Slutte med papir

Æsj. Jeg kan like godt innrømme det med en gang. Jeg elsker papiret.

Denne artikkelen er over ni år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

Når en avis jeg har likt og lest og kosa meg med i mange år skal slutte å være på papir.

Jeg må innrømme det, sjøl om jeg liker nett best. Det er mange ålreite argumenter for å beholde papiraviser i framtida, men det var nok ikke mange av dem som var relevante for Journalisten.

Uansett. Jeg tror mange er nostalgiske. Både lesere, journalister, typografer, annonsører og selgere. Og det må være lov. En viktig teknologisk periode går mot slutten. Da må det være lov å skille mellom hva man tror er fornuftig, sånn reint businessmessig, og hva man liker, er glad i og kommer til å savne.

Æsj.

Så jeg kan like godt innrømme det med en gang. Jeg elsker papiret.

Ikke fordi jeg synes det lukter godt, når folk sier det tror jeg egentlig de juger. Papir lukter da ærlig talt ganske lite?

Heller ikke fordi jeg elsker å brette det utover kaffebordet en sein søndag, med egg, bacon og Morgenbladet. Nei, papir hjemme har bare gjort huset mitt stappfullt av ting jeg aldri rekker å lese. Mer søppel, mer å stappe i ovnen.

 

[quote:1-center]

Nei, elsker å lage papiraviser. Den fantastiske desken, hvor storkjeftede redaktører og deskhaier krangler som på Dagsnytt Atten og prøver overbevise publikum om at akkurat deres vinkling er den beste. Jeg elsker hvordan man kan fylle en side med akkurat perfekt mengde ord og akkurat det rette bildet, og fullføre en side. Gjøre den ferdig. Uforanderlig. Perfekt.

Sånne ting.

Ikke fordi jeg tror den noensinne ble ferdig, perfekt eller komplett. Men fordi den ikke hadde noe valg.

Ja, det er nostalgi. Men det må da for faen være lov, nå i papiravisas svanesang, høsten 2014.

Hvis jeg kan benytte anledningen til å være littegranne konstruktiv også, her i min aller siste tekst i Papirjournalisten, så har jeg lyst til å bruke den på følgende lille tanke:

Det er en god del læring vi har opparbeida oss gjennom alle de åra med papir, som jeg nå er redd for at vi mister i overgangen til nett.

Derfor har jeg fem ærlige og oppriktige spørsmål, som jeg tror vi netthuer må stille oss for å lykkes i framtida. Fem små spørsmål som jeg tror vi trenger gode svar på, for å leve lykkelige også i nettlandet. Jeg har ikke svara, men jeg håper noen kan skrive en klok kommentar på Journalisten.no og gi meg dem.

1: Hvordan kan vi få like kreative desker som før, når sidene ikke lenger henger på veggen og ikke lenger har deadline?

For det er vel ikke bare akkurat de redaksjonene jeg frekventerer, som var flinkere til å krangle om detaljer på forsida i gamledager?

2: Hvordan kan vi sikre evig utvikling, ikke gigantprosjekter som «blir ferdige», når vi ikke ansetter programmerere, men setter ut mesteparten av kodinga til eksterne?

3: Hvorfor skal alle de triksene vi har laget for å selge forsider nå brukes på å selge abonnement?

4: Er det virkelig, VIRKELIG ikke mulig å få til mikrobetaling for artikler? Er bankene så forbanna vanskelig å diskutere med?

5: Og hvor langt skal vi gå i å tilpasse hver enkelts forside?

Jeg veit det låter banalt, men jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor nettavisene tvinger meg til å lese om opera når jeg foretrekker hiphop. Og man trenger vel ikke å gå bort ifra absolutt all desking bare fordi man bruker et par triks som Facebook har lært oss?

Svar på det dere, så blir det bra. Da kan vi bli rike og lykkelige alle sammen, mens journalistikken blomstrer, og vi feller regjeringer som juletrær.

Og det mener jeg. Sånn intellektuelt. Det er ingen grunn til å gråte over papiravisene. Det er ikke noe magisk med papiret som gjør oss til bedre journalister. Snarere tvert imot.

Men likevel. Vi har kasta platespillerne. Commodore 64-maskina er ikke en gang å finne på loftet. Mørkerommet er ikke lenger mørkt, men har blitt til gjesterom. Og nå må vi finne noe annet å pakke fisken i også.

Kanskje en gammal ethernet-kabel?

Æsj.

DISCLAIMER: Undertegnede eier (støtte)aksjer i minst to tungt papirbaserte aviser pluss en bokhandel. Dessuten eier han ett og annet tre i Sverige. Og bestefar var direktør på papirfabrikk. Så ta papirkjærligheten med en klype cellulose.
 

Powered by Labrador CMS