– Den teknologiske utviklingen burde kunne gi fotografene bedre tid, men når det går fortere øker også kravene til å produsere mer. Den digitale fotografen har fått en mer intens hverdag og en helt annen rolle enn sin gamle analoge kollega, fastslår Joakim Slettebak Wangen.
Han har skrevet masteroppgave ved NTNU i Trondheim om temaet «Pressefotografene i en ny, digital verden».
Mistet troen
I oppgaven har han fulgt Adresseavisens fotografer på nært hold, og begraver langt på vei myten om at morgendagens multimediale fotoreporter kan gjøre alt. I hvert fall hvis man ønsker å opprettholde kvaliteten på det man gjør.
– Den digitale hverdagen har ikke gitt fotografene i Adressa et nytt syn på hva kvalitet er, men den hektiske hverdagen kan føre til at egne krav til kvalitet svekkes, sier Slettebak Wangen. Han mener det er lite sannsynlig at fotografens hverdag blir mindre tøff i årene som kommer, men troen på å ha en fotograf i felten som server papir, nett, radio og TV virker uansett klart svekket.
– Nei, idealet fra 4–5 år siden om en fotograf som gjorde alt samtidig er ikke like hot lenger. Og bra er det, kommenterer Adresseavisens fotosjef Richard Sagen.
Fotosjefen i Trondheim forteller at de lærte sin lekse for noen få år siden: I teknologisk nybegeistring påtok Fotograf Morten Antonsen seg rollen som multimedial reporter ved ulykkesnyheter – og gikk på en kraftig smell.
– Det var ikke en smell for bare Antonsen. Det var en smell for hele redaksjonen. Det var en real lærdom, men å måtte lære det på den måten var helt unødvendig.
Deadline og hurtighet
I dag er Antonsen tilbake i Adressa, men det er ikke bare det å gjøre alt samtidig som truer den moderne fotografen og pressefotografiet. Mange mener at økte produktivitetskrav og skjerpet konkurranse, ikke minst på hurtighet, har ført til en mer stresset hverdag og dårligere bildekvalitet i mediene.
– Dagspressens klassiske deadline finnes ikke lenger. Nå er den kontinuerlig, ikke bare på nett, men også på papir. Når halvparten av avisa skal gjøres ferdig på dagtid, blir det flere frister for fotografen å forholde seg til, sier Sagen.
– Jeg er bekymret over utviklingen med så stort fokus på hurtighet som vi ser mange steder i dag. Medieledere bør i stedet satse mer på kvalitet, for det er det som i lengden vil lønne seg. Publikum vil være mer opptatt av kvalitet enn av å måle minutter, hevder Terje Bringedal, leder for Pressefotografenes Klubb.
Prioritering og opplæring
Eirik H. Urke, multimedial frilansfotograf (mest Dagbladet), mannen bak nettstedet gigapix.no og country manager for direktepubliseringssystemet Shoot It Live tror også på kvalitet, men kjøper ikke ukritisk påstanden om at den digitale utviklingen gir dårligere tid og dermed også dårligere kvalitet.
Urke peker i stedet på at i dag er rask publisering en kvalitet i seg selv, og noe publikum både verdsetter og forventer.
– Og selv om grensen for det mulige må settes et sted, mener jeg det fortsatt er mye en fotograf kan gjøre for å øke kapasitet og produktivitet. For hvis ny teknologi fører til at noe som tidligere tok en halvtime å gjøre nå bare tar ti minutter, så har man jo faktisk mer tid til overs, resonnerer Urke.
Han mener nøkkelord i denne sammenheng er «prioritering» og «opplæring».
– Man må lære seg å prioritere, ellers smuldrer bare tida bort. Og siden det å legge om fra analogt til digitalt gir helt andre krav til produksjon, så er det viktig at fotografen både får godt verktøy og god opplæring. Når fotografen føler seg trygg på ny teknologi vil arbeidssituasjonen også kunne oppleves som bedre, mener Urke.
– Da jeg begynte å jobbe multimedialt på flere ulike plattformer opplevde jeg det som veldig stressende. Men etter hvert som jeg lærte verktøyet og følte meg tryggere i jobben, ble jeg også mye roligere.
Richard Sagen innrømmer at Adresseavisen nok har mye å hente her, både når det gjelder å gi fotografene god nok opplæring i bruk av nytt verktøy, og å gi redaksjonelle ledere en bedre forståelse av hvordan den digitale redaksjonen bør organiseres og ledes.
Terje Bringedal tror det Sagen sier om Adressa også gjelder de fleste andre norske mediebedrifter.
– Utviklingen i dag går så raskt at alt nytt har en tendens til å komme som noe helt overraskende. Men ledelsen må lære seg å motstå fristelsen til å kaste seg ut i alt som er nytt før medarbeiderne har fått opplæring. Dårlig opplæring gir dårlig kvalitet, samtidig som det lett skaper usikkerhet og misnøye på arbeidsplassen. Det er viktig at fotografene får den nødvendige kunnskapen og gis større tillit til selv å vurdere og velge hva slags uttrykk som passer best til den enkelte saken.
Ikke bare Adressa
Siden Slettebak Wangens masteroppgave om den digitale fotografens nye hverdag er den første av sitt slag i Norge, står spørsmålet om funnene har gyldighet også utenfor Adresseavisen sentralt.
Slettebak Wangen viser til et tilsvarende svensk forskningsprosjekt (riktignok med fokus på journalister) som understøtter funnene om pressefotografene i Adresseavisen. Derimot tror han ikke nødvendigvis at konklusjonene vil ha evig gyldighet.
– Med publisering i flere kanaler må arbeidet tilpasses og utvikles, og siden den digitale hverdagen er såpass ny kan det godt være at noe av det vi ser nå er barnesykdommer. At ting vil gå seg til når man blir bedre kjent med begrensninger og lærer seg å organisere arbeidet bedre.
Etter mørkerommet
I mange redaksjoner jobber fotografer med erfaring fra mørkerom, kjemikalier og film side om side med «jyplinger» fôret på digital diett. Slik som Markus Aarstad, 20-årig tilkallingsvikar i VG de siste tre årene.
– Selvsagt vet jeg hva et mørkerom er, men jeg har aldri tatt et analogt bilde eller brukt et mørkerom på jobb, bekrefter Aarstad som behersker flere uttrykk, men som VG-fotograf jobber som stillsfotograf for papiravisa.
– Men hvis jeg er ute på magasinjobber, tar jeg gjerne lyd og video også, for egen interesses skyld.
Han omtaler seg selv som teknologiinteressert og nysgjerrig på alt nytt, men tror ikke at høy alder og analog bakgrunn kan forklare hvorfor så mange fotografer har trøbbel med den digitale arbeidsdagen.
– Jeg kjenner mange eldre fotografer som har taklet overgangen fra det analoge til det digitale helt utmerket, så jeg tror det handler mer om holdning enn alder.
Langsom framtid
Den digitale hverdagen betyr ikke bare at pressefotografene får flere oppgaver og at arbeidet må organiseres på en annen måte. Også rollen deres blir helt annerledes.
– Det er en voldsom bildeflom i dag, hvor alle tar bilder av alt. Da kan man jo spørre seg om hva man skal med pressefotografen, kommenterer Richard Sagen. Og svarer like godt selv på spørsmålet:
– Parallelt med den raske nyhetsflommen, har jeg stor tro på den grundige, langsomme historien. Og den kan bare fortelles av dyktige bildefortellere. Samtidig blir tidsavstanden mellom fotograferingen og publiseringen stadig mindre, slik som på shootitlive, hvor publisering kan skje bare et par sekunder etter at bildet er tatt. Det er fascinerende å kunne formidle nyheter til publikum så kjapt, men Shootitlive-publisering stiller også større krav til etikk. Og det er profesjonelle fotografer drillet i på en helt annen måte enn den alminnelige mobilfotografen.
Bildefortellere
Slettebak Wangen peker også på at mens det iscenesatte fotografiet sto høyt i kurs på 1980-tallet, er det i dag mer fokus på det dokumentariske bildet.
– De siste årenes MMS-bilder fra publikum har nok bidratt til at ønsket om å fange øyeblikket er kommet mer i fokus. Men det er godt mulig at vi i framtida vil få noen pressefotografer som jobber med det å dokumentere øyeblikket, mens andre i større grad vil rendyrke rollen som bildefortellere.
