VGs Camilla Bjørn. Foto: Birgit Dannenberg
VGs Camilla Bjørn. Foto: Birgit Dannenberg

Fra kjen­di­ser til mat og mote

Som le­der for VGs nisjenettsteder jak­ter Ca­mil­la Bjørn fort­satt de sto­re snak­ki­se­ne.

– Hvor­dan hav­net du i jour­na­li­stik­ken?

– Jeg skul­le ald­ri bli jour­na­list, drøm­men var å bli læ­rer. Men jeg had­de un­der­hold­ning og kul­tur som hob­by. Jeg ram­let inn i Se og Hør som 19-år­ing via noen jeg kjen­te. Jeg var su­per­iv­rig og ba om en sjan­se, som jeg fikk. Det var fa­get, ni­sjen og nyhetsdrivet som ten­te meg. Jeg var vel­dig iv­rig og vil­le vin­ne alle nyhetskriger og være den bes­te kjen­dis­re­por­te­ren i Nor­ge, sier Camilla Bjørn.

– Så søk­te du deg til VG hvor du raskt ble lands­kjent gjen­nom TV 2-se­ri­en «Fete Ty­per»?

– Do­ku­men­ta­ren ble spilt inn i lø­pet av mitt før­s­te år i VG, og jeg kom mildt sagt dår­lig ut av det. Jeg var naiv og had­de en barns­lig gle­de ved job­ben, flei­pet mye og sa dum­me ting som ble brukt i se­ri­en. Noe av det var tull, men det ble selv­føl­ge­lig for­stør­ret, slik alle gode jour­na­lis­ter vil­le gjort.

– Men det fine som skjed­de var at se­ri­en skrud­de på en bry­ter hos meg. Fra ikke å bry meg om det mer for­mel­le as­pek­tet ved job­ben, fikk jeg plut­se­lig lyst til å gjø­re det rik­ti­ge. Se­ri­en vek­ket et el­ler an­net i meg, og et­ter det ble jeg vel­dig in­ter­es­sert i jour­na­li­stikk. Jeg gikk vir­ke­lig en run­de med meg selv.

– Den gang sa du at du ikke var jour­na­list og at det var sje­fe­ne som tok seg av jus og etikk. Hvor­dan ser du på de ut­ta­lel­se­ne i dag?

– Det er kan­skje kje­de­lig for sa­ken din, men til det sis­te tror jeg at jeg ble spurt om ett spe­si­fikt ma­nus med noen for­mu­le­rin­ger som jeg var vel­dig usik­ker på. Og da var det sånn at jeg sa at det­te var noe sje­fe­ne måt­te gå gjen­nom. Så kom­men­ta­ren var uhel­dig.

– At jeg ikke så på meg selv som jour­na­list stem­mer nok. Det kjen­nes flaut i dag, hehe. Men da bare hen­vi­ser jeg til at jeg had­de en opp­våk­ning et­ter­på.

– Nå er du selv sjef og le­ser gjen­nom sa­ker. Hvor­dan ser du på etikk i dag?

– Er du gal! Jeg er be­visst på det på alle må­ter. Hel­dig­vis har jeg job­bet med ster­ke le­de­re og jour­na­lis­ter i VG som be­ri­ker kunn­skap og forståelsesbilde hver dag i åtte år. Og jeg har sit­tet i Skup-sty­ret i snart to år nå, og har lært min lek­se.

– Hva er det du skal gjø­re i den nye job­ben som sjef for VGs nisjenettsider?

– Jeg er re­dak­sjo­nell le­der for sitene sam­ti­dig som jeg er produkteier. Det er et be­grep som kan­skje hø­rer hjem­me i and­re de­ler av or­ga­ni­sa­sjo­nen vår, som un­der for­ret­nings­ut­vik­ling. Men det in­ne­bæ­rer et hel­het­lig an­svar for pro­duk­te­ne og ut­vik­lin­gen av dem. Som funk­sjo­na­li­tet og at vi ten­ker hel­het­lig for­ret­nings­mes­sig. Her kom­mer vi også inn på det kom­mer­si­el­le, men ho­ved­sa­ke­lig hand­ler det om inn­hold. Det er spen­nen­de og mye nytt i for­bin­del­se med produkteierrollen. Og kan­skje før­s­te gang noen sit­ter og gjør beg­ge de­ler, selv om det er na­tur­lig å se dem sam­men.

– Er det kon­tro­ver­si­elt?

– Det er klart det er en ny rol­le når du skal sit­te og ten­ke stra­te­gisk. Som en slags in-house en­tre­pre­nør må du ten­ke mer bu­si­ness enn hva en re­dak­sjo­nell le­der gjør. Men jeg er vel­dig trygg på at det skal gå fint.

– Hvor­dan er en ty­pisk ar­beids­dag i den nye rol­len?

– Først pra­ter jeg med mat­sje­fen og sjek­ker stoff­mik­sen på Godt. Sam­men leg­ger vi opp res­ten av uka, vink­lin­ger, pub­li­se­ring og so­sia­le me­di­er-bruk. Så er det gjer­ne prat og eva­lue­ring med eks­ter­ne le­ve­ran­dø­rer. Der­et­ter Skype-møte med Po­len, hvor vi har et team med fan­tas­tis­ke ut­vik­le­re som job­ber med Godt og snart minMote. Vi dis­ku­te­rer pri­ori­te­rings­rek­ke­føl­ger, for­bed­rin­ger og ny ut­vik­ling som vi øns­ker å få gjort frem i tid. Så er det møte med VG Mobil om noe vi skal in­te­gre­re. Og kan­skje er det noe med VG Helg i for­bin­del­se med restaurantanmelderiet. Vi job­ber med å videreutvikle minMote, så det blir man­ge mø­ter med både So­nia (Hu­an­ca Vold, som er an­svar­lig for nett­ste­det, journ.anm.) og for­ret­nings­ut­vik­ling. Også skri­ver jeg sa­ker når jeg har tid. Det hand­ler om ka­pa­si­tet.

– Du dri­ver ut­vik­ling av nye tje­nes­ter. Hva kom­mer?

– Det kan vi ikke si. Men vi job­ber hele ti­den med trelagsstrategien vår som er gra­tis, inn­log­ging og even­tu­elt å ta be­talt, som er det nye jour­na­lis­tis­ke pen­ge­hju­let. Det er es­sen­si­elt når man job­ber med ni­sje­pro­duk­ter.

– Nå skal Godt opp å stå, og jeg er stolt av at vi er en fritt­stå­en­de mat­si­de i mot­set­ning til kon­kur­ren­ter som for eks­em­pel mat­prat, som er bac­ket av opp­lys­nings­kon­to­ret for kjøtt og egg. Vi tar for oss mat, som er alt fra kul­tur, ba­sal­be­hov og ku­rio­sa. Også må vi ha snak­ki­ser. Det tror jeg man må fin­ne over­alt.

– Men kan­skje ikke ak­ku­rat «Maddes ven­nin­ne skap­te Twit­ter-kaos med dris­tig ut­ring­ning», som un­der prin­ses­se­bryl­lu­pet. Jeg er kan­skje ikke så stolt av den sa­ken, men det var gøy. Men jeg klar­te jo ikke hol­de meg unna bryl­lu­pet, så jeg var i Stock­holm og job­bet som jour­na­list. Jeg er litt over­alt.

– Stem­mer det at du er mest flau over en sak om at Mik­kel Gaup i 2008 ga en dia­mant­ring til Kris­tin Spitz­nog­le?

– Den var utro­lig flau, men drit i det. Jeg har hatt noen øye­blikk, men jeg står inne for alt.

– Du har le­det kjendisseksjonen Ram­pe­lys i fle­re år. Hvor­for sat­set du på en le­der­kar­rie­re?

– Det er noe jeg vel­tet inn i. Jeg hus­ker at jeg step­pet inn en del for en le­der som var i per­mi­sjon. Jeg var ner­vøs, for­sik­tig og yd­myk. Men så gikk det greit. Også tror jeg noe ble vek­ket i meg for­di jeg had­de lyst til å kun­ne på­vir­ke. Jeg bren­ner vel­dig for det jeg gjør. Og her er det mu­lig­he­ter for å på­vir­ke hvor­dan ting skal være og hva slags jour­na­li­stikk vi dri­ver med. Ikke minst var det dei­lig ikke bare å job­be med egne sa­ker, men med man­ge and­res. Du får lov til å job­be med et enda bre­de­re fag­felt in­nen­for en ni­sje. Men jeg har fort­satt mas­se å ut­ret­te som jour­na­list, så jeg kom­mer til­ba­ke som det se­ne­re.

– Hvor vik­tig me­ner du kjen­dis­jour­na­lis­tik­ken er?

– Jeg tror funk­sjo­nen til kjen­dis­jour­na­lis­tik­ken har for­and­ret seg med åre­ne. Og jeg er ikke sik­ker på om kjendisjournalistikkens de­fi­ni­sjons­makt len­ger lig­ger i me­di­ene slik det gjor­de før. For med net­tet og so­sia­le me­di­er, og ikke minst kjen­di­se­nes evne til å ma­ni­pu­le­re dis­se in­stru­men­te­ne, er ikke len­ger me­di­ene ho­ved­sen­tra­len for den ty­pen jour­na­li­stikk. Og det byr på ut­ford­rin­ger i dag, i hvert fall for de sto­re riks­me­di­ene som vil dri­ve med det på al­vor. De bes­te kjendissakene jeg le­ser i dag er en rå re­por­ta­sje i Va­ni­ty Fair el­ler en bra ny­hets­sak fra Ram­pe­lys når de er på sitt bes­te. El­ler når Da­gens Næ­rings­liv av­slø­rer at en haug med kjen­di­ser har gått på en bil­smell i Dram­men. Det syns jeg er god kjen­dis­jour­na­lis­tikk. Res­ten syns jeg er av­leggs.

– Hvor­dan øns­ker du å være som sjef?

– Jeg er li­den­ska­pe­lig opp­tatt av det vi ska­per. Og at det skal være gøy, læ­re­rikt og at man får ut­vik­le seg i den pro­ses­sen.

– Hvor hen­ter du driv­kraf­ten som du sta­dig kom­mer til­ba­ke til?

– Den har all­tid vært der. Jeg tror det er for­di man er vel­dig glad i det man dri­ver med.

– En kol­le­ga av deg sier du kan sen­de SMS-er klok­ka seks om mor­ge­nen?

– Ja. Ofte vel­dig tid­lig el­ler seint. Alle jeg job­ber med har på et punkt spurt «Ca­mil­la, so­ver du i det hele tatt». Nei, så flaut, hehe. Noen gan­ger ten­ker jeg «bur­de jeg sen­de den­ne mel­din­gen nå, kan­skje jeg skal ven­te en time?». Jeg my­ser så mye på te­le­fo­nen at jeg har fått bril­ler, hehe.