- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
- Innlegget ble først publisert i iTromsø.
iTromsø og undertegnede har fått flengende kritikk fra tegneserieskaper og illustratør Flu Hartberg, fordi vi og jeg har valgt å illustrere musikkteksten «Canada über alles», en subjektiv hyllest til 12 canadiske plater, med en illustrasjon laget av KI-verktøyet ChatGPT. Finansavisen blir i samme tekst også kritisert for å ha laget en KI-generert vitsetegning. De får svare for seg selv.
Hartberg kaller nevnte illustrasjon intet mindre enn både problematisk, skuffende, uetisk, et svik (som er «noe av det vondeste jeg kan tenke meg»), stygt, upersonlig, latskap, usympatisk og useriøst.
Han skriver også at han føler seg dolket i ryggen og pisset på av norsk presse, og drar noen merkelig drøye paralleller til terrorangrepet mot Charlie Hebdo i 2015 (da 12 mennesker i satiremagasinets redaksjon ble brutalt drept, og 11 alvorlig såret, av to rabiate al-Qaida-terrorister med AK-47, som ikke ville godta satire mot religionen sin).
Å stritte imot bruk av ny teknologi har ofte vist seg å være vel så problematisk som det andre ytterpunktet, nemlig å omfavne den ukritisk.
Kritikken ble først postet på hans Facebook-vegg, akkompagnert av en tegneseriestripe, med følgende oppfordring til venner og følgere: «Lik og del som ravnsvarte helvete!».
Den er også blitt oversatt til engelsk og delt i flere sosiale medier. Det har fungert godt, og han får masse støtte for sitt raseri. Teksten ble også sendt som åpent brev til iTromsø, under tittelen «Å bli pisset på av norsk presse». Derfor velger jeg å svare her.
Hartberg mener at iTromsø med bruk av denne illustrasjonen har «tatt et tydelig valg om å flytte penger fra norske kunstnere til utenlandske milliardærer». Dette stemmer ikke, på samme måte som at han selv roper ut sitt raseri, og ber folk dele det videre på Facebook, ikke betyr at han dermed ønsker å flytte penger fra norske medier til den aller største og rikeste aktøren innen SoMe-universet.
iTromsø benytter seg av KI, og har mottatt flere priser for journalistiske gravesaker som er laget med utstrakt bruk av KI, men der selve sakene er skrevet av ekte mennesker av kjøtt og blod, også kalt journalister og fotografer.
Sakene har blitt til fordi man har benyttet KI til å hente ut enorme tallmengder og materiale (blant annet for å avdekke alvorlige rutinesvikt i helsevesenet og strukturelle problem og levekårsforskjeller i det offentlige). Dette ville vært umulig å skaffe til veie ved for eksempel å ansette en haug med frilansere for å gjøre samme jobb.
Illustrasjonen var ikke noe tyveri av andres kunst. Det var ikke et bilde som forvrengte fakta eller det bærende elementet i saken.
Å stritte imot bruk av ny teknologi har ofte vist seg å være vel så problematisk som det andre ytterpunktet, nemlig å omfavne den ukritisk. Jeg mener begge deler er feil.
For å ta den ene illustrasjonen til «Canada über alles»-saken, var dette en nokså uskyldig en, til en tekst på 8.500 tegn undertegnende selv hadde skrevet, med egne ord, basert på egen kunnskap og smak.
Til papiravisa (vi lager fortsatt sånne seks dager i uka, og når vi en dag slutter med det, er det dessverre noen som får mindre å gjøre i trykkebransjen) var saken ledsaget av en collage med de 12 plateomslagene fra de utvalgte platene.
Den ble også laget med KI-teknologi, akkurat som at jeg brukte korrekturprogrammet Tansa til å tråle teksten for språkfeil, etter å ha lest over den selv flere ganger. KI ble også brukt for å se etter gjentakelser. Saken redigerte jeg selv for nett, mens en vaktsjef tilpasset den til papir.
Ingen typografer eller proffe korrekturlesere var i sving. For noen tiår siden var typografene svært sentrale i avisdriften, og på høyden var det 4.000-5.000 organiserte av dem i Norge. I dag er det ingen som kaller seg det. Norsk Grafisk Forbund er historie. De hersens datamaskinene kom og ødela moroa.
Illustrasjonen var ikke noe tyveri av andres kunst. Det var ikke et bilde som forvrengte fakta eller det bærende elementet i saken. Vi kunne selvsagt klart oss med KI-collagen av omslagene, og ingen ville blitt provosert. Kanskje burde vi bare gjort det også? Jeg er sannelig ikke sikker.
Jeg hadde garantert aldri fått klarsignal til å bruke flere tusen kroner ekstra på det. Bruken av KI-illustrasjon ble likevel diskutert med både sjefredaktør og nyhetsredaktør før iverksettelse. En reaksjon var ikke uventet, men vi landet på at dette var innenfor.
Hos iTromsø hadde vi frem til i fjor en egen tegner, den prisbelønte og nordnorske presselegenden Odd Klaudiussen, som dessverre valgte å gå av med såkalt gavepensjon. Jeg har jobbet tett med Odd i ni år, og skulle ønske han fortsatte, men respekterer og skjønner at han grep muligheten til å gå av før han måtte.
Vi kommer derimot ikke til å ansette en tegner i full stilling etter ham. Ikke fordi det ligger noen ondskapsfull agenda bak det, men fordi det ikke prioriteres, i en tid med stadige nedskjæringer. Når selv pengemaskinen VG må foreta betydelige nedskjæringer – to år på rad – er det mange andre som også merker trykket.
Da må det prioriteres, og det er de færreste lokalaviser som i dag holder seg med tegnere. Eller sekretærer. Eller sentralborddame/-mann. Eller typografer. Mange har ikke engang fotografer.
Det samme kan man gjerne si om musikkjournalister. For 20 år siden ble jeg selv ansatt som nettopp det i Bladet Nordlys. I dag er det ingen i den avisa som er det. De har heller ikke hatt fulltidsansatt tegner på over 30 år.
Det er det ingen av de rundt 35 avisene i Nord-Norge som har nå. iTromsø prioriterer likevel å lage musikkjournalistikk, fordi vi synes det er viktig og rett, men det lages på siden av alt det andre de involverte journalistene bedriver hver dag.
Før jeg havnet i pressen, drev jeg ei platesjappe sammen med en liten gjeng. Vi var fire voksne som levde av det, samt noen ekstravakter. I dag ville dette vært umulig i en by som Tromsø. Nå ble vi utkonkurrert av en kjede som dumpet CD-prisene, men vi hadde uansett slitt med å opprettholde driften, simpelthen fordi teknologien endret seg dramatisk, CD-ene forsvant, vinylen ble en liten nisjegreie og flesteparten begynte å konsumere musikk helt annerledes. Det rammet både musikere, plateselskap og platebutikker hardt.
Noen butikker har likevel overlevd og noen holder fortsatt koken i de største byene, mens noen mindre sjapper putrer og går, som her i Tromsø. Jeg elsker å være nostalgisk og nerde om album og B-sider og utbrettcover og at musikk var mye morsommere før. Men jeg tror ikke folk som endrer vanene sine til strømming i stedet for fysiske plater er onde eller kjipe av den grunn.
Og det lages vitterlig fortsatt ny musikk, ofte med bruk av moderne teknologi (autotune, vocoder, sampling, trommemaskiner, looping og diverse apper og dataprogram. Det er til og med de som har satt strøm i gitarene sine), iallfall fra de mest freidige og uetiske av dem.
Jeg skjønner godt at mange er redd for jobbene sine, det gjelder ikke minst folk i min egen bransje.
Om man skal bruke KI eller ikke er ikke en rett diskusjon. Det er hvordan den skal brukes som er viktig, både i kunsten og i pressen. Akkurat som at kunstnere bruker Google og digitale hjelpemidler (til tusjing, fargelegging etc.), kommer ny teknologi alltid til å finne innpass der den kan brukes, slik boktrykkerkunst, dampmaskin, bensin og elmotorer, elektrisitet, bankkort, telefon, vannklosett, internett og – selvsagt – KI allerede har gjort. Å nekte å benytte seg av ny teknologi, fordi den truer den gamle, er fånyttes i lengden.
Jeg skjønner godt at mange er redd for jobbene sine, det gjelder ikke minst folk i min egen bransje. Kunstnerne, de flinkeste og mest kreative blant oss, tror jeg likevel alltid vil finne måter å bruke ny teknologi konstruktivt på. Fordi de er kunstnere, fordi de er kreative, og fordi behovet for å konsumere unike kunstneriske uttrykk (litterære, musikalske, tegne/maleferdigheter, dans, eller hva det måtte være) alltid vil være der. Og derfor tror jeg de stiller sterkere enn mange andre.
Jeg tror bare ikke det nytter å påklistre brukere av ny teknologi en haug med nedlatende merkelapper for at de benytter seg av den. Det blir å spytte i motvind, slik for eksempel typografene gjorde – forgjeves.
Egon (aka «Ai-gon») Holstad.
