. Nå jobber DN og jeg sammen med HR og tillitsvalgte for å sikre at vi har et riktig bilde av nå-situasjonen.

Journalisten har stilt en rekke spørsmål om arbeidsmiljøundersøkelsene og oppfølgingen av den. Mange av spørsmålene har lederne valgt å ikke svare på. Alle svarene deres er tatt med i saken.

Ulike meninger

Journalisten har også snakka med enkelte blant de 25 tilknytta avdelinga, som i dag stort sett er fornøyde med å jobbe der, og ikke har noe å utsette på avdelingslederen. Enkelte beskriver ham også som faglig sterk.

Et par personer tar selvkritikk, og mener deler av utfordringene i avdelinga kan skyldes manglende entusiasme fra mange av de ansatte.

Et par peker også på at det for mange kan være utfordrende å tilpasse seg alle endringene som har skjedd i mediebransjen de siste årene, også konkrete endringer internt i DN. Disse tror det kan være vanskelig å lede ansatte gjennom slike endringer.

Resultatet på spørsmål om forholdet mellom de ansatte og lederen, er en kilde til stress, kommer så vidt inn i gult felt på undersøkelsen, som altså indikerer normalskåren for arbeidslivet.

På spørsmål om selve arbeidet, havner svarene fra avdelinga oftere i det gule feltet.

Dette inkluderer spørsmål som

• om de kan få støtte og hjelp fra leder i arbeidet, hvis de trenger det.
• om leder liker å diskutere nye ideer
• om leder inspirerer andre med sine framtidsplaner
• om han oppmuntrer til nytenkning

Reagerer på Journalistens framstilling

Sjefredaktør Djuve skriver at han mener Journalisten tegner et bilde av et arbeidsmiljø i ei avdeling som verre enn det arbeidsmiljøundersøkelsene de siste to årene har vist.

– Utover dette kan ikke jeg diskutere arbeidsmiljøet i enkeltavdelinger. Det skal være trygt å melde fra i DN. De utfordringene vi måtte avdekke framover i samarbeid med våre tillitsvalgte, vil vi følge opp internt, skriver Djuve.

– Når det er lav skår for øverste ledelse, så er det noe vi må jobbe beinhardt i min ledergruppe for å forbedre, skriver han og viser til tiltak han nevnte tidligere.

Djuve forsvarer lederen for den omtalte avdelinga, og er kritisk til Journalistens framstilling av ham.

– Vi har i flere år arbeida systematisk med arbeidsmiljøet i hele DN. Jeg reagerer på at Journalisten på sviktende grunnlag velger å henge ut en enkelt leder for et arbeidsmiljø vi jobber med i fellesskap og som er mitt ansvar, skriver sjefredaktøren, og fortsetter:

– Materialet dere har oversendt fremstår som et karakterdrap på en lett identifiserbar leder i vår bedrift. Beskrivelsene er abstrakte og unyanserte og umulig å forsvare seg mot for en dyktig kollega som har stått i spissen for en viktig og krevende omstilling, sier Djuve, og understreker:

– DN står i en utfordrende endringsprosess, og bedriftens ledere har min fulle tillit.

– Ikke i mål

Nåværende NJ-klubbleder i DN, Ida Riisnæs, svarte oss også skriftlig, med en generell kommentar, som åpner med:

– Det som særpreger det å jobbe i DN er at vi har fantastisk mange flinke kolleger som sammen skaper et produkt vi er stolte av å levere hver dag. Det betyr ikke at det er friksjonsfritt. Som i de fleste redaksjoner, kan det oppstå diskusjoner og konflikter, skriver hun.

Riisnæs beskriver også et omfattende arbeid i etterkant av arbeidsmiljøundersøkelsen i 2018.

– Vi er ikke i mål med det, og har stadig ting vi kan bli bedre på. I disse korona-tider, der de aller fleste jobber hjemmefra, er det krevende å gi noen beskrivelse av hvordan arbeidsmiljøet i DN utvikler seg. Mitt inntrykk som klubbleder er at de aller fleste savner kollegaene sine og gleder seg til å komme tilbake på jobb.

Heller ikke i dag

Et godt arbeidsmiljø er avgjørende for både trivsel og produksjon i en redaksjon, og på hvilken som helst annen arbeidsplass.

For Nina fikk et dårlig arbeidsmiljø alvorlige konsekvenser.

Siden hun slutta i DN har avisa jobba systematisk med arbeidsmiljøet, ifølge sjefredaktør Amund Djuve.

Likevel er det ennå sånn at ansatte i denne avdelinga i mindre grad mener arbeidsplassen er prega av trygghet og tillit, sammenligna med andre norske arbeidstakere, viser 2020-undersøkelsen.

Djuve påpeker også at det skal være trygt å melde fra i DN.

Likevel forteller kilder oss at de ikke opplever det slik, heller ikke i dag.

KAPITTEL 1:

Over flere år mottok DN-ansatte trakasserende SMS-er fra noen med kjennskap til innsiden av redaksjonen. Ingen har klart å finne ut hvem

KAPITTEL 2:

Da «Nina» meldte ifra, gikk det ikke som hun hadde forventa