- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
Jeg støtter selvfølgelig kampen for at kvinner skal bli behandlet som menn, at alle kjønn er like mye verdt og skal behandles deretter. Det skulle da virkelig bare mangle. Jeg støtter retten til å kunne gjøre jobben uten sexistiske og nedlatende «morsomheter». Men er det nødvendig å tolke alle tilfeldige kommentarer som krenkelser? Er det forbudt å gjøre noe annet enn å støtte alle som føler seg krenket på et eller annet plan? Er det å nyansere kvinners syn på dette tabu?
Det må da kunne gå an å si smile, eventuelt si takk og gå videre med livet? Et kompliment rikere. Ferdig med det.
Ja, så er det kanskje ikke alltid de komplimentene kommer like galant ut. Men er det virkelig så himla farlig?
«Selvsagt kan du intervjue meg. Jeg kan ikke si nei til en som er så søt som deg».
Setningen ble sagt til Vardens debattansvarlig Heidi Østhus Erikssen da hun dekket Notodden Bluesfestival, ifølge henne selv. Fredag skrev hun en kommentarartikkel om hvor «ubehagelige kommentarer og tilnærmelser» hun har fått fra mannlige intervjuobjekter.
Å bli kalt søt er visst ikke greit. Det var jeg ikke klar over. Når jeg blir kalt søt, blir jeg glad. Jeg smiler tilbake, sier takk. Jeg benytter meg av normal folkeskikk. Jeg er et helt vanlig menneske selv om jeg er på jobb.
Si nei, og gå videre
«Det er ledig plass i bobilen min om du vil overnatte. Høhø», er et annet eksempel, og riktignok det hun fremhever sterkest i kommentaren sin.
«Nei takk, jeg er på jobb», svarte hun. Høflig. Enkelt. Konkret.
Verre er det ikke. Si nei. Gå videre med livet.
Hun ville ikke, og det ville være veldig rart om intervjuobjektet faktisk hadde forventet et ja. Jeg var ikke der, men drister meg til å anta at det var sagt som en dårlig spøk. Jeg antar også at Erikssen hadde nevnt det dersom vedkommende hadde forsøkt å fysisk hindre henne fra å dra videre, eller dersom han hadde begynt å klå. Da hadde det vært noe helt annet.
Som nevnt, ikke et galant kompliment. Kanskje ikke engang ment som et. En unødvendig tilnærming, absolutt. Men en kan velge hvordan en tar det. Er det ikke litt morsomt å komme tilbake fra jobb med en artig liten historie å fortelle til kollegene dine? Det syns jeg. Så kan man le litt av han teite karen sammen, han som ikke eier mer finesse enn som så.
Så er det selvsagt sånn at avsender ikke kan vite hva mottaker har opplevd tidligere i livet. Kanskje har vedkommende vært utsatt for et overgrep i en bobil eller lignende. Da vil denne kommentaren kunne være ekstremt triggende. Og det er selvsagt grusomt. Men det kan man dessverre heller ikke vite i noen samtaler man har med fremmede. Noen kan bli trigget av lukten av fårikål, andre tåler ikke lyden av glass som knuser, og så videre.
Ja, menn får også kommentarer
Erikssen spør også om han hadde «gjort det til en av mine mannlige kolleger?». Trolig ikke. Det jeg imidlertid tror er at en mannlig journalist ville fått kommentarer av akkurat samme kaliber av venninnegjengen som er nedi det tredje glasset med ... la oss si rosé, for å gjøre det ordentlig stereotypisk. Spørsmålet en kan stille tilbake er «ville en mann reagert like kraftig på kommentaren?»
Som en godt voksen mannlig kollega forteller:
«Hvis det er noen trøst, så har jeg blitt invitert til å overnatte i hytte, telt og campingvogn denne sommeren. Fra alderen 20 noe til 60 noe på festivaler jeg har vært på. Den beste var fredag klokka tre på dagen. Da ei jente ropte til meg. Øy, fotografen! Vil du være med inn i teltet og ta bildene av pattene mine!? Da kan ikke jeg annet en å le. Skjønner det er stor forskjell på å være på jobb som kvinne rundt ivrige menn med altfor stort selvbilde. Men fulle damer som klasser kan være en utfordring det også. Da det lissom er greit, for jeg er jo tross alt mann. Jeg vil heller ha oppmerksomhet framfor å være luft. Kanskje sært, men sånn er jeg skrudd sammen».
Støtt de som trenger det
Erikssen trekker inn metoo-bevegelsen, og forteller at den har gjort jobben som kvinnelig journalist enklere. Erikssen er eldre enn meg, og har nok rukket å oppleve mer. Hvordan hun hadde det på jobb før, skal jeg ikke uttale meg om.
Men når det å få et par halvsleivete kommentarer på festival er nok til å reagere med en kommentarartikkel, da har bevegelsen virkelig sklidd ut.
«Dessverre er det sånn at jeg etter 15 år i gamet vet at det kan komme ubehagelige kommentarer og tilnærmelser fra mannlige intervjuobjekter. Men det har blitt bedre. Me Too-bevegelsen har ført til endring, og gjort jobben som kvinnelig journalist lettere. Det er lengre mellom hver slibrig kommentar og uanstendige forslag. Kanskje nettopp derfor reagerte jeg på at det drøyeste forslaget jeg har fått på jobb skulle komme i 2023», skriver Erikssen.
Hvis dette er det drøyeste hun har hørt etter 15 år i arbeidslivet, tenker jeg at det står rimelig greit til. Da er det andre yrkesgrupper som burde få dette fokuset. Som taxisjåførene, som Varden trakk frem i en artikkel tirsdag. De sitter i et lukket rom, aleine med passasjeren(e), kanskje langt fra folk.
Vi må lage et skille
Jeg syns selvsagt det er rett og rimelig at de som har opplevd noe virkelig ille skal få hjelp og støtte, de som har gått gjennom noe ekte traumatisk, stygg trakassering, ekle sexistiske overgrep. Men hvorfor skal vi forurense deres historier, deres behov for støtte og oppmerksomhet, med en masse bagateller?
Hvorfor skal en kvinne som for eksempel ble forsøkt kysset av sjefen nærmest stilles på linje med en annen som ble holdt fast og fikk gnikket en naken, erigert penis mot sine bare lår? Det er for meg to ekstremt forskjellige ting. Og jeg mener at det er like ekstremt viktig å skille de to. For når alt samles og mikses i samme gryte, er det som at vi ikke ser forskjellen. Det er som at de som har opplevd ordentlige overtramp, drukner i mengden av alle som har vært utsatt for noen som ikke vet helt hvordan man skal gå frem for å sjekke andre opp. Noen som har forsøkt å være morsomme, eller noen som rett og slett mangler sosiale antenner.
Ved å la oss forskrekke på denne måten av helt enkle kommentarer fra mannfolk eller kvinnfolk, skaper vi rett og slett et himla streit samfunn. Det må, selv i 2023, gå an ikke å være helt stueren, helt striglet og helt korrekt i språket til enhver tid. Da blir livet grått.
La oss gi de som fortjener støtten få den, og så kan vi andre klare å si nei takk, eller være litt småspydige tilbake. Snakk om å sette kvinner i bås som svakere enn menn, hvis det ikke skal holde at vi selv avfeier bagateller som dette.
Festinvitasjon
En tredje kommentar Erikssen trekker frem er «Hvor lenge er du på jobb?». Hvis du klarer å bli krenket av at noen spør hvor lenge du jobber, da må du nesten slutte å oppholde deg i nærheten av andre mennesker.
La oss til slutt gå til kommentaren Erikssen fikk, som virkelig fikk meg til å tenke at nok er nok.
«Bli med oss på fest da, unge frøken».
Hvordan. HVORDAN er det ugreit å si? Ja, hun var på jobb. Men da kunne hun jo også bare si som hun sa til vedkommende med bobilen. «Nei takk, jeg er på jobb».
Og så kan hun le litt for seg selv, og tenke at «jammen var det en morsom dag på jobb – jeg fikk komplimenter og invitasjon til fest», og eventuelt legge til «for noen tullinger».
Viktige nyanser
Det er klart det finnes kommentarer som er over kanten, som ikke skal les bort. Som den sommervikar i Sandefjords Blad Kristine Vedvik Henriksen fikk da hun tok av seg skjorten under et intervju, fordi det var varmt nok til å sitte i bare t-skjorten.
«Kjære deg, du trenger ikke kle av deg for min del. Det er typisk unge jenter å friste andre». Det er verre. Det er en upassende kommentar. Her antyder intervjuobjektet at Henriksen gjør en seksuell tilnærmelse. Det er det vanskeligere å tolke som et kompliment.
Men dere, la oss tåle litt mer av hverandre. La oss være litt runde i kantene, ha litt glimt i øyet. Som når Henriksen i samme kommentarartikkel skriver at hun har blitt kalt en «ordentlig fin jente» i flere intervjusituasjoner. Si tusen takk. Smil. Det er da en særs hyggelig ting å si, til hvem som helst. Uansett om man er på jobb eller ikke.
Kommentaren er først publisert hos Telemarksavisa. Republiseres med tillatelse.
