Journalistene Kjetil Sæter (til venstre) og Knut Gjernes har jevnlig møttes på kafféen Evita for å planlegge neste skritt i arbeidet med Boligbygg-saken. Foto: Glenn Slydal Johansen
Journalistene Kjetil Sæter (til venstre) og Knut Gjernes har jevnlig møttes på kafféen Evita for å planlegge neste skritt i arbeidet med Boligbygg-saken. Foto: Glenn Slydal Johansen

DN-journalistene Knut Gjernes og Kjetil Sæter dykket dypt ned i dokumenter i Boligbygg-saken, samtidig var feltjournalistikken særdeles viktig

– Vi har vært i boligbobla. Bokstavelig talt.

Published   Updated

13. oktober publiserte Dagens Næringsliv (DN) dokumentaren om hvordan Oslo kommunes selskap Boligbygg kjøpte eiendom for over 220 millioner kroner fra konkursgjengangere. Flere personer skaffet seg milliongevinster på kjappe videresalg av eiendom til kommunen.

Siden publisering har redaksjonen fulgt opp, og nå en måned senere ruller saken fortsatt i DNs spalter. Saken har fått store konsekvenser med intern og ekstern granskning av Boligbygg. Både Økokrim og skattemyndighetene undersøker om det er begått lovbrudd i saken.

Men selve saken startet i januar med et tips til DNs journalist Knut Gjernes.

– Det gikk ut på at en navngitt person hadde vært litt løsmunnet og sagt at noen hadde tjent mye penger på å selge eiendom til Oslo kommune. Og at vi burde sjekke bakgrunnen deres, sier Gjernes.

Vi møter han og kollega Kjetil Sæter på kaféen Evita på Grønland i Oslo, et steinkast bortenfor DNs hovedredaksjon. På denne kaféen har de to journalistene møttes jevnlig for å planlegge neste skritt i saken de begynte å nøste opp i fra januar, og har jobbet fulltid med siden mai.

Jobbet i det stille

– Vi tar kontakt med personen vi har fått navnet på og sjekker ut hva vedkommende sier og hvem det er. Det handler om å få kontroll på kilden, finne ut at personen snakker sant og er troverdig. Og når kilden først har sagt A, er det vanskelig for kilden ikke å si B. Det handler litt om å binde kilden til masten.

I denne første fasen av arbeidet skaffet journalistene seg kunnskap ved å lese tidligere artikler om Boligbygg. Det var blant annet skrevet at kommunen skulle bruke milliarder av kroner på å kjøpe leiligheter på det åpne markedet.

– Derfor skjønte vi ikke hvordan noen kan tjene mye penger hvis de tilfeldigvis selger til kommunen. Og en ting er å selge én leilighet. Her var det solgt flere. Da var det noe med systemet vi måtte sjekke ut, sier Sæter.

Dermed gikk arbeidet over i fase to der det handlet om å dokumentere at kommunen hadde kjøpt leiligheter - og som det etter hvert skulle vise seg, bygårder - på det lukkede markedet. Men det var et møysommelig arbeid for journalistene å finne de uregelmessige handlene blant kommunens 11.000 registrerte eiendommer i Oslo. Særlig ettersom tipset gikk ut på at det var brukt blankoskjøter, som er midlertidige kontrakter på eiendomshandel uten tinglysing i offentlige registre.

– Det som gjorde at vi likevel ganske kjapt fikk noen treff var at denne ene personen, den svenske snekkeren Carl Thomas Andersson, hadde tinglyst noen av leilighetene på sitt navn. Der kunne vi se at han hadde eid leilighetene veldig kort tid med en formidabel gevinst. Det var en bekreftelse på at han hadde solgt til Oslo kommune.

Journalistene jobbet på dette tidspunkt i det stille. De var veldig oppmerksom på at ikke noen av undersøkelsene de foretok ville utløse alarmklokker hos de som ble undersøkt.

Med Anderssons navn finner de også flere interessante opplysninger om ham, blant annet at han har konkurshistorikk. Men spørsmålet om hvordan en snekker kan handle for slike millionbeløp reiser spørsmålet om bakmenn.

– Du ser at det må være noe penger her et sted. Han har jo ikke råd til å handle så mye basert på inntekten og inntekten han har til rådighet.

– Hvem finansierer dette? Hvem er hjernen? var spørsmål vi stilte oss, sier Gjernes.

Bygget unik eiendomsdatabase

I denne fasen bygget DN-journalistene sin egen database over kommunens eiendommer i Oslo. Som kjent er det mulig å søke på eiendommer og hvem som eier dem, men nær umulig å ved hjelp av et navn søke opp hvilke eiendommer vedkommende har eid tidligere.

– Vi ville vite hvilke eiendommer Oslo kommune har kjøpt siden 1. januar 2015. Derfor fikk vi et selskap med større tilgang til å kjøre utdrag til en Excel-fil. Så spesifiserer vi at vi er interessert i hvem som var panthavere, altså hvem som har lånt ut penger på disse eiendommene. Og hvem det er som har hatt oppgjør på de. Vi lette etter fellesnevnere som spesielle advokater som går igjen som oppgjørsansvarlige. Og det var det, sier Sæter.

Mer nøyaktig om hvordan databasen er bygget opp, og hvordan de jobbet for å lage den, mener de er for tidlig å fortelle mer om.

– Vi har egentlig ikke så lyst til å gå detaljert inn i metodene ettersom vi fortsatt står oppe i saken. Men det blir kanskje noe vi kommer tilbake til i metoderapporten.

– Så dere kommer til å nominere arbeidet deres til Skup?

– Det er ikke noe vi har tenkt så mye på hittil. Men vi pleier jo gjerne å gjøre det når vi er fornøyd med en sak, sier Gjernes.

Fram til sommerferien jobbet de to journalistene samtidig med å identifisere Øyvind Hornnæss og finne hans forbindelser til Andersson.

– Det er et poeng med å bruke en stråmann at det skal være nesten umulig å finne bakmannen. Derfor tenkte vi det var viktig å jobbe slik at ingen visste om det. At vi jobbet i det skjulte. Saken vår har vist at tilstedeværelse kan vise tilknytninger gjennom å følge med på hva folk gjør og se hvem som møter meg.

– Dere spanet?

– Jeg vil ikke bruke ordet spanet, men vi fant ting som ikke kan dokumenteres gjennom et papir.

Feltjournalistikk

Journalistene vil slå et slag for å jobbe journalistisk ute i felt, treffe kilder, bruke tid med kilder og også observere kilder.

– Denne saken er 50 prosent datadrevet og 50 prosent old school journalism, sier Sæter.

– Poenget er at skal du ha skikkelig bruk for datajournalistikken, så må du ha kilder som forteller deg noe om hvor du skal lete og hva du skal lete på, føyer Gjernes til.

De forteller at tilstedeværelse i denne saken altså slett ikke bare har handlet om å lage scener, men om observasjon som metode i seg selv. Og de viser til bildet de publiserte av et whiteboard med tekst på leiligheter i en Holmenkollen-leilighet, møtet mellom snekkeren og en Boligbygg-ansatt og en telefon som en ikke-navngitt kilde fikk fra snekker Andersson samtidig som journalistene var sammen med kilden.

– Det var helt tilfeldig at det skjedde.

– Så telefonsamtalen var ikke satt opp på noen måte?

– Den var ikke avtalt på noen måte. Den scenen og den dokumentasjonen fikk vi fordi vi var ute i felten, sier Gjernes.

– Jeg har holdt på med denne type journalistikk lenge, og dette var svært overraskende. Det er sjelden man opplever sånn, sier Sæter.

Uarkiverte dokumenter 

En annen metode journalistene har brukt mye er sosiale medier. Flere av hovedpersonene er ikke selv på Facebook, men de har kunnet identifisere steder hvor de har vært gjennom søk på koner eller venners Facebooker og instagramkontoer, som den omtalte turen til New York.

Straks journalistene var tilbake på jobb fra sommerferie, begynte arbeidet med fase 3, innsynsfasen overfor Boligbygg. De visste ikke om alarmen hadde gått noe sted på dette tidspunktet, men de mener at den ikke har gjort det.

– Jeg vet ikke hvor mange mailer jeg har med Boligbygg etter sommeren. Det er kanskje 100, sier Sæter.

Innsynsprosessen begynte bredt. De spurte ikke etter bestemte personer eller adresser, men om en oversikt over alle leiligheter de har kjøpt.

Etter hvert som de får innsyn, ser de den opp mot de opplysningene de allerede sitter på. Så ber de om å få innsyn i enkeltleiligheter for å finne kjøpsdatoer og hvem som har hatt oppgjøret. Det vanskelige var at Boligbygg ikke hadde et journalsystem som journalistene er vant til å møte i departementer eller store offentlige etater.

– Vi skjønte fort at mange av dokumentene vi spurte etter ikke var arkivert eller loggført. 

Journalistene kaller det et gjennombrudd da Boligbygg i slutten av august innrømmer overfor DN at de ikke har takst på tre leiligheter. Det betyr også at leilighetene ikke er kjøpt på det åpne markedet. 

Det er kun én ting journalistene får nei til fra Boligbygg, og det er hvilke personer som har vært på befaring på ulike eiendommer. 

– Vi har stort sett fått det vi har bedt om. Problemet er at det kunne være mangelfullt. 

Journalistene ba også om innsyn konkret på leilligheter som de visste var kjøpt på det åpne markedet, som stikkprøver for å se hvordan disse handlene var gjennomført. 

– Vi tar stikkprøver. Og der er det masse dokumentasjon med journaler, takster og mailer.

Nettavisen omtalte også Boligbygg-saken, rundt én måned før Dagens Næringsliv publiserte hovedreportasjen. Nettavisen skrev i september flere saker, blant annet om at kommunen hadde kjøpt eiendom til priser langt over takst ved hjelp av mellommenn.

Nå nærmer journalistene seg skrivefasen, som med unntak for scener og notater starter rundt to uker før publisering i midten av oktober.

– Vi kan ikke trykke før vi er ferdig. Det er det spesielle med å være gravejournalist og bruke lang tid. Vi kan ikke bare rushe ut dette. Vi må fullføre jobben, sier Gjernes.

– Familien min er glad for at det denne gangen var reportasjereiser til Asker, Sandvika og Askim, og ikke Sør-Amerika, sier Sæter.

Journalistene Kjetil Sæter (til venstre) og Knut Gjernes forteller om boligbygg-avsløringen i Dagens Næringsliv. De satt på kaffebaren Evita og jobbet. Foto: Glenn Slydal Johansen
Journalistene Kjetil Sæter (til venstre) og Knut Gjernes forteller om boligbygg-avsløringen i Dagens Næringsliv. De satt på kaffebaren Evita og jobbet. Foto: Glenn Slydal Johansen

Internrevisjon

Et annet gjennombrudd skjedde i Askim hos en bobestyrer etter en konkurs. Der fant journalistene dokumentasjon på at Carl Thomas Andersson hadde betalt en sum til boet på vegne av Øyvind Hornnæss.

– Da vi dro derfra føler vi at det var det første store gjennombruddet, sier Gjernes.

– Men senere viste det seg at vi fant så mye mer, så det var bare så vidt at vi brukte dette funnet. Når vi ser på alt arbeidet vi har lagt ned og steinene vi har snudd, sånn i ettertid, så skjønner vi nesten ikke hvordan vi orket.

Sæter legger til at i motsetning til tidligere da journalisten kunne gå ut på byen fredag etter å ha levert en omfattende reportasje, kreves det nå oppfølgere gjennom helgen.

Hun er verdens beste leser

Og meget pirkete

– Vi tuller med at vi nesten må ha litt autistiske trekk for å drive med dette. Repetetive handlinger, monomani og et usosialt liv. Vi var inne i en boligboble, bokstavelig talt, sier Gjernes.

Før publisering gikk reportasjen gjennom den såkalte revisjonen internt på huset.

– Vi hadde et manus klart før høstferien. Men hos oss er det en solid gjennomgang som kan ta opp mot to uker. Den består av DNs redaktører, DNs advokater og djevelens advokater.

Journalistene skryter av featureredaktør Gry Egenes.

– Hun er verdens beste leser, sier Gjernes.

– Og meget pirkete, skyter Sæter inn.

– Hun har falkeblikk. Det nytter ikke å satse på at hun ikke legger merke til noe.

– Det er sjanseløst. Du blir selvfølgelig avkrevd all type dokumentasjon fra redaktørene.

Tilbakeviser razzia-avtale

Ikke lenge etter publisering hadde offentlige etater razzia mot tre adresser i saken. Da var DN tilstede og kunne dokumentere razziaene. Et innlegg i DN kritisierer myndighetene for å ta med journalister på razziaer. Men journalistene avviser at det var slik det skjedde.

– Det var ikke tvil om hva vi skulle gjøre der. Vi hadde fulgt disse personene veldig lenge og hatt en innsynsprosess med skattemyndighetene, sier Gjernes.

For journalistene forteller at de har fått innsyn i alle dokumenter i en gammel straffesak hvor Øyvind Hornnæss ble frikjent.

– Jeg har aldri opplevd å få innsyn i en hel straffesak før, sier Sæter.

– Men det betyr at flere offentlige etater har visst hva vi jobbet med. Og ut fra detaljerte spørsmål de har fått fra oss i innsynsprosesser, har de sannsynligvis skjønt når saken skulle publiseres. Og av erfaring vet vi jo at det er noen som kan få uventet besøk rett i forkant av vår publisering, sier Gjernes.

– Det var en kvalifisert magefølelse, sier Sæter om at de valgte å holde adressene under oppsyn på dette tidspunktet.

– Vi dro ut klokka 7.

– Så kom de vel åtte, kvart over åtte, sier Gjernes.

– Men dere visste jo til og med hvor etatene møttes før de oppsøkte adressene?

– Det er rett og slett fordi vi har vært i området noen ganger. Det er ikke så mange andre steder man kan møtes på i det området.

– Så dere sier at dere ikke har samarbeidet med Skatteetaten eller skattekrim på noen måte om dette?

– Nei, vi har ikke det altså.

Journalistene mener det er et eksempel på nettopp det å være i felt og være tilstede når noe skjer. Selv sier de at de kanskje hadde forventet Økokrim den dagen.

Å virke uten å synes

På spørsmål om de har gjort andre store etiske refleksjoner, sier de at særlig det med stråmenn og det å banke på dører ble diskutert. Den kinesiske ekskona til Øyvind Hornnæss ble ikke identifisert. Det ble datteren hans, som står juridisk oppført i noen sammenhenger.

– Hvor pågående kan du være når noen ikke tar telefonen. Skal du bare dra hjem og banke på døra? Der hadde vi noen diskusjoner.

Dette var særlig viktig i den avsluttende tilsvarsrunden der journalistene mente det ikke var nok at noen svarte på vegne av noen.

– Vi kommer til et tidspunkt hvor du blir nødt til å konfrontere enkeltpersoner. Men de har gitt beskjed til kommunikasjonssjefene om å svare på vegne av dem. Men på et tidspunkt holder ikke det for oss. De må bli forelagt spørsmålene. Det kan oppstå interessekonflikter, noe denne saken viser ved at Boligbygg nå har anmeldt en av sine egne, sier Sæter.

Men generelt mener journalistene at saken ikke har vært så etisk vanskelig.

– Jo større offentlig interesse en sak har, jo flere virkemidler kan vi som journalister bruke. Men etikken må naturligvis vurderes fortløpende.

Vi snakker litt om offentlige penger og det å følge pengene i journalistikken. Og denne saken viser også hvor viktig tipset kan være. For  å gjøre denne saken uten det konkrete tipset i begynnelsen, mener journalistene hadde vært vanskelig.

– Det å følge offentlige penger er jo kanskje viktigere enn noe annet. Og det er mange som har skrevet om Boligbygg tidligere, sier Gjernes.

– Men utgangspunktet er en stor offentlig etat i en stor by med mange hundre boligkjøp. Skal du løse en slik sak må du ned på det spesifikke. Du må finne den ene personen. Du må ta det store ned til det små, og så bygge det opp igjen. Det er måten å dokumentere en sånn sak på, sier Sæter.

Hovedreportasjen har utløst minst 500 nye betalende abonnenter til DN.